En kjærkommen visitt
– de kommer når du minst aner det, men mest trenger det…
De kommer på vegne av Den norske Sjømannskirkens omsorgstjeneste, men er ikke der for å gi deg en religiøs preken. Du aner heller ikke at de kommer. Med en lett knakking på døren, smyger de seg inn og setter seg ved sykesengen din, kanskje når du trenger det som aller best.
Vi kommer som medmennesker, og trenger oss ikke på, om vår tilstedeværelse ikke er ønsket, sier Anne Karin uttrykkelig.
-Vi har aldri opplevd å bli avvist, påpeker Sissel.
Anne Karin Kverne og Sissel Drevvatn er såkalte “besøksvenner” på det private sykehuset Hospiten Clinica Roca i San Agustín, der flere nordmenn er innlagt ukentlig, i den store turistsesongen.
Det kan dreie seg om bruddskader, lungeproblemer eller i sjelden utstrekning, mer alvorlige diagnoser. Gjennom Sjømannskirken på Gran Canaria gjør de en frivillig tjeneste hver onsdag i seks måneder. Uten andre hensikter enn godhet og medmenneskelighet får de utgitt en liste over romnummer der landsmenn er innlagt. Hverken navn eller diagnose blir opplyst. Forsiktig begynner de sin runde,
de knakker på dører og spør varsomt om vedkommende pasient ønsker besøk.
Det gjør de fleste. En liten prat om livet i sin alminnelighet, er kjærkomment for mange.
-Noen har familie og venner tilstede, og får jevnlig besøk. Andre er alene og kanskje mer sårbare.
Men alle blir glad for en prat uansett. Dagene i sykesengen kan bli lange og tankene mange, sier Sissel Drevvatn.
Hun er opprinnelig fra Helgeland i Nordland fylke, men er i dag bosatt på Stjørdal i Trøndelag. Sissel har jobbet som sekretær ved en ungdomsskole i 28 år, men den siste etappen i arbeidslivet tilbrakte hun ved et eldresenter i Stjørdalen, der hun trivdes så utrolig godt at hun mange ganger har spurt seg selv hvorfor hun ikke begynte med det tidligere.
-Det passet meg så bra. Spesielt likte jeg den roen som preget miljøet. Du må rett og slett bruke den tiden de som bor der trenger, sier hun enkelt.
I mange år har Sissel Drevvatn tilbrakt flere måneder på Gran Canaria vinterstid. Etter at samboeren gikk bort, har hun valgt å fortsette å leie en leilighet i Arguineguin i de lengste vintermånedene. Hun anser seg selv for å være sosial og liker å slå av en god prat. Kan det kombineres med å glede andre, er lykken fullkommen.
Både Sissel og Anne Karin er voksne damer. Livserfaring kommer godt med når man påtar seg prate med ukjente i alle aldre og livssituasjoner. Å bli innlagt på sykehus i utlandet er for de aller fleste det verst tenkelige scenarioet, selv om diagnosen ikke nødvendigvis er så alvorlig. Man hadde sett for seg et opphold på Gran Canaria helt annerledes. Mange er også skeptiske til utenlandske sykehus og har forutinntatte meninger og redsler. Når man i tillegg ikke føler seg frisk, så er man kanskje på sitt aller mest sårbare.
-Da er det godt å ha noen å prate med, slik opplever i alle fall vi det sier Anne Karin.
Anne Karin Kverne bor i Svelvik, en liten sørlandsby lengst nord i Vestfold, men er opprinnelig ei ”hvalfanger-jente” fra Sandefjord. Hun har mange års erfaring som sykepleier, blant annet ved Drammen sykehus, både på sengepost, poliklinikk og operasjonstue. Hun kunne ikke ha tenkt seg et annet yrke!! I 13 år har hun dessuten vært besøksvenn i Drammen fengsel, som hun beskriver som veldig givende.
Nå leier hun og mannen en leilighet hver vinter på Gran Canaria, for å nyte av varmen. Hun er en aktiv dame som liker å røre på seg, for strandbesøk og soling ble det brått slutt på da hun fikk hudkreft i ansiktet.
Å være “besøksvenn” gir hverdagen mening og innhold, sier hun. Ideen fikk hun da et familiemedlem lå innlagt på sykehus og opplevde et positivt besøk av frivillige fra Sjømannskirken.
– Munterhet og humor er fine virkemidler, når man treffer folk i sykesengen, sier Anne Karin, som bare har opplevd positivitet fra de som får besøk.
Anne Karin Kverne (til venstre) og Sissel Drevvatn besøker Clinica Roca i San Agustin hver onsdag i turistsesongen
At Sissel selv har vært innlagt ved Hospiten Clinica Roca ved flere tilfeller, gir tyngde til hennes erfaring mener hun.
-Jeg sier ofte til folk at om jeg blir skikkelig syk, så håper jeg inderlig at jeg befinner meg på Gran Canaria, sier Sissel. Hun har bare positiv erfaring, og kan ikke få fullrost den behandlingen og den pleien hun fikk ved Hospiten Clinica Roca.
Både Sissel og Anne Kari vil gjerne påpeke at folk må være flinke til å spandere på seg en forsikring når de drar på ferie. Det er leit nok om uhellet skulle være ute, hvis man i tillegg står uten forsikring.
Vi møter Anne Karin og Sissel over en kopp kaffe etter at besøksrunden er over, slik rutinen tilsier.
-Vi tar bussen fra Puerto Rico/Arguineguin på formiddagen. Da vi kommer til sykehuset vet vi ikke hvor mange nordmenn som er innlagt, og heller ikke hvor lang dagen kommer til å bli. Men det får rett og slett ta den tiden det tar, sier de. Deretter unner de seg en kopp kaffe og en kakebit i San Agustin før bussen tar dem tilbake. De har selvsagt taushetsplikt og kan ikke under noen omstendighet prate om hvem de har besøkt, eller hva samtalene gikk ut på. Derimot vil de gjerne dele med seg av den energi og overskudd de føler at det er å delta som frivillig.
– Det er utrolig givende, istemmer de begge to!
Dessuten kan de ikke få presisert godt nok hvor stolte de er av å kunne presentere seg som ”to frivillige fra den norske Sjømannskirken her på Gran Canaria!!”
INGVILD MAAE fra Eidsvoll er tidligere pasient ved Clinica Roca
– Da jeg for en tid tilbake fikk en alvorligbetennelse under mitt ferieopphold på Gran Canaria, havnet jeg på Clinica Roca i San Agustin. Det var ingenting å utsette på behandlingen, og snart var jeg på bena igjen. Men under tiden jeg var innlagt opplevde jeg noe meget postitivt og ikke minst overraskende. Uten forvarsel knakket Anne Karin Kverne fra Sjømannskirken på døren til rommet, og ville høre hvordan det stod til med meg? Det var et kjærkomment avbrekk i en etterhvert kjedelig tid på sykehuset der dagene kan bli lange. Selv om min man var til stede store deler av dagen ble det et stålende bekjentskap med en voksen kvinne som brakte fram latter og en god og innholdsrik samtale. Praten gikk lett, da det ene ordet tok det andre. Så utrolig herlig at det finnes slike mennesker som frivillig stiller opp for medmennesker i sårbare situasioner og gir av seg selv. De er noen fantastisk ”engler”!
Jeg er evig takknemlig!
