Ombord på dampskipet Valbanera var de fleste fra Kanariøyene
Den 10 september 1919 forsvant Valbanera i Floridastredet

I september var det 100 år siden det spanske dampskipet Valbanera forliste da en tropisk syklon herjet i Floridastredet. I katastrofen omkom 488 mennesker, de fleste kanariere på vei til Havanna på Cuba. Kroppene deres ble aldri funnet.

Valbanera var en typisk passasjerbåt lik mange andre som på den tiden seilte mellom det spanske fastlandet og Amerika. Likevel var skipet uten tvil favoritten til rederiet “Naviera Pinillos, Izquierdo y Compania”, og ble derfor velsignet med det fromme navnet Valbanera etter Jomfruen fra Valbanera. Navnet som vakkert ble malt på skroget til skipet var feilstavet til å begynne med. En pinlig feil som diskret ble rettet opp ved å bytte den andre “v” til ett “b”.

For de overtroiske ble dette et negativt tegn på folkemunne, men ingen kunne forutse den tragedien som komme skulle. Skipet var nesten prikkfritt, og hadde aldri under sine 13 år i drift, vært utsatt for større skader eller uhell.

Valbanera ble bygget i 1906 ved skipsverftet “Connell &Co” i Glasgow, Skottland for rederiet Pinillos. Skipet hadde et skrog i stål og var 121,9 meter langt, 14,6 bredt. Det veide 5 099 tonn og kunne frakte 12 500 tonn. Maks hastigheten var på 12 knop, og ombord var det plass til 1200 passasjerer. Da Valbanera la ut på det som skulle vise seg å bli sin siste tur over Atlanterhavet, hadde hun 1230 mennesker ombord, hvorav 1142 var passasjerer, de fleste spanjoler/kanariske emigranter på vei til Cuba, samt 88 besetningsmedlemmer.

Siste tur

På denne siste turen seilte hun fra Barcelona den 11. august 1919 med kurs for Amerika. Men først skulle de innom havnene Càdiz, Las Palmas, Santa Cruz de Tenerife, Santa Cruz de La Palma, San Juan, Havanna, Galveston og New Orleans.

Da de seilte ut fra havnen i Santa Curz de La Palma skjedde det et episode som ble antatt av sjømennene som en dårlig omen: under en plutselig manøver som oppstod mistet skipet ved et uhell ett av sine ankre. Dessverre ble det ikke bare denne ene negative episoden. Det sies at kapteinen, Ramòn Martìn Cordero (34), med åtte års tjeneste i selskapet, hadde sendt et brev fra La Palma til sin kone, der han skrev at –“hvis jeg ikke mister livet på denne turen, vil jeg ved min hjemkomst få gleden av at min datter kaster jakken av meg”. Hans datter var bare måneder gammel da han dro. Senere skal hans kone ha sagt til pressen, at det kunne virke som om hennes mann hadde hatt en anelse om en ulykke som ventet dem.

Men som om dette ikke var nok. Ei lita jente fra Las Palmas, bare 5 år gammel, ved navn Ana Pèrez Zumalave, fra Calle de Terrero begynte å hylskrike da hun skulle gå ombord i skipet, mens hun gråtkvalt sa ; – “denne båten kommer til å gå ned, jeg vil ikke være med! Mamma er lykkelig, men det er ikke jeg for denne båten kommer til å gå ned!”

Josè Marìa Lòpez, en spansk dame født i La Mancha, Albacete den 19 mars 1904, hadde bodd mange år på Cuba, da hun var med på dampskipet Valbaneras nest siste tur. I 1994 fortalte hun: _” Jeg gikk ombord sammen med min familie i Càdiz. Vi skulle tilbake til Cuba, mine foreldre, fem søsken og jeg etter å ha vært i vårt hjemland Spania et helt år. I 10 dager fikk vi vente på båten, deretter fikk vi stå ut med 17 kjedelige dager over Atlanterhavet før vi kom fram til San Juan i Puerto Rico. Der husker jeg at vi i havnen kastet ut småmynt i vannet for at ungene i havnen skulle plukke dem opp. En av dem gikk ombord i skipet vårt og reiste med som blindpassasjer”.

Etter oppholdet i Puerto Rico gikk Valbanera til sjøs igjen før den kastet anker den 5. september i den vakre havnen i Santiago de Cuba.

For 100 års siden, den 10. September 1919 døde 488 passasjerer og mannskap på båten Valbanera som sank etter å ha kommet ut for en orkan. Den største tragedien i spansk sjøfartshistorie, der sivile liv har gått tapt. De eneste tilgjengelige bildene av hvordan skipet var overfylt av passasjerer (de fleste kanariere) er tatt fra familiealbumet til familien Galván (emigranter som gjorde seg en formue på Cuba) tatt på en av deres reiser rundt århundreskiftet 1900/1905.

Massiv ilandstigning i Santiago de Cuba

På dette stedet skjer et annet mysterium som omgir forliset av Valbanera; Til tross for at nesten samtlige av de 1 142 passasjerene ombord hadde kjøpt billett helt fram til Havanna, gikk overraskende nok 742 av dem i land i den gjestfrie byen Santiago de Cuba. En totalt uventet endring av planene til så mange mennesker, selv om det ikke forelå noen værmelding eller spådom om den tropiske syklonen, eller at noen på noen annen måte kunne ha forutsett Valbenas tragiske  skjebne.

Denne uventede avgjørelsen, som veldig godt kunne vært en tilfeldighet, reddet uansett livet til de som gikk i land i Santiago de Cuba. I denne perioden var det stor oppgang i sukkerproduksjonen på østsiden av øya, noe som førte til stor økonomisk oppsving for mange av tettstedene som var direkte eller indirekte knyttet til denne industrien. Det er sannsynlig at nyheten om muligheten til å finne seg en jobbe på disse stedene spred seg til passasjerene, som var fattige emigranter,  ombord på skipet, og at det  var derfor de hoppet i land i Santiago de Cuba. I så fall var den en skjebnens ironi.

José Marìa som var 15 år på denne reisen skal senere ha fortalt: -“Da vi ankom Santiago, ble vi anbefalt av en landsmann som kom ombord at vi skulle gå i land og ta toget til Las Villas der vi skulle bo. Han forsikret oss om at på den måten ville vi spare tid, og ankomme hjemmet vårt før Valbanera hadde kommet til havn i Havanna. Vi tok imot hans gode råd og jeg husker den fantastiske togreisen til Santa Clara.”

Den 5. september løsnet dampskipet Valbanena anker og satte kursen mot hovedstaden på Cuba med 488 mennesker ombord. Fra Punta de Maisì ble skipet sett for nest siste gang da det seilte i topp hastighet på et usedvanlig stille hav med en himmel full av mørke og faretruende skyer som bakteppe. .

Turen til Havanna og forsvinningen

Det hele startet i de tidlige timene den 9 september 1919, da en tropisk syklon, den såkalte Valbanera-syklonen, etter å ha rasert nordkysten av øya forårsaket et havsnivå på høyde med hovedstaden. De svarte skyene tømte uten stans sine enorme mengder vann over hovedstaden, og fikk kapteinene på de båtene som lå fortøyd i havnen til å bli alvorlig bekymret og uroe seg for at dampskipene deres skulle slite seg fra fortøyningene, og bli skylt i land. 

På kvelden den 9 september hørte noen av sjømennene i havnen i Havanna, gjennom vindens ulinger, noen desperate sirener fra et dampskip nær slottet “Castillo del Morro”, med gjentagende Morse-signaler med bønn om hjelp. 

Sjømennene fortalte senere at de kunne skille lysene fra et dampskip som var fanget i  stormen foran bukten mens de hele tiden forsøkte å signalisere om hjelp gjennom å bruke en lampe og lage Morse-signaler. Fra kontrolltårnet i havnen forsøkte de å kommunisere på samme måte tilbake, men på grunn av den farlige stormen var det umulig å yte dem praktisk hjelp. Av samme grunn hadde havnen vært stengt hele ettermiddagen og kvelden. 

  Gitt den negative responsen på forespørselen om hjelp, forstod kapteinen på det ukjente skipet, som man i ettertid antar var Valbanera, meldingen perfekt, og informerte på sin side at han ville prøve å seile fra orkanen lenger ut på havet ved å ri av stormen, eller også sette kursen mot Floridabukten. Skipet snudde sakte og satte kursen nordover langs toppen av de gigantiske og rasende bølgene som kastet seg mot klippene inne i havnen. Kapteinen forstod ikke at orkanen gikk i samme retning som skipet. I løpet av få minutter forsvant lyset mellom et teppe av dundrende regnvær, og kom aldri tilbake. 

Ingen vet med sikkerhet, men det antas at det var dampskipet Valbanera som lå der utenfor Havanna og ikke kom i havn på grunn av uværet.  Kapteinen ble tilsynelatende aldri advart i tide om den farlige orkanen på grunn av datidens rudimentære værvarsler og den begrensede kommunikasjonen. 

Med disse omstendighetene, er det som forventet at forliset forble et mysterium. Dessverre ble det ikke utført noen offisiell undersøkelse eller aksjon etter forliset, og det ble heller ikke gjort noen uttalelse om eventuelle overlevende. I katastrofen omkom 488 mennesker, de fleste fra Kanariøyene. De ble for alltid begravet i det turbulente vannet i Karibien, og deres kropper ble aldri funnet. Omfanget av tragedien og alle omstendighetene gav opphav til mange spekulasjoner rundt forliset. 

Oppdagelsen av vraket

Etter ti dager med intens søk  ble skipet oppdaget den 19 september 1919 av den amerikanske kystvakten US SC 203 på 12 meters dyp i en sandlave i Half Moon Shoal, omtrent 5 mil øst for fyrtårnet Rebeca Shoal og 45 nautiske mil vest for Key West. Det antas at det fryktelige uværet ødela roret og maskinen, slik at skipet ikke lenger verken kunne styres eller stabiliseres. Dessuten tror man at vinden rev av telegrafantennen slik at de ikke lenger kunne kommunisere. I rapporten til de amerikanske kystvakten står det observert at det ikke hadde blitt gjort noe forsøk på å sjøsette livbåtene. 

Valbanera tragedien er en av de største i spansk utvandringshistorie, dessuten full av overtro og mysterier, mange av dem ennå ikke avslørt. Vrakrestene av Valbanera kan man fortsatt se når tidevannet synker i den østlige delen av Floridas “keys”. 

I mange landsbyer i Spania og på Cuba ringte kirkeklokkene til minne om de døde i den triste hendelsen. Mange er de mørke minnene som familie og venner har båret med seg i årene etterpå. Men helt spesielt er historien om mannen som i 30 år, nesten hver eneste dag kom til havnen i Havanna og spurte om de hadde noen nyheter om Valbanera. Han hadde gått i land i Santiago de Cuba med ett av sine små barn som var villige til å ta turen over land til Havanna for å møte opp med resten av familien der når skipet ankom hovedstaden den 9.september 1919. Men skipet ankom aldri til sin siste destinasjon.