Stuck med Cook

Aldri har det vært så godt å være hjemme igjen etter feriens slutt. Vanligvis vil vi helst bli med flyet tilbake. Det var langt fra tilfelle fredag morgen 2. april  år. Da kunne vi ikke komme oss fort nok ut av jumboen til Wamos Air. 

Med familie på Gran Canaria, har vi reist til og fra øya utallige ganger og vi har fløyet med det meste. Stort sett rutefly, men denne gangen fant vi to rimelige restplasser med Ving. Opplegget var helt greit, til vi skulle hjem…

Rill Rytter Fjøren

Rill Rytter Fjøren

Skribent

Vi hadde leid bil og ankom flyplassen i god tid. Det skal man jo når man flyr charter. Vi var først i innsjekkingskøen og først gjennom sikkerhetskontrollen. Vi hadde et hav av tid og fremdeles var det over to timer til avgang. Tiden ble kortet ned i taxfree hvor vi prøvesmakte diverse godsaker før vi forflyttet oss til sola på den utmerkede terrassen i andre etasje. 

«Las Palmas er den beste flyplassen i verden», snap’et vi til døtrene hjemme.

Klokka nærmet seg etterhvert 13.30 og det var klart for ombordstigning. Hele 335 passasjerer toget ut gjennom gate’n og fikk omsider stuet seg ned på sine respektive plasser etter å ha plassert x antall forhåndsbestilte taxfreeposer i hattehyllene. Fire for prisen av tre, reklamerte Thomas Cook. Klart det måtte shoppes!

Feil på computeren

Sikkerhetsbelter ble festet, bilder ble tatt, de siste sms’er og snap’er sendt og sikkerhetsvideoen rullet over skjermen mens flyet langsomt ble dyttet ut fra gaten. Men så var det bråstopp. Etter en halv times venting, annonserte kapteinen at det var oppdaget en feil på en av flyets computere. Flyet måtte returnere til gate’n og en tekniker var budsendt. Jaja, godt de oppdaget det før vi var i lufta. 

Enda en halvtime gikk før vi fikk ny beskjed. Ytterligere undersøkelser måtte utføres og alle passasjerer ble beordret ut av flyet. Håndbagasje og taxfree poser kunne heldigvis bli liggende. 

Så var det ut igjen; 335 passasjerer, mange godt voksne og flere familier med masse barn, det tok sin tid. Tilbake i avgangshallen fikk vi streng beskjed om å holde oss i området rundt gaten, til forhåpentligvis snarlig ny ombordstigning. 

Ny halvtime gikk. Neste beskjed var at de ikke visste noe mer, men vi kunne nå bevege oss fritt i hele avgangshallen. 

Det ble tydeligvis ikke noen ombordstigning med det første. Vi begynte å bli sultne og alle fikk utdelt hvert sitt Thomas Cook «kredittkort» til en verdi av 10 euro. Det kunne benyttes på alle flyplassens spisesteder, fikk vi vite. Dog kunne det ikke brukes til kjøp av alkohol.

Da klokka rundet 16.00, kom beskjeden om at flyet var satt på bakken inntil videre. Og at alle måtte gå ombord for å hente ut håndbagasje og eventuelle taxfreeposer. Ny informasjon ville komme kl. 18.00. Puh…!!

KØ ut gjennom gate’n. KØ inn i bussen som tok oss ut til flyet. Det sto parkert ved siden av fem Norwegian MAX fly som også var strandet på Gran Canaria grunnet computerfeil. Vi hentet håndbagasjen og bar oss skakke på taxfreeposene. Ny kø ut og ny kø inn i ny buss før vi endelig var tilbake i avgangshallen. Snap hjem: «KØ»

Beholdt kredittkortet

Vi gikk til nærmeste spisested; Coffee Republic. Der var køen av sultne, akterutseilte Thomas Cook passasjerer lang.  Spisestedets ansatte ante ikke hvordan de skulle håndtere flyselskapets utleverte ”kredittkort” og køen rikket seg ikke. Omsider innfant innehaveren seg og bisto det lettere frustrerte personalet. Det ble vår tur og vi bestilte hver vår baguette. Vi leverte kortene som innehaveren beholdt, men vi tenkte ikke noe mer over det. Da… !!

Vi spiste og ruslet tilbake til gate’n med håp om ny informasjon da klokka nærmet seg 18.00. Flyet var fremdeles ikke flyve- dyktig, men det ble jobbet med å skaffe en ny maskin. Ny info kl. 20.00. Og så var ”kredittkortene” fylt opp med 40 euro til. 

Tja, hvilke kort? De hadde jo innehaveren på Coffee Republic beholdt. Og ikke bare våre, han hadde beholdt kortene til de fleste andre spisegjestene der også, fikk vi høre. Han så kanskje sitt snitt til å tjene noen euro ekstra? Vi gikk sporenstreks tilbake og ba om å få igjen kortene våre. Det fikk vi ikke, i stedet fikk vi huden full av en ilter innehaver som påstod at kortene, de hadde vi kastet selv. Vi nektet. Da ble han enda hissigere, dro fram søppelbøtta, pekte, kjeftet og smelte og sa at vi hadde kastet kortene våre oppi den. Vi ristet oppgitt på hodet. Hvorpå han tente på alle plugger og var på vei over disken for å ta oss.       Vi gikk…Irritert snap hjem: «Spis aldri på Coffee Republic» 

De ansatte i Thomas Cook forstod heldigvis problemet og skaffet til veie nye kort. Kanskje de hadde vært ute for dette før? Klokka var nå passert 19.00 og etter hvert begynte det å bli tomt for mat på spisestedene. Vi var fremdeles sultne, men vi gikk ikke tilbake til Coffee republic!

God stemning

Heldigvis var det andre restauranter med veldig hyggelig betjening på flyplassen. De hadde heller ikke fått med seg at ”kredittkortene” våre ikke gjaldt alkohol. Eller kanskje ikke vin regnes som alkohol i Spania…??

Siden mattilbudet var heller labert, kjøpte mange av passasjerene småflasker med vin i stedet og stemningen ble etterhvert svært så lystig i avgangshallen. Euroene på kortene måtte jo brukes opp. I køene snakket alle med alle og hjalp hverandre med å bære små vinflasker tilbake til bordene. Nå var det omtrent bare Thomas Cook passasjerer igjen.

Vi ble kjent med en gullsmed fra Toten og hans strikkende samboer, og vi ble kjent med et hyggelig ektepar fra Grorud. Ny snap; «Mye god vin i avgangshallen…» 

Og kl. 22.00 kom endelig beskjeden om at flyselskapet hadde klart å hoste opp et nytt fly. Estimert ankomst Las Palmas kl. 01.00, med avgang til Oslo kl. 02.00. Det måtte selvfølgelig feires. Et par av restaurantene var fremdeles åpne. Vi kjøpte mer vin!

Til slutt fant vi to ledige seter ved siden av hverandre helt bakerst, så vi fikk i hvert fall sitte sammen. Det fikk ikke paret fra Toten og heller ikke paret fra Grorud. Selv om de hadde betalt mye mer enn oss for reserverte seter helt foran. 

Skjermene på seteryggene virket ikke. Da vi kom hjem, fant vi ut at man måtte laste ned en app på forhånd for å få skjermen til å virke. Det kostet selvfølgelig penger og ingen hadde informert oss om det før vi gikk om bord. 

Nåja, vi hadde tenkt å lese, så vi overlevde det. Verre var det at leselyset heller ikke virket. Det vil si, da jeg slo på mitt, lyste leselyset til naboen på rekka bak. Og da ektemannen slo på sitt, ble det lys i lampa til dama på raden foran ham…  Snap hjem: «Er ombord. Håper å komme hjem, men er ikke helt sikre…»

«Service? Det har vi ikke»

Vi var tørste og gledet oss til noe kaldt å drikke. Vi speidet etter drinkvognen. Den kom aldri. Vi ringte på besetningen. De kom heller aldri. Etter halvannen time kom to mugne flyvertinner med en vogn og ga oss hver vår varme «matpakke». Innholdet var tørr kyllingfilet og vassen, smakløs ris. Sammen med et tørt rundstykke. Smør hadde de ikke. Vi hadde betalt ekstra for Holiday Meal, men maten vi fikk var det ikke mye ferie over. Flyvertinne nummer to ga oss to glass med vann. Vi ba om vin. Da ble hun enda mugnere, men fant fram en 18 cl flaske med rødvin fra en skuff som vi fikk på deling. Så gikk hun videre. 

Vi smakte på vinen. Den var oksydert og udrikkelig. Heldigvis hadde vi medbragte småflasker fra flyplassen i sekken, så vi løste i hvert fall det problemet.

Ektemannen var kaffetørst og ringte etter besetningen på nytt. Ingen kom og noen kaffe fikk vi aldri. Lufta var tørr, jeg var tørst og ville ha vann. Ektemannen ringte igjen. Og igjen. Fremdeles ingen reaksjon. Da dristet han seg bak gardinet til besetningen. Der satt de på rompa hele gjengen og var ikke spesielt glade over å bli forstyrret. Han forlangte vann og fikk omsider to glass, servert med et surt blikk. 

Vi ga opp. Vi var sultne, tørste og trøtte. Vi prøvde å sove. Det var håpløst, setene kunne bare skrus tilbake ca. fire centimeter…

Litt over fem veldig lange timer senere, landet vi på Gardermoen. Aldri har vi vært så glade for å være hjemme. En kort sjekk av Wamos Air på Tripadvisor viste at 70 prosent ga dem score FORFERDELIG på flyturen. Opplevelsen vår var tydeligvis ikke enestående og ingen andre flyselskap hadde tilnærmet like dårlig score. 

Siste snap til døtrene: «Underet har skjedd, vi er hjemme. Aldri mer charter!»

Air Wamos, eller «Air Hva Med Oss?»

Omsider ble klokka 02.00. Den nye maskinen hadde landet på tiden og det var klart for ombordstigning for tredje gang. Nå var alle trøtte og drittlei flyplassen, noe som ble meget tydelig beskrevet i ny snap til døtrene. Etter 15 timers venting, ville vi hjem! 

Vi hadde betalt for reserverte seter ombord og tok det med ro. Vinen måtte jo drikkes opp. Vi ruslet ombord nesten sist, sammen med gullsmeden og samboeren. Flyet var ei gammal lørje av en jumbo fra syttitallet og tilhørte et flyselskap vi aldri hadde hørt om før, Wamos Air. Vi ble litt imponert over at vi skulle fly med jumbojet, det hadde vi aldri gjort før.  Og fruen fantaserte om at de reserverte setene kanskje befant seg i 2. etasje… 

«Free seating», proklamerte flyvertinnen, idet vi kom inn. Vi styrte mot trappa, men ble bestemt geleidet vekk og bakover i flyet.  Siden vi var de siste ombord, var det bare noen få single seter ledige.