Det var da den 21 år gamle Urban Preusler jobbet som resepsjonist og portør på Hotel Park Avenue i Gøteborg, at tilfeldighetene guidet ham til Gran Canaria, og et liv han den gang ikke kunne ha forestilt seg.
Av Bente Storsveen Åkervall
Mail: [email protected]
Skjebnen ville at andalusieren Juan Malavé, som senere døde i en tragisk bilulykke hadde veiene forbi Sverige og Gøteborg. Han tilbød både Urban og hans gode venn og arbeidskollega, Lars Erik Bjørkman jobb på Kanariøyene.
-Vi hadde ingen aning om hvor Kanariøyene lå, og sprang straks i vei for å finne et kart, ler Urban Preusler. Begge var de overbevist om at det var et eksotisk sted i Kariben.
Den kanariske industrimannen bak blant annet Helado Kalise og reisebyrået Viajes Insular, Don Virgilio Suarez Almeida hadde flere hoteller i Las Palmas på Gran Canaria. Urban ble booking sjef for fire enheter; Las Palmeras, Sidemar, Apartamentos Vikingos og Recidencia Ricana. Lønnen lå på 5 000 pesetas + mat og logí.
-Ikke mye penger å prate om ler Urban, selv om han innrømmer at man faktisk kunne få en tredelt, skreddersydd dress for bare 2 000 pesetas den gangen.
Lars Erik Björkman jobbet i resepsjonen på Los Vikingos, og fikk plutselig kameraten Urban som sjef. Fordelen var at han lærte seg spansk på rekordtid, noe som for Urban tok lenger tid. Han snakket stort sett engelsk med Malavé, mannen som var Don Virgilio´s høyre hånd, og som hadde headhuntet dem i Gøteborg.
Bar Columbus
På et av velkomstmøtene for ny ankommende turister dukket det opp en guide ved navn Stellan Mörner. Han arbeidet for Svenska Turistbyrån.
Mörner, som var 14 år eldre enn Urban, hadde vært gift med skuespillerinnen Margit Carlquist. Han hadde tidligere jaget Inka-skatten i Syd-Amerika og vasket gull i Mexico. Han hadde litt kapital som han ville investere, og dermed lå veien åpen videre for Urban Preusler. Sammen leide de, og bygde om et lokale i Calle Torres Quevedo 24, i Las Palmas, der de i 1963 åpnet “Bar Columbus”.
-Det var en svensk restaurant med datidens godbiter på menyen, sier Urban og virker forlegen. Vi hadde et stort utvalg omeletter, sjøtunge, oksefilet og selvfølgelig flamberte retter slik det skulle være på den tiden.
-Stellan Mörner uttalte til Aftonbladet i 1964 følgende; – Kanariöarna är inget paradis. Här är urtråkigt. Men jag vill tjäna pengar för att kunna utrusta en ny expedition som skall finna Inkas 70 000 mansbördor guld.
Urban uttalte i samme artikkel; – Aldrig mer den här ödjäkeln när jag tjänat pengar tillräckligt. Då skall jag åka jeep runt Afrika.
.
Hotel Monte del Moro
-fra vision til virkelighet
Urban Preusler hadde ikke jobbet så lenge med Bar Columbus, da en av hans svenske gjester tilbød ham en jobb, samt en ny framtid på Gran Canaria. Mannen het Rolf Hedenberg og var gjest hos Vingreiser. Han hadde funnet en tomt på sørsiden av øya, nærmere bestemt i San Agustin. Oppe på en formidabel klippe over havet, kalt Morro Besudo ville Rolf Hedenberg satse på et luksuriøst hotellanlegg. Urban var skeptisk. Den gang var ikke sørsiden spesielt attraktivt, og den gamle veien over Telde førte i stort sett til tomatplantasjer og et øde månelandskap ved sørkysten.
Rolf Hedenberg fra Gøteborg i Sverige hadde heller ingen erfaring fra Hotellprosjekt. Han kom fra mode industrien. Men denne fundersomme mannen med tippskjegg skulle bli en mentor, og ikke minst et springbrett for Urban Preuslers karriere videre i livet.
-Rolf ble som en slags mentor og læremester for meg under en periode. Han forførte meg rett og slett intellektuelt. Senere skulle jeg vokse, om ikke fra ham, så i alle fall i en annen retning. Men jeg glemmer aldri viktigheten av det han tilførte meg som menneske den gang, sier Urban som sjelden forteller sin historie.
Da Rolf Hedenberg stod på klippene i Moro Besudo, høyt over havet i San Agustin, hadde han en visjon, på samme måte som Axel Munthe hadde i sin tid på øya Capri. Mannen som levde uforskammet og stolte på livet…. – Jeg har en visjon, sa Axel Munthe. Det samme sa Rolf Hedenberg, som dessuten hadde pengene.
For Urban Preusler virket prosjektet noe over entusiastisk til å begynne med. Hele den sørlige kysten av Gran Canaria lå nakent og øde. Den kjente restauranten La Rotunda, samt leilighetene Los Caracoles i San Agustin var bygget. Men Rolf Hendenberg var urokkelig i sin streben etter å bygge et luksuriøst leilighetshotell.
Rolf Hedenberg kjøpte tomten av ”tomatgreven”, El Conde Alejandro de Castillo. Urban som hadde kontakt med arkitekter, lot seg overbevise og gikk i gang med prosjektet som innvigdes i 1965, fikk navnet Hotel Monte del Moro og hadde 42 rom, samt 2 suiter. Beliggenheten var uklanderlig, hotellet unikt i sitt slag og utsikten spektakulær.
En ny tidsalder for hotelldrift var påbegynt, og ribben var lagt høyt. De jobbet hovedsakelig med sveitsiske reisearrangøren Kuoni, svenske Vingresor og tyske Air Tours, som straks fylte hotellet til randen med eksklusive gjester. Men dette innebar også møte med en ny kultur som var totalt uforberedt. Rengjøringspersonale til hotellet ble vervet fra den nærliggende fiskebyen Castillo del Romeral.
De fikk man lære opp fra grunnen av. De unge jentene kom med sine mødre på jobbintervju, og løp skrikende ut av rommet da man slo på støvsugeren, minnes Urban.
Det sofistikerte diskoteket var smekkfullt. Her kunne du se utover havet, eller også inn i bassenget fra barkrakken. Under vannet kunne man til og med høre på musikk fra spesialhøytalere, forteller Urban. Og tittet du bakover mot det utgravde grått fjellet, så du de opplyste batikkene med fantastiske undervannsmotiv som lignet på akvarier.
-Den ekstravagante restauranten ble kalt Safari og hadde menyene trukket i ekte sebra skinn. Hovmesteren het Mario Mammoliti, den samme italienske Mario som senere skulle åpne den ikke ukjente restauranten Chez Mario i området Nueva Europa. Kjøkkensjefen var svenske Knut Nilsson fra Gøteborg, som senere skulle følge Urban videre i livet.
Tross all planlegging glemte man kommunikasjonen mellom kjøkkenet og restauranten, forteller Urban. Man bestemte seg derfor for å installere en matheis som dessverre aldri ble levert. Det innebar mye jobb og mange klagemål fra personalet, uten at gjestene forstod hvordan det lå an…
Prominente gjester stod i kø på det flotte hotellet Monte del Moro.
Den kjente østeriske dirigenten Herbert von Karajan`s hustru Anita kom ved flere tilfeller for å “hvile opp seg”. Hennes mann var berømt for sine tolkninger av romantisk klassisk musikk og for å ha ledet Berliner Filharmoniker i en årrekke. Han skal være den mest-selgende innen klassisk musikk noen gang, og skal ha solgt rundt 200 millioner album gjennom karrieren og angivelig stått for over 800 innspillinger.
Det var på hotel Monte del Moro den kjente tyske forretningsmannen og hotelmagnaten Theo Gerlach fikk sin første kontakt med Gran Canaria. Som stadig gjest på hotellet minnes Urban hvordan han satt og så utover sørkysten av Gran Canaria. Snart skulle han kjøpe mark og bygge bl.a. Hotel Don Gregory i San Agustin (solgt 1998), Hotel Palm Beach (det eneste 5* design hotel på Gran Canaria), og ikke minst Grand Hotel Residencia. I 2010 ble han utnevnt til “Adoptiv Sønn” av Gran Canaria.
Beach Club i San Agustín
Blant mange prominente tyskere og sveitsere, dukket det en dag opp en svensk finansmann ved navn Oscar Swahn.
-Han var faktisk den første gjesten som kom med sin familie på høsten 1965. Vi fikk en fin kontakt, og da han dro ville han at jeg skulle telegrafere han om jeg fant en interessant tomt til salgs. Han var interessert i å investere, og han var villig til å ta meg med på laget, forteller Urban.
Ikke lenge etter fant Urban Preusler tomten han var ute etter. Den het “Parcela H” i San Agustin. Urban og Oscar Swahn ble partnere, og den eksklusive klubben Beach Club ble bygget. Et storhetsvannsinne som hadde fått inspirasjon fra eksklusive Beach Club i Marbella, det kjente innestedet på den spanske solkysten som
hadde den tyske prinsen Alfonso von der Hohenlohle (gift med Ira von Fürstenberg) som promotor.
-Ingenting ble spart på, forteller Urban. Spesialvevde tepper fra England, fargematchende duker fra Tyskland, glass og porselen fra svenske Kosta Boda, Änghult og respektive Gustavsberg. I 1971 ble Beach Club i San Agustin innviet i hele tre dager til ende, for at alle skulle få plass.
Hit kom det prominente gjester, som Jaime de Mora y Aragòn (bror til dronning Fabiola av Belgia), den svensk/tyske jet-set kvinnen Gunilla von Bismarck. Men de aller første til å skrive seg inn i gjesteboken var faktisk nåværende Kong Juan Carlos og Dronning Sofia, minnes Urban. Det unge kronprinsparet var sendt på signingsferd i Spania av Franco, og var på sørsiden av Gran Canaria for bl.a. å innvie arbeidsboligene i San Fernando. Det var Greve Alejandro del Castillo y Bravo de Laguna og hans hustru som var verds par for dem den gangen under lunsjen på Beach Club.
Den etterhvert så kjent Beach Club var på den tiden en luksuriøs klubb, slik mange av oss husker å oppleve den. Hoved kjernen var den eksklusive restauranten som den gang rommet 380 gjester, samt poolområdet der man kunne leie en solseng med tykke håndklær og
eksklusive drikker. Betjeningen ved poolen bestod i hovedsak av, mørkhudede afrikanere fra tidligere spanske Guinea Ecuatorial. I tilknytning til poolområdet lå Pram-pram baren som var en lekker stråhytte som i utgangspunktet var en sauna for Gertrud Bergsten de Mander, som drev skjønnhetssalong. Senere ble den oppkalt etter en by i Ghana. Inspirasjonen fikk Urban under en av sine reiser til Vest-Afrika der han traff en afrikansk arkitekt.
-Da vi åpnet Beach Club, hadde vi hele 101 ansatt, forteller Urban.
Nattklubben var naturligvis også et enormt trekkplaster. Urban husker godt at de hadde fullt, dvs 380 sittende gjester i matsalen på nyttårsaften. Kuverten kostet datidens 12 000 pesetas pr person, og da inngikk også “cotillón” (som vanligvis er en pose med hatt og løsnese og confetti), som inneholdt silke skjerf eller amuletter til damene, laget av Madame Schackie i København. Kjøkkensjef Kurt Nilsson kreerte menyene som bestod av eksotisk reinsdyrfileet fra Sverige, kanadiensisk hummer eller russisk bjørnesteak importert via Finland. Etter middagen tok man seg opp i nattklubben som hadde dansegulv i ellipse. Ved tolv-slaget ble det spilt Behovenes 9. Symfoni mens man slapp ut hvite duer.
I lokalet ved siden av Beach Club bygde man disko-puben BABYLON. Urban Preuslers ide var å introdusere den afrikanske reggaemusikken, men innså snart at han var for tidlig ute. All dekorasjon med dansegulv i messing og ekte irakiske Kilims-tepper hengende på veggene, ble en total fiasko, og måtte byttes ut og tilpasses et annet publikum og en annen stil. Det ble en “oldis” vinkling og Frank Sinatra musikk som skulle vise seg å bli en suksess, til den grad at de bofaste hadde egne whiskyflasker i baren med sitt eget navn på.
I 10 år forble Urban Preusler direktør og deleier i Beach Club. Oscar Swahn døde på midten av 70-tallet på et fly mellom Gran Canaria og Stockholm. Hans sønn som er økonom og forretningsmann tok over etter sin far.
Afrika
Sammen med Lars Swahn begynte Urban Preusler å interessere seg for det afrikanske kontinentet. Urban hadde som ganske ung (1960-61) latt seg verve til United Nation Air Forces i daværende Kongo. Det var den gang belgierne trakk seg ut av landet og det ble en innlands fraksjon. Sverige, India og Etiopia militære kunne søke tjeneste i blå baskerluer. For sitt engasjement i Kongo ble Urban Preusler tildelt De Forente Nasjoners fredsmedalje.
De startet et firma som skulle selge komponenter til treindustrien i bla. Ghana,
Samtidig som man engasjerte seg i design og turn-key prosjekt inn hotellindustrien i Vest-Afrika. Det innebar at Urban sa seg villig til å flytte til Sierra Leone i 1976, der han bodde i 2 år. Lars Swahn befant seg til del i London og Sverige. Urban som var styreformann og bosatt i Freetown ansatte svenske fabrikkarbeidere under seg. Han ble kjent med en korrupt virkelighet med store hinder.
To år tidligere hadde Urbans hustru Ingrid og deres to barn flyttet tilbake til Sverige. En ny etappe startet i Urbans liv. I 1976 hadde han møtt en annen svensk kvinne han ble hodestups forelsket i. Hun og hennes sønn flyttet med til Afrika, og slik startet et nytt eventyr i Urbans liv.
Men i 1978 kom Urban Preusler tilbake alene. Det var under oljekrisen og Franco hadde gått bort 3 år tidligere. Fagforeningene hadde fått grobunn i Spania
På begynnelsen av 80-tallet var Urban kom Las Swahn og sa; “Her kan du ikke sitte som en jævla nattkulbbsdirektør”. Han fikk tilbudet om å dra til Paris og bygge opp en bedriftsvirksomhet innen byggbare trehyller. Igjen var Urban forelsket, og det kunne ikke passet bedre; hun var fransk, og ble med båten over til Cadiz og videre til Frankrike, dit de ankom 10.mai 1981, samme dag som Francois Mitterand ble president. I løpet av årene i Paris bygde Urban opp et nettverk av 40 selgere over hele landet, som han stadig besøkte.
Etter flere år i Frankrike, var det en venninne som så at de søkte etter en sjef for en ny avdeling på møbelvarehuset Ikea på Gran Canaria. Urban Preusler nysgjerrighet ble pirret, og for moro skyld søkte han. Det tok ikke lang tid før Ikea`s gründer, svensken Anders Alm kom med sin familie til Paris og vervet ham til jobben.
Tilbake til Gran Canaria
Det var midten av 80-tallet og Urban ble ansvarlig for en avdeling som skulle lansere møbler og innbo beregnet på mindre turistleiligheter og offentlig miljø. Plutselig var ringen sluttet, og han var tilbake på øya han kom til som unggutt. Den nye jobben varte kun et par år. Avdelingen hadde ikke liv laget, de system som var for lite tilpasnings dyktig og lite fleksibelt. Men til tross for de store utfordringene leverte man under Urbans ledelse et hundretalls hotellrom og leiligheter til de fem største Kanariøyene. To år senere sluttet Urban i jobben, men forble venn med Anders Alm som startet møbelhuset UNICO, og senere det til dagens IKEA på Gran Canaria.
Rolf Hedenberg
Rolf Hedenberg som ikke var med på Beach Club prosjektet, solgte etterhvert Monte del Moro til en tysk bank. Da hadde han under et to års periode leid ut hotellet gjennom en management avtale med svenskene Gunnar og Roland Ek (hotellene Ljungby og Lundia i Sverige, samt Hotel Concorde i Las Palmas) og flyttet seg videre sørover. I Arguineguin bygde han Aqua Marina og Monte Marina før han flyttet forretningsvirksomheten til San Fransciso.
Rolf Hedenberg hadde bygget et meget eksklusiv villa i Monte Leon, som senere ble solgt til Adnan Khashoggi, den Saudi-arabiske våpenhandleren og forretningsmannen. Hans søster var Samira Kashoggi, mor til Dodi Al-Fayed som var forlovet med Lady Di og som omkom i samme bilulykke som henne i Paris.
Khashoggi ble ansett som den rikeste mannen i verden i løpet av 1980-årene. Huset som hadde landingsplass for helikopter ble under Hedenbergs tid ofte besøkt av venner som satt stor pris på klassisk musikk.
Huset som hadde landingsplass for helikopter ble under Hedenbergs tid ofte besøkt av venner som satt stor pris på klassisk musikk.
-Den verdensberømte pianisten og kompositøren Leonard Bernstein (sjefsdirigent for New York filharmonikerne) har jeg opplevd sitte og spille ved det hvite Steinway flygelet til Rolf, forteller Urban. Men også Justus Franz, som fortsatt har sitt hus i Monte Leon og pianisten Christoph Eschenbach var ofte innom.
Beach Club blir solgt
Beach Club ble solgt til en tysk bank, som i sin tur solgte det til svenskene Ingemar Werner og Mikkelsen, som hadde et firma registrert i Estland. Mye har skjedd med Beach Club etter det. Slik det fremstår i dag, har det fått et tilbygg i form av en etasje til og er omgjort til et hotell Eierne i dag er kanariske.
Etter å ha blitt tilbudt fra det internasjonale Ikea med sete i København, å flytte til Tokyo for å organisere Ikeas “Kitchen Concept”, bestemte Urban seg for, – på tross av den store fristelsen det innebar- å takke nei. Han ville bli på Gran Canaria.
Urban Preusler fortsatte sitt liv og sin virksomhet ganske fjernt fra sitt utgangspunkt på sørsiden av Gran Canaria. Han dedikerte sine kreative evner til det han var best på; å bygge konsepter.
Tilbake til Gran Canaria
– og et nytt liv
Puben på hotellfagskolen på Gran Canaria ble en av Preuslers prosjekter, etter at han startet firmaet TEKHOTEL, sammen med spanske partnere i Las Palmas. Han har også inntredet det historiske museet på Tenerife, og “Casa Colon” (Christopher Columus museet) i Las Palmas. Et honnør prosjekt ble oppdraget å innrede, montere og laget et konsept for den kanariske paviljongen under verdensutstillingen i Sevilla i 1992. Et stort oppdrag med budsjett på 100 millioner pesetas.
