Datteren til en dobbeltagent fra andre verdenskrig, en tvilsom nazi-lege i Cádiz, kjent som Doctor Pirata (piratdoktoren) og en underlig, uoppklart dødserklæring på en liten svensk baby. Dette er sterke ingredienser i sak som skjedde på midten av forrige århundre, men som er meget aktuell i disse dager

Av Bente Storsveen Åkervall
Mail: [email protected]

Moren til den lille, svenske gutten lever nemlig i beste velgående, men har i 72 år lett desperat etter sin sønn. Irmgard Lundberg er i dag 94 år gammel, men nekter å forlate det jordiske før hun får klarhet i hva som skjedde med hennes elskede lille baby. Hun ser ikke bort fra at hennes sønn kan være en av de mange babyene som ble stjålet fra mødre og adoptert bort under General Francos diktatur i Spania.

Historien går tilbake til den 3. Februar 1947 da Irmgard og hennes mann, Sven Lundberg ble foreldre til en liten gutt i Duisburg i Tyskland.  Kort tid etter, dro de hjem til Sverige. Der fikk de et tilbud om å flytte til Tanger*, en by i Marokko, ved innløpet til Gibraltarstredet, der pappa Sven Lundberg ble tilbudt jobb. De flyttet til Tanger i februar 1948 og møtte der Dr. Luis Gurruchanga for første gang, som introduserte seg som lege, og sa han opprinnelig var fra San Sebastián i Baskerland, og direktør for Chipiona Maritime Sanatorium, Santa Clara. Det svenske paret Lundberg hadde ingen aning om at bak identiteten til den populære doktoren, skjulte det seg nazistisk doktor som var tilstede på 

konsentrasjonsleirene i Dachau, Mathausen og Auschwitz under andre verdenskrig. Han var opprinnelig tysk, men hadde skaffet seg  opp til åtte ulike identiteter. En av dem var Frederich von Freienfels.

På det tidspunktet hadde lille Fred Lundberg allerede gjennomgått flere kirurgiske inngrep fordi han ble født med et ryggproblem og en kronisk lyskebrokk. Den falske legen, overbeviser foreldrene til å la ham ta med seg babyen til Chipiona (Cádiz)  for å opererer ham i mai 1948. Det var siste gang det svenske paret så sønnen sin.

Lille Alfred Sven Karl Lundberg (Fred), hans korte eksistens hos foreldrene, hans påståtte død eller forsvinning er en lang og vond historie, som fortsatt handler om en mors desperate forsøk på å finne sin førstefødte. Fred om han lever, vil i dag være en voksen mann på 73 år.

Irmgard vokste opp i Tyskland under andre 

verdenskrig. Etter krigen traff hun sin tilkomne mann gjennom felles venner i Tyskland. Han arbeidet for Redd Barna på den tiden. De forelsket seg og giftet seg i 1946. Etter et kort opphold i Sverige dro de til Afrika, der mannen jobbet tre år i det spanske protektoratet av Marokko og deretter ti år lenger sør i den franske delen av Marokko, før de flyttet tilbake til Lidingø og Sverige i 1960. I dag har er hun enke siden mange år tilbake.

Journalisten Wayne Jamison, som skriver en bok om Doktor Gurruchanga, støtter saken til Irmgard Lundberg. Han beskriver Gurruchanga som en mann med en nazistisk fortid, hvilket førte til at han tok tilflukt i Spania der han jobbet som lege. I tillegg bedrev han lyssky virksomhet for egen vinning, derav navnet Pirat-doktoren. I den forbindelse reiste han ofte over til Marokko og Tanger, der han ble kjent med lille Freds foreldre.

Legen anbefalte familien Lundberg en serie medisinske behandlinger i Chipiona, og de ble til slutt enige om at legen skulle ta med seg lille Fred dit hvor han drev et sanatorium, med et løfte om å returnere med barnet i løpet av to uker.  Men den lille gutten kom aldri tilbake. Det tok Dr. Gurruchaga flere måneder å kommunisere det påståtte dødsfallet til foreldrene, og videreføre bilder han selv hadde tatt av barnets døde kropp.  –“Det var ikke mitt barn”, sier moren, som beskylder legen for å ha lurt dem med falske medisinske rapporter og dødsattester.

En la playa del sanatorio de Santa Clara 1903
Santa Clara var det første maritime sanatoriet i Spania. Det ble bygget i 1872 i Playa de Regla i Chipiona (Cádiz), under ledelse av Doktor Tolosa Latour og Fader Lerchundi, for å huse barn med skjelett sykdommer. Dette maleriet henger på Prado Museet i Madrid.

Den lille gutten kommer til sanatoriet Santa Clara i Chipiona (Cádiz). Det vet man fordi Liana Romero, datteren til Larissa Swirski, dobbeltagenten til nazistene og de allierte, hun som ble kjent under navnet “The Queen of Hearts”, husker ham som et bedårende barn. Liana Romero som i dag er 87 år gammel, var dengang en 15 år gammel tenåring som kjente godt til den falske legens tyske fortid.  –“En dag var doktor Gurruchaga hjemme hos oss og drakk kaffe, da han mottok en telefonbeskjed om at gutten hadde klatret ned til stranden, og at han følte seg dårlig. Den samme ettermiddagen forsvant guttens pleierske for alltid, forteller Romero.

Han som også var kjent som Pirat-doktoren på grunn av sine smuglervevinger mellom Tanger og spanske fastlandet, noe ha til og med ble fengslet for, begynte å gi foreldrene langdragene forklaringer. Slik fortsatte det helt til desember 1948 da han erkjenner at barnet har dødd i heteslag under juni måned,

For å underlette har familien aktivert en Twitter-konto (@BuscandoFred) og en e-post adresse ([email protected]). I tillegg har man bedt om hjelp fra foreningen SOS Bebès Robado Jerez de la Frontera, som aktivt jobber med over 200 saker der barn er frastjålet sine foreldre.

Sanatoriet Santa Clara i Chipiona i Cádiz

HISTORIEN OM NAZI-LEGEN

Friedrich von Freienfels

     -“Jeg er dronningen av hjerter, hvem er du”?, slik skal hun ha presentert seg, Larissa Swirski. Gjerne sittende på kontorpulten med kryssede ben, mens hun justerte kanten på kjolen slik at den avslørte det meste og tente en sigarett.

Det sies at hun var kvinnen som inspirerte Ian Fleming, mannen hun traff personlig og også jobbet med. Han foreviget henne i sin første roman “Casinao Royale” gjennom å gi henne personligheten Vesper Lind, James Bonds store kjærlighet.

Hun jobbet som dobbeltagent, for nazistene og for de allierte under andre verdenskrig, i Spy Row, som M15 kalte rammeverket for spionasje og kontraspionasje i Gibraltar. Larissa Swirski var russisk og hun var spion, men hun var aldri en russisk spion. Hun ble født i Odessa, dagens Ukraina, i 1910. Familien hennes tilhørte boyarda-adelen, relatert til Romanovene og tsaren Nicholas II.  Hun var bare 7 år da revolusjonen brøt ut. Hun ble vitne til hvordan bolsjevikene myrdet familien hennes og tok fra henne alt. Men lille Larissa klarte å stikke av med søsteren og besteforeldrene. På Jalta ble de evakuert på et krigsskip, og sendt av fetteren til tsaren Nicholas II, Kong George V av England  for å redde restene av den russiske adelen. Larissa utviklet et hat mot sovjeterne og kommunismen. 

Hun havnet i det overdådige, moderne og uhåndterlige Berlin på 20-tallet, der sårene etter en krig ble slikket, mens en grobunn ble lagt for neste store krig. Larissa Swirski var veldig kreativ og valgte etterhvert fotografering som sitt levebrød. Hun åpnet et studio i Paris da hun flyttet dit med sin søster og bestemor. Hennes glamorøse væremåte gjorde at hun fikk skildre figurer som Rudolf Valentino og Josephine Baker, samtidig som hun omgikk Salvador Dalí og Coco Chanel som ønsket henne som russisk tolk i sin butikk på Rue Cambon.

Larissa tilbrakte somrene i Cannes, i Villa Menival, en staselig bygning som fremdeles står. Og der, på en fest traff hun Manuel Romero Hume fra Sevilla. Han var en velstående militær. De møtte klokken seks på ettermiddagen. Fem timer senere fridde han. De var på en bryllupsreise som varte i 50 år, forteller hennes datter som ble født ett år senere.

Det var 1941, under et besøk i Tanger, når tyske “secret service” tar kontakt med den intelligente, sofistikerte og språkkyndige Larissa. Det var Johann Rudolf Recke, ansvarlig for tysk spionasje og kontraspionasje i Marokko og Gibraltar som tok kontakt. Larissa begynte som spion i Ceuta, der hennes mann var destinert, og hvor hun hadde tilgang til sosieteten.

Kort tid etter bytter Manuel destinasjon. På den andre siden av sundet, i Ayudantía de Marina de Puente Mayorga, i San Roque 

bor familien i et staselig hus med tilgang til stranden og utsikt over Ceuta og al Peñón. Nærheten til Gibraltar og Tanger, i et angivelig nøytralt land som Spania, gjør stedet til et verdenssenter for spionasje. Der var hun også alltid beskyttet av Franco-regimet.

Men etterhvert går det opp for Larissa (ved hjelp av sin søster) hva som er nazismens sanne ansikt. Angrepet på Vintervelodromen (Rafle du Vel’ d’Hiv)  i Paris, deportasjonen av jøder til Drancy. Og også massakrene i Babi Yor og Odessa, hvor hun ble født… På den tiden bestemte hun seg for å slutte å jobbe for Nazi-Tyskland. Samme dag forlot hun sitt hjem og gikk over til Gibraltar for å tilby sine spionasje tjenester til britene. Som dobbeltagent var hun verdt sin vekt i gull. Det var den samme dagen som hun møtte han som skulle bli henne sjef, David Scherr, og hun ble “Queen of Hearts” for M15.

David Scherr var også Ian Flemings overordnede. Ian var en ung løytnant fra den engelske marinene stasjonert i Gibraltar siden 1941 for å starte Golden Eye-operasjonen.

I Puente Mayorga var familiens hus mot sjøen et arnested. “Tyskere, italienere, spanjoler og engelskmenn kom”, minnes datteren Liana. Deriblant Ian Fleming, som skulle bli forfatteren av spionsagaen med James Bond i hovedrollen.

Etter andre verdenskrig ble Manuel Romero kontaktet av kjente personer i den spanske regjeringen, som rådet ham til å forlate sin kone, da hennes aktivitet kunne skade ham om den ble kjent. Larissa og Manuel valgte kjærligheten, men hun sluttet med sin lysskye virksomhet. De lengtet etter Puente Mayorga og endte opp med å kjøpe et hus vendt mot sjøen i Chipiona. Der levde Larissa anonymt. Det var der hun døde 13. Mai 1977, og tok med seg mange hemmeligheter inn i døden fra et spennende liv.

Kilde: En bok av Wayne Jamison