Aldea de San Nicolás

Klippor vid stranden

Er du en av dem som har lurt på hva som skjuler seg bak klippeveggen lengst sørvest i Mogán, så kan du være med oss en liten biltur gjennom Pueblo de Mogán og videre opp på veien GC-200 over fjellet til jordbrukskommunen La Aldea de San Nicolás.

På vei over fjellet kjører du forbi avfarten ned til Tasarte, og deretter Tasartico. Herfra kan man gå på kammen av den dalgang ned til den berømte Güi-Güi, men for mange ukjente stranden med sitt meget imponerende kystlandskap. Men fortsetter du bare videre ender du opp i Gran Canarias vestligste by, La Aldea de San Nicolás.

Idet du svinger inn mot bykjernen passeres en vindmølle, pent beliggende i et parkområde. Her er det verdt å stoppe. Det lokale turistkontoret holder til i mølla, og Rocio som jobber der er behjelpelig med informasjon om hva de enn måtte være.

Vi tar oss inn til bykjernen der Calle Real er hovedgaten og ligger i den gamle og mest interessante bydelen. Gaten fører oss som tradisjonen tilsier frem til kirkedøra. På veien frem til kirken, La Iglesia de San Nicolás de Tolentino snubler vi over et par barer, men her ligger også kommunekontoret, kulturhuset og flere av de 13 museer som Aldea rommer. Det handler om såkalte ”levende museer”, dvs skolehuset, barbereren, legekontoret etc. som er gjenskapt for å vise oss historien slik det engang var, med alle tilhørende rekvisita og genuine stemning.

Calle Roman Rodriguez 8, ligger den gamle krambua som har samme vareutvalg i dag som for 50 år siden.

Av Bente Storsveen Åkervall
Mail: [email protected]

Stenstrand
Badbrygga

…øyas vestligste by….

Ca`Polo er fortsatt et naturlig treffpunkt for byens innbyggere, der den yngre generasjonen må jobbe, når den gamle tar siesta. Her selges tobakk og lokal frukt, men også musikk kassetter fra 70-tallet, pent brukte sko og ikke minst en flaske rom fra et nedlagt destilleriet i Aldea. Byens egenproduserte Ron de Aldea.

Aldea de San Nicolás er kjent for sine mange møller. Ikke minst turistkontoret som befinner seg i en vindmølle i Parken Parque La Ladera . På blidet ser man El Molino de Los Majanos.

El Molino de Los Majanos

Kommunens turistansvarlig forteller at det jobbes iherdig med å få turister til byen. Tomater, husdyr og fiske er det byens innbyggere lever av, på samme måte som de har gjort i generasjoner tilbake. Likevel er Víctor Julio Suárez Araújo optimist, og håper å få innbyggerne og politikerne med på å legge forholdende til rette etter hvert for de besøkende som ønsker å vandre, sykle, dykke og fiske. Ønsker man ro for sjelen, frisk havluft, sundt kosthold og vakker natur ligger forholdene allerede og venter på deg.

Vi vender og forflytter oss ned til havnen i Aldea. Her er luften frisk, havet i lettere bakrus etter regn og storm, mens solen har samme effekt som om våren. Folk kryper ut fra alle åpninger og ønsker oss velkommen.

Det var den tyske forretningsmannen Ernesto Carlos Jaacks som i 1897 introduserte eksportering av tomater i kommunen. Av den grunn ble havnen påbegynt og et stort havnelager bygget. I dag er lageret restaurert og står klart til å ta imot dykkerklubben Montymar og omgjøres til et lokalt informasjonssenter over naturvernområdet La Micro Area Marina (MAMP) som er et beskyttet mikro marineområdet her på sørkysten. Et fantastisk sted å bedrive dykking og snorkling.

Etter hvert skal her også tilbys båtutflykter med opplæring i fiske og gamle tradisjoner. Selve havneområdet er helt klart det rette stedet for en lunsj og eventuelle forfriskninger. Sjøluften gjør deg sulten og menyene står i stil til miljøet. Vi velger Bar Severo, der vi møtes av søte Davinia som tar utfordringen om litt lokal mat på strak arm. Det blir ost, alioli, gofio, poteter med hjemmelaget mojo og ropa vieja con pulpo (pytt i panne med blekksprut) og til slutt tre nystekte cabritas, som er en meget spesiell fisk (serranus cabrilla), med et fast kjøtt, nesten som blekksprut, men med en mild og nøytral smak.

Affärsinnehavare
Gammal man

Mette vandrer vi ned mot havneparken som heter El Parque Rubén Díaz som er en grønn lunge ved rullesteinstranden og rommer en restaurant med uteservering på bord gjort av slipesteiner fra gamle møller i distriktet. Her finnes en sjelden samling av Tarahales (kanarisk tamarisk). En buske som kan bli opp til 3 meter høy. Den er endemisk på Kanariøyene, men finnes ikke på El Hierro, merklig nok. Om litt får vi øye på den gamle romfabrikken Fábrica de El Ron Aldea, som var i full drift fra 1936 til 1958. Da sukkerrør produksjonen ble lagt ned flyttet familien bedriften til øya La Palma.

Det er da vi nesten faller i en stor vannpytt som ligger framfor våre føtter. Det er den berømte El Charco, som er selve symbolet på La Aldea de San Nicolás. Den 11. september hvert år samles alt som kan krype og gå i byen, i en skjønn forening av turister og fraflyttede bybarn som kommer tilbake i anledning dagen. Det er duket for fest! Med litt forarbeide er pytten fylt med fisk, og det gjelder å fange fisken på den gamle, tradisjonelle måten, dvs. med hendene. Det ender selvfølgelig med at alle til slutt slenger seg i, fulgt av jubel og frydefulle rop.

Men byfesten som ingen bør gå glipp av starter dagen før, den 10. September som er dødsdagen til byens skytshelgen San Nicolás de Tolentino. Det var under den spanske erobringen av Kanariøyene på 1400-tallet at noen munker fra Mallorca ankom La Aldea og bygde en liten kirke (ermita) ved strandkanten til minne om San Nicolás de Tolentino. Senere ble den revet, og flyttet opp til bykjernen. Men kommunen beholdt navnet.

Sjømat, ost og grønnsaker er naturlig og kortreist mat i La Aldea de San Nicolás. Gjerne akkompagnert av gofio, det typiske maismelet som ble malt i kommunens mange vindmøller. Men retten som har satt byen på turistkartet er Ropa Vieja con Pulpo. Ropa Vieja betyr egentlig ”gamle klær”, og pulpo er som kjent blekksprut. Smakfull og sunn sikringskost for kystfolket.

Nicolás de Tolentino var en italiensk romersk-katolsk prest, mystiker og munk. Ved 18 års alderen gikk Nicolás med augustinerordenen og tilbrakte mange år i ett eremittkloster i nærheten av Pesaro. Rundt år 1270 ble han viet til prest og ble ofte tilkalt som predikant og sjelesørger. Han ble meget kjent for sin selvoppofring, sitt enkle levesett og sin omsorg for syke og dødende. Han døde 10 september 1305, er gravlagt i Basilikaen som bærer hans navn i Tolentino. Han ble i 1446 helgenforklart av pave Eugenius IV, etter å ha blitt tilkjennegjort mer enn 300 mirakler, flere av dem post mortem.

I 2005 byttet man navnet La Aldea de San Nicolás de Tolentino, til bare å hete La Aldea de San Nicolás.

Om du vil bli over natten:
1. Hotel La Aldea Suites – 928 891 035.
www.laaldeasuites.com

2. Hotel Los Cascajos – 928 891 165
www.hotelloscascajos.com

3. Albergue La Hoyilla – 928 890378
www.alberguelaaldea.com

For å komme til La Aldea de San Nicolás med bil, finnes det tre muligheter:

1. Den nordlige veien fra Agaete til La Aldea via veien GC-200.

2. Fra sentrum av øya kan man ta seg ned fra Artenara til La Aldea, via vien GC-210.

3. ‌Fra sør kjører man opp til byen Mogán, og derfra over fjellet via veien GC-200 til La Aldea

 

La Aldea de San Nicholas, Las Palmas

Gc 200

GC-210,

GC-210, Från Artenara

Gc 200, Mogan

Med buss:
Linje 38 –  Las Palmas – Puerto Rico – Mogán –
La Aldea de San Nicolás

Linje 105 – Las Palmas – Galdar

Linje 101 – Galdar – Agaete – La Aldea de San Nicolás

El Charco