Av Bente Storsveen Åkervall
Bente@dagnatt.com

Lorenzo dyrker Cochinilla lusen som setter farge på tilværelsen

Han kjenner lusa på ganga…

 

Før syntetiske farger kom på 1900-tallet, var en dyp, rød farge meget etterspurt og kostbar. Den ledet tankene til monarker, aristokrater og kardinaler. Da fargestoffet nådde Europa, var det tørket, som et brunaktig granulat og det gikk ikke lenger å se om det stammet fra dyr eller planter. Den fargeholdige Cochenillen forble under spansk kontroll. Så lukurativ ble handelen med fargen, at Spania innførte dødsstraff for å avsløre dens opprinnelse. I dag vet vi at opprinnelsen til fargestoffet karmin er små lus som lever på fikenkaktus. 

Lorenzo Perez tar oss med til kaktusfeltet han driver i byen Carrizal i Ingenio kommune. I en liten dalgang som krever firehjulsdrift og en stødig hånd på rattet åpenbarer det seg 5500 kvadratmeter med nedlusa kaktuser. På veien oppover kjører vi forbi to autentiske kanariske grotter som også tilhører familiebedriften. Oppe i dalføret får vinden godt tak og blåser bort alle eventuelle lukter som gjordsmonn, kaktuser og cochenille lusen avgir. Himmelen over oss er knallblå og utsikten strekker seg ned til flyplassen og Gando-bukten der turistflyene vakler seg ned mot landingsbanen. 

Ved hjelp av enkle redskaper viser Lorenzo oss hvordan han skraper bort store klaser med cochenille lus som klamrer seg fast på kaktusblandene. Den svarte fargen skjules av en hvitt, bomullsaktig teppe som de skjuler seg under. Med litt enkelt pirking løsner de og faller over i et fat. 

Lorenzo påstår at en person kan ved iherdig jobbing samle rundt 3,2 kg lus om dagen. Da snakker vi mengder, for lusa veier nesten ingenting. Dessuten skal cochenille-lusen renses og tørkes, hvilket fører til at 3,5 kg ferske lus, til slutt reduseres til 1 kg, salgbart fargeemne. Dette er en viktig prosess der det gjelder å ikke miste kvaliteten på lusen.

Hunnlusene ble ble brukt til å lage en vakker rødfarge, karminrød.

Kaktus feltet drives økologisk i følge bonden, og krever forholdsvis lite vann. Men det er saften i planten som lusen suger til seg, så litt næring er den vel forunt. Er det noen kaktuser som ikke har lus, hjelpes naturen på traven ved at noen løsvevde stoffposer fylles med lus og henges på den uberørte kaktusen slik at smitten tar fart!

Dette er altså det motsatte av hva de fleste av oss driver med i hagen, der vi febrilsk forsøker å bli av med skadedyr og insekter. Kaktusen blir etterhvert tømt for livskraft og erstattes med sine avkom som Lorenzo gjør vi poding.

Kaktusen som brukes kalles på spansk for “Tunera” , men bærer det latinske navnet Opuntia. Det er nemlig den arten som cochenille-lusen verdsetter høyest. Når det gjelder kochenille-lusen, finns det 10 ulike varianter. Men her snakker vi om dactylopius coccus

Lorenzo er den siste cochenille bonden på Gran Canaria. 90% av cochenille produksjonen i dag kommer fra Peru. Utholdenheten begynner i dag å gi frukter, bokstavelig talt. Med mer miljøvennlig tenkende og jakten på bærekraftig avkastning, begynner interessen for cochenille lusen å vende tilbake. Klima endringer gjør at vi må tenke mer bærekraftig, noe som også gjør at interessen for økologisk håndverk fra nærmiljøet stadig er økende. 

Tidligere ble dette fantastiske fargeemnet brukt i matvarer, tekstiler, medisiner, kunst og ikke minst kosmetikk. Historien forteller om det eksklusive merket Chanel som produserte leppestifter i cochenille farger. Lorenzos mor solgte cochenille lus til det italienske merket Campari helt fram til år 2000, da de gikk over til å farge den bitre aperitif med syntetiske farger isteden. 

I dag produserer Lorenzo 400 kg tørkede cochenille lus i året. Hans kunder er i hovedsak håndverkere og kunstnere. Blant annet har han en kunde i London som bruker fargeemnet i restaureringsarbeidet i kongelige slott og gamle, ærverdige institusjoner.  Også i Europa har han solgt farge til restaurering av gamle, verdifulle malerier.

I dag kan Lorenzo leve på cochenille-lus bedriften. Han har kjempet for å få utmerkelsen og  kvalitetsstemplet D.O.* og håper etterhvert å få oppfylt drømmen om å utøke kultiveringene til 10 hektar mark, som han har til disposisjon. Boningshuset i stein håper han å kunne renovere etter hvert, og kanskje gjøre om til et lite museum om cochenillelusas historie og tradisjon på Gran Canaria. For i følge Lorenzoz far eksporterte Kanariøyene i 1890 hele 6000 tonn tørkede cochenille lus til Europa.

En liten stoff pose med lus legges over de få kaktusene som ikke er smittet av cochenillelusen. Det tar ikke lang tid før prosessen er i gang. 

FAKTA:

Cochenillelus (Dactylopius cocchus) er en art i familien Dactylopiidae som hører til blant skjoldlusene. Disse lusene brukes til fremstilling av fargestoffet karmin, som brukes både til farge i mat, kosmetikk, tekstiler og i maling.

Cochenillelus kommer opprinnelig fra Mexico, hvor aztekerne kjente til at de kunne brukes til å lage farge. Også Maya-kulturen kjente til lusenes gode egenskap som farge. Da europeernekom til Mexico tok de med seg lus til Kanariøyene i Europa.

Dactylopiidae er en familie med plantelus som hører til gruppen skjoldlus, Coccoidea. De er insekter med sugende munndeler og hører til i den store gruppen nebbmunner. I motsetning til andre skjoldlus som gjerne er regnet som skadedyr, er disse lusene av positiv økonomisk betydning som produsenter av fargestoffet karmin eller cochenille.

Hunnen er ca. 5 mm lang, oval med godt synlige antenner og bein, rød på farge, men denne fargen er vanligvis dekket av et vokslag. Hannen er mye mindre og spinklere, med et par runde vinger og et par lange haletråder.

Alle artene i familien lever på fikenkaktus (Opuntia spp.). Hunnene og nymfene sitter i klynger på kaktus-bladene og suger saft. Utviklingen er forholdsvis rask, generasjonstiden er 60 – 80 dager. En hunn kan legge 400 – 600 egg. Hunnene går gjennom tre nymfestadier, hannene fem. De voksne hannene tar ikke næring til seg og lever bare kort tid.