Hvorfor være stor når du er lykkelig som liten?

Høstens turistsesong på Gran Canaria begynte ikke med en honnør salutt, snarere ble vi truffet av en eller annen eksplosiv anordning som ristet grunnvollene i hele charterbransjen. Fortsatt holder vi på å våkne opp etter smellen, og strever med å ta innover oss det ulike scenarier som eksplosjonen etterlot. Den store reisegiganten Thomas Cook er konkurs, flyene innstilles med umiddelbar virkning mens 600 000 mennesker er på reisende fot med dem som arrangør. Folk som må hjem til hunden og jobben, intervjues fra alle verdens ferieparadis, med et tårevått ansikt kun et par timer etter at sjokkmeldingen har gått ut på eteren. Verre er det med alle de som mister jobben over natten, og alle de som sitter med masse fakturaer i ut-boksen som de nok aldri får betalt for! 

Da vi plutselig forstår at Thomas Cook er synonymt med gamle gode Vingreiser, som de fleste ungdommer i min alder enten har jobbet med eller mot, kommer plutselig sannheten så mye nærmere inn på kroppen. Den grusomme realiteten har liksom rammet din egen gate. Var det noe som var skrevet i fjell, så var det at Vingreiser og Fritidsreiser skulle overleve min generasjon, selv når små, over reklamerte og dristige aktører viste muskler og banet seg veg inn i bransjen for en stakket stund, før de snudde og forsvant ut bakdøra igjen.  

Man har fylt opp fly til randen, kjørt så remmer og tøyler kunne holde (tidligere måtte man som kjent ha brenselstopp underveis) med solhungrige nordeuropeere til Kanariøyene. Spanjolene trodde jo ikke sine egne øyne, bokstavelig talt, da svenskene kastet klærne på Canteras stranden, og blondinene la seg langflate etter deres sønner. Men det tok ikke så lang tid før kanarierne forstod at ”money makes the world go round”. Hotellene ble fylt opp, restaurant næringen blomstret, transportbransjen fikk andre hjul å kjøre på, og en enkel grisefest ble ”big business”.

Og slik har regndansen fortsatt i over 60 år. Så lenge reisearrangørene fyller opp turistsengene, byr kanarierne på sol og myke strender. Alt man har behøvd å gjøre er å be til høyere makter om at klima består, at politiske konflikter holdes på et minimum nivå, og at ingen terrorister oppdager vårt lille ”smultronställe”! I tillegg har høyere makter svart til de grader positivt på bønner, og holdt sin beskyttende hånd over øygruppen. Så fort konjekturene peker nedover for Kanariøyene og de får konkurranse fra andre spennende reisemål, ja da ”smeller” det bokstavelig talt et annet sted og turisttrafikken omdirigeres til våre ”lykkelige” øyer, og så smiler vi fornøyd igjen en stund, og tar oss et tupp i Atlanterhavet, trekker på skuldrene og sier; ”Hva var det vi sa”!

Chaterbransjen har med andre ord snudd opp ned på Kanariøyenes fysiske tilstand siden 60 år tilbake. Det som en gang fikk det fattige jordbruksfolket til å sette geitemelk og gofio i halsen, har altså blitt en vane som er vond å vende. At man uten de helt store anstrengelsene har blitt hele Europas feriekoloni er noe man i dag tar for gitt. At man under denne tiden har satset alt på ett kort, og at en skremmende stor del av Gran Canarias befolkning i dag jobber direkte eller indirekte i turistbransjen er temaer som sjelden dukker opp i offentlige debatter. At man fra politisk hold ei heller har lagt ned så store anstrengelser på infrastruktur, offentlig transport, opplæring, grønne lunger og miljøvern etc. er åpenbart for mange som besøker øya. Det at store gevinster fra forne ”glanstider” burde vært reinvestert i både privat og offentlig sektor, isteden for å tapetsere sine egne vegger med glansbilder, er en selvfølge. Kanskje myndighetene burde gjort som det norske Stortinget gjorde i 2001, nemlig å innføre en handlingsregel og et turistfond (istedenfor oljefond), der kun en viss prosent av avkastningen brukes årlig med tanke på nedgangstider og kommende generasjoner?

Nå skjelver den kanariske turistbransjen, med all rett. Plutselig har man forstått at ”ingenting varer evig”. Kan en klippe som Thomas Cook gå konkurs, hva blir så det neste? Kanskje føles det litt som når den voksne sønnen som har bodd hjemme til han var 40 år, plutselig står foreldreløs? Det naturlige er jo å brette opp armene, se seg selv i speilet, innse at det behøves både slanking, hårklipp, nye klær og kanskje en annen livsstil før man går ut på Tinder i jakten på et eventuelt kjerringemne man kan flytte inn hos og starte en ny familie! Det gjelder å gjøre seg attraktiv for nye tider.

Isteden går man nå offentlig ut og forsøker å finne en syndebukk. Politikkens vesen er å finne syndebukker. Og hvorfor ikke slå den som allerede ligger nede? Selvfølgelig er det turoperatørens egen feil skrives det i kanariske aviser. Thomas Cook hadde sovet i timen, forteller turistmyndighetene meg under en lunsj på nordsiden av øya. Vi sitter i en liten by der bredbånd er et ukjent begrep og en gamleby med historiske fasader som ligger i ruiner, men hvor trafikken har hovedrollen og avgasser og støy gjør det umulig å føre en samtale. De vil gjerne ha turister hit, men forteller at apotek og overnattingsalternativ ikke er prioritert. Likevel påstår de seg vite at Thomas Cook gikk konkurs fordi de ikke var ”up to date”. De hadde tydeligvis ikke godt nok rustet når det gjaldt nye bookingsystemer, digitale fasiliteter, folks behov for fleksibilitet og europeernes nye reisevaner. Og de er ikke de eneste. I pressemeldinger fra turistmyndigheter og i pressen trer det frem en tydelig kritikk til en av Europas største turistarrangører om at de hadde gått ut på data.

Ikke det at jeg tror charterbransjen er uskyldige i sin egen undergang. Det finns nok mange faktorer, og de fleste kjenner jeg ikke til. Men i mitt enfold tror jeg heller at charterbransjen på mange måter har blitt for moderne og teknologisk, noe som fører til en fremmedgjøring for de som fortsatt ønsker seg den tryggheten det innebærer å kjøpe en helhetlig pakke-reise. Som kjent går teknologiutviklingen i en rasende fart. Unge, eldre og interesserte kjøper, bestiller, kombinerer og snekrer sammen sine egne reiser, opphold, utflukter og opplevelser på nettet. Det blir ofte billigere og mer tilpasset den enkeltes behov og gir større rom for fleksibilitet. Men som kjent er vi ikke alle like. Noen av gammel vane, andre av et behov for trygghet, ønsker å kjøpe sin feriereise gjennom en reisearrangør. Fortsatt finns det, med all respekt, folk som ikke uforbeholdent navigerer seg gjennom jungelen av web-sider, tilbud fra opplevelses sider, seriøse- og ikke seriøse aktører i markedet, og kanskje holder tilbake av språkmessige årsaker eller tidligere negative erfaringer. Derimot har de kanskje en meget god erfaring fra et reisebyrå, et tidligere hotell, en spesiell destinasjon, eller også andre tilbud som kun arrangøren kan tilby. Dette vil de gjerne oppleve igjen. Noen ønsker også det sosiale med å reise i flokk, en ferie skal som kjent dekke mange ulike behov.

Derfor synes jeg, stikk i strid med mine kanariske ”eksperter” at turoperatørene kanskje har blitt altfor moderne. Det segmentet i markedet som ønsker å bestille sin ferie gjennom en arrangør og kjøpe en såkalt pakke-reise kan ofte oppleve at teknologien har tatt overhånd. Hvor ble det av den gamle, gode reiselederen? Han eller hun som hadde fått sin ”livs største sjanse” til å reise ut i verden, og lot den gleden gjenspeile seg i å ta jobben på ramme alvor. Det solbrente ansiktet som møtte deg på flyplassen og geleidet deg fram til riktig buss. Ofte den samme personen som etter noen minutter selv klev ombord i bussen og pratet litt om løst og fast mens du ble fraktet fram til hotelldøren. Reiselederen som oppsøkte deg på hotellet, ryddet opp i småproblemer, og som til og med guidet deg rundt øya på en utflukt i buss. Det handler jo ofte om å bli sett, en enkelt men dog så viktig psykologisk trekk hos menneskeheten. Kanskje finner man spesielt mange med et ekstra uttalt behov for å bli sett nettopp blant de som bestiller reiser gjennom en arrangør. Og da blir det også ekstra sårt når man i mange tilfeller blir møtt med en tom buss, en guide som snakker tysk og engelsk men ikke norsk eller svensk. Man får oppgitt et telefonnummer til en jour-sentral dit du kan henvende deg om det oppstår uventede problem (?) En resepsjonsdisk lang som et vondt år, og en frokostsal der ingen kjenner igjen deg, selv etter fjorten dager. En lege som bare kan spansk, en utflukt som ikke stiller til forventningene, og det viktigste av alt; ingen å henvende seg til! Ikke et menneske som bryr seg.