Rønnaug kommer småspringende med veska over skulderen, skyggelua trukket ned i pannen og ser forbasket ungdommelig ut i sitt delikate, matchende lyseblå sommerantrekk. Visst vil hun stille opp på et intervju med Dag&Natt, i alle fall så lenge hun får snakke om sitt hjertebarn; den Norske Sjømannskirken i Arguineguin.
Her begynte hun del II av sitt arbeidsliv for over 20 år siden, etter at hun hadde gått av som pensjonist i Norge, – i en alder av 67 år, etter et langt yrkesliv som sykepleier. I år fyller hun 88 år, og har ikke tenkt å gi seg med det første!
Rønnaug Johansen er født i Telemark, nærmere bestemt Tinn kommune, som strekker seg inn på vakre Hardangervidda. Allerede som 30-åring fikk hun diagnosen Bekhterevs sykdom som er en kronisk, auto immun, revmatisk betennelsessykdom. Tidlig fikk hun klar beskjed av legen at mye var opp til henne selv, i forhold til livslengde og kvalitet; det handlet om tre ting; trening, trening og atter trening. Den beskjeden tok hun på stort alvor! I tillegg til selv å legge inn daglige treningstimer var fysioterapi og bassengtrening en stor del av egeninnsatsen.
Hvert år fra 1995 fikk hun komme til Gran Canaria på behandlingsreiser, og bodde da på det norske helsesenteret Valle Marina i Patalavaca. Området lå den gang ganske øde, og Rønnaug husker at geitene beitet i nærområdet, og at de ble vekket på morgenen av bjelleklang. Selv om turistene allerede hadde funnet veien til Mogan kommune, har det skjedd en enorm utvikling på de drøye 30 årene som har gått siden den gang.
Ville egentlig bli lege
Som 14 åring flyttet Rønnaug til Kongsberg for å gå på realskole og gymnasium. I det kristelige skolelaget traff hun ham som skulle bli hennes livsledsager. Egentlig ville hun studere medisin og utdanne seg til lege, men innså snart at sosionom eller sykepleier gav større stabilitet i forhold til mor- og familierollen, da de ikke hadde mulighet til å følge en legespire rundt landet på turnustjeneste.
Siden hun var 16 år hadde hun jobbet som ferievikar på Kongsberg sykehus, og visste hva hun gikk til. I januar måned 1959 begynte Rønnaug på sykepleier studier ved Lovisenberg diakonale høyskole. LDH i Oslo tilhører en spesialisert, privat institusjon med lange tradisjoner fra 1868. Utdanningen er kjent for høy faglig kvalitet, diakonale verdier som nestekjærlighet og høye opptakskrav.
-Det var en god opplærings institusjon, drevet av barske og kloke damer, som tok tøffe avgjørelser som det stod enorm respekt av. En anekdote fra den tiden var da vår rektor, en godt voksen diakonisse, presiserte ved flere tilfeller at det hun lærte bort skulle brukes, og at vi ikke fikk bli noen nikkedukker som svarte legen; «javel, herr doktor», om vi ikke var enige i de avgjørelsene som ble tatt!
Mens hennes mann studerte kosmisk fysikk (nordlys) i tillegg til matte og geografi på universitetet, fullførte Rønnaug sykepleierutdanningen 1962 og sikret inntekt til familien. De bodde nå i Oslo, og Rønnaug tok videreutdanning på laboratoriet, mens hun jobbet på Lovisenberg. Deres eldste datter startet livet på Lovisenberg sykehus fra hun var 2 måneder til hun var et vel et år.
-Egentlig ville jeg ha et helt fotballag (elleve barn), men etter den tredje fødselen gav legen streng beskjed om at flere barn ville ikke den vevre kroppen min klare. Jeg er selv enebarn og har alltid synes det er forferdelig trist. I dag er vi foreldre til tre fantastisk jenter som har klart seg bra her i livet, vi har fem barnebarn og ett bonus oldebarn, og føler oss veldig heldige.
På 60-tallet fikk mannen til Rønnaug jobbtilbud fra NASA i USA, men det ble for voldsom omveltning for to enebarn, så da en stilling på Notodden lærerskole dukket opp, pakket de snippesken og flyttet dit. Og siden 1965 har byen ved Heddalsvatnet vært hjemstedet deres. Det er også dit de drar når høysesongen på Sjømannskirken i Arguineguin er over, en eller annen gang etter Påske, og våren titter fram hjemme i Norge.
En planlagt pensjonisttilværelse på Gran Canaria
Det var allerede tilbake i 2005 som ekteparet Johansen bestemte seg for å tilbringe halve året på Gran Canaria etter å ha oppnådd stipulert pensjonsalder i Norge. Øya kjente de fra behandlings-reisene, og klima gav Rønnaugs kropp en mulighet til å fungere i det daglige.
-Hjemme i Norge stivner kroppen vinterstid, mens her er det mye lettere å holde den mykere og mer bevegelig med mine lange og mange promenader og daglige treningstimer. Man kan vel si det sånn at jeg er helt overbevist om at valget vårt om å tilbringe halve året på Gran Canaria, har gitt meg mange ekstra leveår, og ikke minst en økt livskvalitet. Likevel blir et liv her nede ganske innholdsløst om du ikke fyller det med noe meningsfylt. Man kan liksom ikke drive å bare springe oppe i fjellet dagene til ende.
Etter å ha leid leilighet på Valle Marina de to første årene, dukket muligheten opp for å kjøpe, og da slo de til allerede i 2007.
I Sjømannskirkens frivillige tjeneste
Både Rønnaug og mannen ble tatt godt imot på Sjømannskirken den gangen i 2005, og oppgavene stod i kø for de som meldte seg frivillig til tjeneste. Mannen fikk «husmor tjeneste» og trivdes godt i selskap med andre gubber på kjøkkenet på den nye sjømannskirken i 2008, minnes Rønnaug. Begge to jobber fortsatt, den dag i dag som frivillige på kirken.
Velkommen hjem over hele verden
-Velkommen hjemom, sier man til reisende på sjømannskirkene – enten de befinner seg i København, London, Sidney eller Gran Canaria.
I over 160 år har Sjømannskirken fulgt norske sjøfolk når de har besøkt
havner verden over. Med kaffe, vafler og norske aviser har «kjerka» som
sjøfolkene kaller dem, skapt både
glede og norsk stemning i havn.Men nå er det langt mellom sjøfolk i
sjømannskirkene. I stedet er det mest fastboende nordmenn i utlandet og turister som banker på dørene for å bli møtt av et lite stykke Norge
i et fremmed land.
Frivillig arbeid er meningsfullt og
sosialt, og på Sjømannskirken på Gran Canaria er det mange og varierte
oppgaver for frivillige.
-I dag jobber jeg tirsdager (markedsdag i Arguineguin) og lørdager som er de travleste dagene. Min alder tatt i betraktning, er mine oppgaver i dag først og fremst å ønske folk velkommen til oss, og gjerne sette søkelys på de som kommer alene, og som ønsker å bli sett og ikke minst hørt.
-Etter mange år her på kirken, men også gjennom mitt tidligere arbeidsliv, tror jeg at jeg har fått et trent øye, og en fornemmelse av hvem som behøver en prat. Men iblant tar man feil, og et ønske om å være alene må absolutt respekteres. Noen mennesker er veldig ensomme midt inne i en flokk, og kan derfor være vanskelige å oppdage. De kan være usikre på hvordan de skal forholde seg til andre, selv om deres største ønske er å føle på fellesskap og tilhørighet. De kan være litt introverte, og må ha hjelp til å koble seg på eventuelle aktiviteter, og andre fellesskap som virker så selvfølgelig for andre.
-Men i dag er min oppgave å bidra generelt, gjøre folk sett og hørt, og stort sett sørge for at folk har det trivelig hos oss! På travle dager kan vi ha opp til 1000 besøkende, og det hender også at vi får klager fordi noen føler seg oversett og forbigått.
-Men jeg er trent i å ta imot kritikk, det er mange år siden jeg lærte meg å ikke ta slike ting personlig, men bruke tid på å lytte og ta dem på alvor.
Gjennom mange år i frivilligheten har Rønnaug også vært mye ute i feltet. Det være seg «hjemme besøk», eller sykehusbesøk hos de som har ønsket det, og trengt det sårt!
-I en periode tok jeg bussen mellom tre forskjellige sykehus på øya, og det kunne være opp til 15 nordmenn innlagt på hvert sted. Jeg kjent jo etter hvert alle som jobbet som tolker på sykehusene, og ble veldig satt pris på av de ansatte da jeg dukket opp. Det kunne være slitsomt til tider, men også veldig tilfredsstillende. Dramatiske hendelser i livet forsterkes naturligvis om du befinner deg langt hjemmefra.
En utstrakt hånd fra kirken
Rønnaug forklarer at kirken ikke har like stramme rammer som for eksempel konsulatene har når det gjelder mulighet til å hjelpe nordmenn i utlendighet. En utstrakt hånd fra kirken er mer et «lavterskel tilbud», og oppfattes ikke like formelt. Ofte kan man komme tettere innpå vedkommende, og via gode samtaler og nærhet oppnå gode relasjoner.
-Likevel handler det å hjelpe også om en grensesetting. Noen kan misforstå våre ytelser, som det å ha en nødtelefon til rådighet 24 timer i døgnet, året rundt. Den er jo som navnet tilsier, for bruk i en prekær situasjon der man skal få møte en norsk stemme som kan berolige, og få kontroll over en situasjon der et menneske har opplevd brå død, eller befinner seg i en utrygg situasjon.
Ble troende i unge år
Rønnaug som ikke kommer fra et religiøst hjem, men ble troende i unge år, under tiden på realskolen og gymnasiet. Det var også i det religiøse studentmiljøet hun møtte sin mann.
-Hvis Gud kan hjelpe meg å hjelpe andre mennesker, da føler jeg meg lykkelig og ikke minst nyttig. Det er utrolig herlig å få en tilbakemelding fra noen som kan huske gode samtaler som hjalp dem gjennom en krise, gav dem et lys, og et håp til å stå i noe som var veldig krevende. Samtidig er det helt klart ikke slik at vi alltid lykkes, og det er også noe vi må leve med.
Selv om de fleste mennesker som kommer i kontakt med Sjømannskirken ikke er i behov av hjelp, kanskje bare en samtale, eller det faktum å bli sett og føle tilhørighet. Mer omfattende saker må de fast ansatte ta seg av.
-En av mine beste solskinnshistorier handler om barn som måtte følges hjem til Norge da mor ble syk, og ikke selv kunne ta ansvar for dem på Gran Canaria. Vårt møte med barnevernet hjemme i Norge var udelt positivt. Vi ble møtt av meget forberedte damer fra barnevernet, med ferdig skreddersydd opplegg. De hadde en plan og en fin presentasjon for barna som gjorde at ikke et øye var tørt, og vi kunne etterlate dem i trygge hender, vel vitende om at de skulle bli godt ivaretatt. Mange ganger fungerer saker og ting bedre enn det ryktet tilsier, sier Rønnaug bestemt.
Rønnaug Johansen som i sitt yrkesaktive liv også var leder for hjemmesykepleien påpeker at det er viktig å kunne avslutte dramatiske hendelser i sitt eget hode. Hvis du ikke får til å slette harddisken etter en stund, kan du få problemer.
Det må være plass til litt annet i hodet også sier hun bestemt, og refererer til eget privatliv, med de gleder og utfordringer det har å by på. Det må være plass til litt annet i hodet også sier hun bestemt, og refererer til eget privatliv, med de gleder og utfordringer det har å by på.
I dag har Rønnaug og mannen sin egen bolig på Valle Marina, et sted de kaller hytta. For huset på Notodden er hjemmet. Likevel er Rønnaug klar på at så lenge det går, vil hun tilbringe vinterhalvåret på Gran Canaria. For Sjømannskirkens del ønsker hun seg flere frivillige, og gjerne yngre pensjonister som hun mener vil bidra positivt inn i en veletablert gjeng med mye og lang erfaring. For egen del hadde hun ønsket seg flere muligheter til å komme inn i det kanariske miljøet, og blande seg mer med de menneskene som tilhører vertslandet.
-Jeg synes kanarierne er utrolig velmenende og åpne, og ikke minst uttrykker de stor takknemlighet om du gjør noe for dem. Dessverre snakker jeg ikke spansk, annet enn noen innlærte fraser som i sin enkelhet gjør at jeg får god kontakt med kanarierne i nærmiljøet der jeg bor. Ellers blir min kontakt i hovedsak med nordmenn gjennom arbeidet på Sjømannskirken, som jeg ellers håper jeg kan fortsette med i flere år fremover også, sier den spreke 87 åringen som mer enn gjerne serverer deg en «påtår» på Sjømannskirken om du stikker «hjemom»!
