Den berømte engelske admiralen ville erobre Kanariøyene for to hundre år siden og sendte mer enn tusen soldater for å overrumple øyene, selv om han aldri kunneha forestilt seg at han skulle lide sitt verste nederlaget noensinne i historien, eller at han skulle miste armen i forsøket.
Britiske historikere har de siste to århundrene gjenntatt at det ikke fantes en modigere mann enn Horatio Nelson; en militær med oppfinnsomhet uten sidestykke for sin tid, og en tapper sjømann som sjelden led nederlag i de mange slagene han utkjempet. Hans inspirerende lederskap, strategiske mesterskap og ukonvensjonelle taktikker endret deler av Storbritannias historie, særlig under Napoleonskrigene. Men Horatio Nelson hadde aldri forestilt seg i dette suksessrike livet, at det var på Kanariøyene han skulle lide sitt verste nederlag. I dette angrepet viste det seg at ikke bare sto overfor den spanske hæren, men også innbyggerne selv i Santa Cruz på øya Tenerife.
Man må ikke glemme at da han nådde kysten i 1797, var byen på Kanariøyene en mye mindre enklave enn han hadde inntatt tidligere. Han var overbevist om at den ikke kom til å skape noen problemer for ham. Han trodde han bare kunne ankomme, og raskt stikke av med de store mengdene gull som skipene fra den gamle indianerflåten hadde med seg, der de lå til kai i havnen. Skipene fraktet kongen av Spanias skatteinntekter i Amerika, i tillegg til produktene fra handelen. Det var første skritt på veien mot å erobre hele øygruppen trodde han, men alt gikk galt.
Det skulle vise seg at valget av Santa Cruz de Tenerife som mål for offensiven var en forferdelig beslutning. Han hadde ikke hadde tatt hensyn til forholdene på den kanariske øya, som utvilsomt var den verste i hele øygruppen å invadere sjøveien. «Man trenger bare å vandre rundt på Ucancas imponerende sletter og månelandskap ved foten av Teide-fjellet, for å få en klar fornemmelse av at den som dro dit med intensjon om erobring med våpen i hånd, selvforskyldt ville bli utsatt for en blodig prøvelse», sier forfatteren og historikeren Víctor San Juan i sin siste bok.
Og for det hadde han ikke engang i sitt verste mareritt kunne ha forestilt seg at han på motstanderens side ville finne praktisk talt hele Tenerifes befolkning, under kommando av general Antonio Gutiérrez de Otero: bønder, fiskere, håndverkere og dårlig bevæpnede tjenestefolk, som ble rekruttert fra sivilbefolkningen. Likevel skulle de spille en hovedrolle i en av de mest episke og glemte episodene i spansk historie.
Dekorert og forfremmet
Nelson trodde han at han var nærmest uovervinnelig. Han hadde nettopp kjempet i noen av de viktigste slagene i det britiske imperiets historie på den tiden, og han hadde nettopp blitt dekorert og forfremmet for slaget ved St. Vincent. Selvtilliten hans var ublu, og han så ikke på de mange tegnene som advarte ham mot nederlag.
Angrepet fra den fryktede britiske flåten fant sted mellom 22. og 25. juli 1797. Den britiske eskadren besto av ni krigsskip og 3700 soldater, mens øyas forsvar bestod av 1600 mann. Nelsons strategi var å innta havnen i Santa Cruz de Tenerife, stjele alt han kunne i havnen og deretter erobre resten av øya uten særlig motstand. Bosetningen på Tenerife, anså han som en bagatell, og mente han lett kunne okkupere resten av øygruppen etterhvert.
Nelsons angrep skjedde med langt færre tropper enn hans britiske forgjenger William Blake, da han angrep den samme øya, fordi han mente at de ville være mer enn tilstrekkelige til formålet.
Som den britiske flåtens sjef, admiral Jervis, som var den første til å gå i land fra sin posisjon i blokaden av den spanske flåten i Cádiz, senere erkjente: «Ingen flere tropper ble innskipet, fordi man mente at sjøfolkene og infanteriet i marinen ville være tilstrekkelig». Men det skulle vise seg å være en alvorlig feil, for Santa Cruz var riktignok liten, men den var svært godt forsvart: 21 fort og en rekke torpedobatterier i San Cristóbal-borgen, som lå rett overfor havnekaien og hadde mer enn 90 artilleristyrker bak en 3,5 meter tykk mur.
Overføring til Kanariøyene
Guvernøren var den nevnte Gutiérrez, en 63 år gammel veterangeneral som hadde hatt sine første kriger i Italia, på Falklandsøyene og Balearene. I 1791 ba han om å bli forflyttet til Kanariøyene, noe som ble innvilget. Men sannheten er at da Nelson dukket opp utenfor kysten av Santa Cruz, var spanjolen ikke på sitt beste, ifølge forfatteren. Hovedsakelig på grunn av alder og fordi han led av alvorlige astmaanfall. Likevel hindret ikke det ham ikke i å gjøre sin plikt som en god sjømann og militær.
I den andre uken av juli 1797 samlet Nelson sine åtte kapteiner om bord på skipet for å planlegge angrepet. Avgjørelsen var å gå i land tidlig den 22. juli, og utnytte nattens mørke til å landsette 200 mann fra hvert seilskip og 100 fra hver av de engelske fregattene på strendene ved Valle Seco. Til sammen 1100 mann som skulle innta festningsverkene i den nordøstlige sonen før daggry. Den første planen ble ødelagt av den sterke vinden: De tre fregattene som satte kursen mot land – Seahorse, Terpsichore og Emerald – brukte lang tid på å legge til i havnen. Og da de endelig kom i land, var klokken allerede 10 om formiddagen, og observatørene på Tenerife hadde oppdaget dem en langt tidligere.
Noen av kapteinene, som Bowen og Trowbridge, var klar over den dårlige starten og gikk til Nelson for å råde ham til å avblåse angrepet. Men Nelson lot seg ikke affisere og beordret dem til å fortsette. Da de britiske soldatene satte foten på øya, ventet øyboerne på dem. Blant dem, i tillegg til garnisonen i Palo Alto, San Andrés og San Miguel, var det 150 provinsjegere som, gjemt i terrenget, meide ned alle som gikk i land. Utsiktene var så dystre at det ble gitt ordre om å gå tilbake til båtene og flykte med de overlevende.
Den første fiaskoen
Nelson skrev til sin overordnede, lord St. Vincent, for å informere ham om at planen hans hadde mislyktes, men tok ikke den minste selvkritikk i brevet han skrev. Han hadde sendt en god del av sine menn i døden, til tross for advarslene fra kapteinene sine.
Nelson var fortsatt fast bestemt på å gjennomføre sin selvmordsplan mot en fiende som langt fra var det lette målet han hadde antatt, men som viste seg å være en av de tøffeste og mest motstandsdyktige forsvarerne den britiske helten noensinne hadde møtt. Det andre angrepet var derfor desto mer ødeleggende, med tanke på skadene det første hadde forvoldt – og var nær ved å koste ham selv livet.
Med admiralen om bord i et av landgangsfartøyene sine, slik han hadde lovet Saint Vincent, gikk britene i bekmørket til angrep mot den befestede byfronten som besto av borgen Saint Christopher og havnen. I spissen for gruppen på rundt 700 mann sto også noen av kapteinene deres: Bowen, Freemantle, Miller, Hood, Thompson og Waller. De representerte hele den øverste staben i Royal Navy. Mange av dem hadde vunnet en strålende seier ved Saint Vincent bare en måned tidligere. Nå håpet de i desperasjon å gjøre opp for ydmykelsen de hadde opplevd dagene før.
Kanariøyene var et obligatorisk stoppested for datidens skip, siden Suezkanalen ennå ikke var åpnet, og alle skip fra Europa til Amerika, Afrika eller Det fjerne østen måtte passere øygruppen.
Den andre fiaskoen
Hver av de syv gruppene fikk tildelt sitt ilandstignings sted. Klokken 01.30 ble de imidlertid oppdaget av det spanske handelsskipet San José. I løpet av få minutter begynte klokkene i alle kirkene i Santa Cruz de Tenerife å ringe i alarmberedskap. Da brøt helvete løs for angriperne: Nesten et halvt hundre kanoner og en konstant ild av geværer og musketter begynte å skyte mot dem. Den berømte Tiger-kanonen, som i dag stolt vises frem på Kanariøyenes militærhistoriske museum i Almeyda borgen, beskjøt HMS Theseus og senket den med hundre mann.
Kapteinene Freemantle og Thompson ble såret så snart de satte foten på land. Nelson selv ble også skutt i høyre albue og ble raskt trukket tilbake til HMS Theseus ved hjelp av stesønnen Nisbet, som ga ham en årepresse for å hindre at han blødde i hjel. Waller ble avledet fra målet og gikk i landmye lenger unna. Troubridge, Miller og Hood klarte å gå i land på Carnicerias-stranden og nådde Plaza de la Pila og klosteret Santo Domingo, men ingen av dem klarte å komme lenger, fordi alle de tilstøtende gatene var dekket av barrikader og forsvarte med kanoner. Mange av britene ble drept på stedet. For å unngå å bli utryddet måtte de fleste av dem søke tilflukt i kirken i Santo Domingo. Troubridge måtte sende Hood med det hvite flagget for å be spanjolene om nåde i de tidlige morgentimene den 25. juli. Med seg hadde han en rekke betingelser, blant annet et løfte om ikke å gjenta angrepene på Tenerife eller noen av Kanariøyene. General Garcia ønsket ikke å gå til angrep. Som den engelske historikeren Robert Southey formulerte det noen år senere: «Spanjolen var fornøyd med sin suksess, som faktisk var ganske komplett, og respekterte fiendens tapperhet som en modig og hederlig mann, og godtok forslaget».
233 drepte
Det britiske tapet beløp seg til 233 drepte og 110 sårede, inkludert Nelson selv, som mistet sin høyre arm og var nær ved å miste livet. På spansk side var tapene 24 drepte og 35 sårede. De dødes opprinnelse viser tydelig at både folket og hæren deltok i dette heroiske forsvaret: ni tilhørte den regulære hæren, syv tilhørte Kanariøyenes milits, fire var bønder og to var spanske sjømenn, samt to franske sjømenn. Med andre ord var mer enn halvparten sivile ofre.
Det var også mange prominente personer blant befolkningen på Tenerife. For eksempel løytnant Grandi, som med sin tekniske dyktighet og sitt initiativ klarte å åpne en skanse, noe som hindret Nelson selv i å gå i land. Eller løytnant Vicente Sierra , som med sin evne til å bevege seg smidig, og være overalt, tok fem britiske soldater til fange på Plaza de la Pila og overleverte dem til general Gutiérrez På den måten fikk han nøyaktig informasjon om situasjonen til de britiske styrkene.
Nelsons høyre arm ble amputert, noe som, kombinert med nederlagets traumer, kastet ham ut i en dyp depresjon. I et brev til Lord St Vincent skrev han: «Jeg er blitt en byrde for mine venner og en ubrukelig mann for mitt land. Når jeg ikke lenger er under din kommando, vil jeg være død for verden. Jeg går videre, og ingen ser meg lenger». Han var heller ikke redd for å anerkjenne sjenerøsiteten til dem som hadde forårsaket nederlaget, et av de få han led i sin levetid: «Det er ikke mer enn rett at vi anerkjenner den edle og sjenerøse oppførselen til Juan Antonio Gutiérrez, den spanske guvernøren. Så snart betingelsene var akseptert, sørget han for at våre sårede kom til sykestuen og at vårt folk fikk de beste forsyninger. Han ga også beskjed om at de engelske skipene fritt kunne sende folk i land og kjøpe det de trengte av proviant mens de oppholdt seg på øya.
Erobringen av Kanariøyene
Angrepet på Santa Cruz var ikke bare et piratangrep for å plyndre innbyggernes beskjedne eiendeler. Nelson ønsket å ta kontroll over den viktige enklaven Kanariøyene. De var et obligatorisk stoppested for datidens skip, siden Suezkanalen ennå ikke var åpnet, og alle skip fra Europa til Amerika, Afrika eller Det fjerne østen måtte passere Kanariøyene.
Hvis Gutiérrez og Tenerife-folket ikke hadde lykkes med sitt forsvar, er det sannsynlig at Kanariøyene i dag ville ha tilhørt Storbritannia i stedet for Spania. Med herredømmet over øygruppen ville de også kunne sørget for vanning, forsyninger og skipsberedskap fra Kanariøyene, som var et viktig territorium på Atlanterhavsruten.
Admiral Nelson lovte å overbringe nyheten om sitt eget nederlag til sine likemenn på den iberiske halvøya, og det gjorde han også. Han tilbrakte året med å komme seg etter skadene, og tidlig i 1798 ble han sendt ut på Middelhavet med Vanguard, der han døde i slaget ved Trafalgar i 1805. Han ble skutt av en fransk skarpskytter om bord på HMS Victory.
