Av Bente Storsveen Åkervall
Mail: [email protected]

Benito Pérez Galdós
Jun. 2018

I år, nærmere bestemt den 10 mai, var det 175 år siden en guttunge ved navn Benito Pérez Galdós ble født på Gran Canaria. Det betyr at man fra og med nå, helt frem til den 4. Januar 2020, som er 100 års dagen for hans bortgang, skal denne forfatteren som kanarierne er så utrolig stole av, feires med pompel og prakt!

Om man skal tro kanarierne så var Benito den fremste, spanske romanforfatter på 1800-tallet. Han ble fremfor alt berømt da han i 1873-75 gav ut den første serien kalt Episodios nacionales (nasjonale episoder), etterfulgt av den andre serien i 1875-79. I disse romanen gir han et nærbilde av Spanias historie fra 1805 til 1834, sett med folkets øyne.

Benito var det tiende barnet i familien som bodde på Calle Cano i Las Palmas, en liten parallellgate til handlestrøket Triana. Her kan du besøke barndomshjemmet hans, som i dag fungerer som museum. Benito Maria de todos Dolores, som han ble døpt var sønn av en militær oberst og i utgangspunktet et reservert barn. Han var spesielt interessert i kunst, musikk og litteratur. Når man leser om hans liv skinner det også igjennom at han hadde en stor interesse i for det annet kjønn. 

Da hans kusine flytter til Las Palmas blir Benito så emosjonelt engasjert i henne, at foreldrene ser seg nødt til å sende ham til Madrid i 1862 for å studere jus.

Han hadde strenge foreldre. Hans mamma Dolores Galdós var en temperamentsfull dame fra Baskerland, og datter av en gammel sekretær under den spanske inkvisisjonen. Hans pappa var levende interessert i historie og kunne gjerne strø om seg med naturbeskrivelser, historiske hendelser og egenopplevde anekdoter fra den spanske selvstendighetskrigen (1808-1814) der han som militær hadde deltatt. I 1852 begynte Benito på skolen Colegio de San Agustin, som ligger i bydelen Vegueta i Las Palmas, der det ble praktisert en pedagogikk som sies var meget avansert i forhold til tidsepoken man levde i. På den tiden begynte darwinismen å få fotfeste i Spania, teorien som man mener ligger til grunn for Benito`s senere litterære verk, som Doña Perfecta (fru Perfekt).

Benito Pérez Galdós begynte tidlig å samarbeide med den lokale pressen, der han fikk publisert sine satiriske poesier, historier og små fortellinger. I 1862 tok han en bachelor i kunst på naboøya Tenerife, der han utmerket seg for sin gode hukommelse og sine imponerende tegne ferdigheter. Det var da hans kusine Sisita kom på besøk og satte hormonene i sving hos en ung Benito, noe mamma Dolores ikke så på med blide øyne.

Skal man trekke ut noen generelle trekk fra Benitos år ved universitetet i Madrid må det være hans store fravær. Flere kvinnehistorier får hans oppmerksomhet, men også elsker han å vandre gatelangs og betrakte folk. På kveldene stikker han innom teater, deltar i folkelige diskusjoner og drikker sin kaffe ved Puerta del Sol.

I 1865 deltok Benito Pérez Galdós i den forferdelige Noche de San Daniel (den hellige Daniel natten). Den 10 april 1865 går Guardia Civil til blodig angrep på studenter som holdt en serenade ved Puerta del Sol, for å hedre sin rektor, Juan Manuel Montalbàn som nylig var blitt avsatt av regjeringen fordi han nektet å erstatte lektor

Emilio Castelar som gjennom to artikler i avisa La Democracia sterkt hadde kritisert dronning Isabel II. Natten endte tragisk med 14 tapte menneskeliv og 193 skadede. I Madrid vokser hans litterære interesse og han leser med grådighet alt han kommer over av europeiske realismeforfattere, og med spesiell andektighet Miguel de Cervantes (1547- 1616), mest kjent for sin historie om Don Quijote de la Mancha. Også i Madrid skriver han kronikker og debatterer i pressen. Den 22 juni 1866 assisterer han som journalist under ”Oppstandelsen ved San Gil kasernen,” der både det progressive partiet og det demokratiske partiet, har som intensjon å fjerne monarkiet, ikke bare kritisere dronning Isabel II.

I 1867 gjør han sin første utenlandsreise, som utenrikskorrespondent til Paris for å dekke verdensutstillingen. Han kom tilbake med litterære verk av Balzac og Dickens som han oversetter til spansk. Det samme året blir dronning Isabel II fratatt tronen i det som kalles 1868 Revolusjonen. Fra sin andre reise til Paris kommer han i båt til Gran Canaria via Barcelona. Tilbake i Madrid får han året etter være med på å publisere kronikker og politiske betraktelser i forhold til utarbeidelsen av den nye konstitusjonen.

I 1869 bor han i bydelen Salamanca i Madrid, nærmere bestemt i calle Serrano nr. 8 sammen med sin familie. Med økonomisk hjelp fra sin svigerinne publiserer han sin første bok La Fontana de Oro i 1870. Videre gir han ut nasjonale episoder som nevnes innledningsvis og som han kanskje er mest kjent for. Under en 20 års periode produserer han flere bøker, skuespill, poesi og artikler. Han kjemper også juridisk for opphavsretten til enkelte av dem. Spesielt de mange seriene om Spania har gjort ham meget bemerket. For å lære å kjenne Spanias alle kroker og representanter reiser han rundt hele landet på et meget spartansk måte, med bil eller tog på tredje klasse. Han bor fattigslig i landsbyer og hospits der han får leve side om side ved de mennesker han skal fortelle historiene til.

Om hans livsførsel strides de lærde. Noen mener han var uflidd og kledde seg i diskrete farger for å bli oversett. Andre mener han levde et behagelig liv, først sammen med sine to søstre som stelte for han, deretter hos sin nevø, Jose Hurtado de Mendoza. Han stod opp med solen og skrev alltid med blyant da blekk penn tok for lang tid. Han røkte konstant håndrullede sigarer og var særdeles opptatt av damene. Era muy faldero” (han var en skikkelig skjørtjeger), slik beskrives Don Benito i ettertid. Og kanskje vet vi mer i dag, enn man gjorde på den tiden. Benito selv var veldig diskret når det gjalt sitt private og amorøse liv. Men det har dukket opp utrolig vakre kjærlighetbrev fra utallige kvinner etter hans død. Også i biografier skrevet av kjente kvinnelige skuespillere, journalister og feminister har det dukket opp vakre kjærlighetserklæringer til denne kanariske forfatteren. Flere av kvinnene var derimot gift mens de hadde et forhold til Benito Pérez Galdós, noe som forklarer grunnen til at det ble holdt unna offentlighetens lys. Derimot forble han selv ugift hele livet.

Benito Pérez Galdós avlegger juridisk embetseksamen i Madrid, men kommer hele livet til å egne seg til sitt forfatterskap. I 1886 ble han av utenriksminister Praxedes Mateo Sagasta utnevnt til delegat i Guayama distriktet i den spanske kolonien Puerto Rico i Vestindia. Han besøkte aldri distriktet men hadde en person som holdt han underrettet om hendelsene i distriktet der han representerte befolkningen.

I 1897 ble han valgt inn i Real Academia Española, det kongelige spanske akademiet. I 1907 ble han representant for det republikanske partiet i det spanske parlamentet.

I 1912 ble han nominert til Nobels litteraturpris, men svenskene valgt i stedet å gi den til den tyske dramatiker og forfatter Gerhart Hauptmann. Det har nok aldri kanarierne tilgitt svenskene.

Benito Pérez Galdós,
spansk forfatter, den fremste spanske romanforfatter på 1800-tallet. Han ble berømt da han 1873–75 utgav den første serien Episodios nacionales, som ble fulgt av den andre serien (1875–79). I disse historiske romanene gir han et nærbilde av Spanias historie 1805–34 sett med folkets øyne. Blant de beste av disse 20 romanene regnes de to første, Trafalgar (1873), La corte de Carlos IV (1873) og Zaragoza (1874). Samtidig som han utgav disse historiske skildringer, skrev han en rekke sosiale tendensromaner, bl.a. den sterkt antiklerikale Doña Perfecta (1876) og Marianela (1878). Han skrev den første spanske realistiske romanen, La fontana de oro (1870).

Fra omkring midten av 1880-årene utkom en rekke av Pérez Galdós’ fremste romaner. Her er tendensen trengt mer i bakgrunnen, til fordel for en mer realistisk samfunns- og menneskeskildring. Til denne gruppen hører den store firebindsromanen Fortunata y Jacinta (1886–87), som er en bredt anlagt skildring av småborgerskapet i Madrid. Fremragende er også tetralogien om gnieren Torquemada (1889–95). Blant andre romaner fra denne perioden bør også nevnes den psykologiske romanen Realidad (1889), skrevet i dialogform, og Tristana (1892). Misericordia (1897) gir et realistisk bilde av Madrids underverden, men har samtidig en symbolsk undertone.

Fra 1895 merker man en mer spiritualistisk tendens med romanene Nazarín og Halma (begge 1895), preget av en tolstojsk kristendomsoppfatning. Mellom 1898 og 1912 skrev han tre nye serier av Episodios nacionales (perioden 1834–75), men disse står ikke på høyde med de to første seriene. Han skrev også en rekke skuespill. Flere av disse er sceniske bearbeidelser av tidligere romaner.
Kilde: Store norske leksikon

Teatro Pérez Galdós

Ikke langt fra Triana-gaten og Calle Cano der dikteren Benito Pérez Galdós vokste opp finner vi i dag det prominente teateret som bærer hans navn. Teaterets dører ble for første gang åpnet den 6. desember 1890. I den anledning ble operaen ”La Traviata” av Giuseppe Verdi satt opp. En opera som hadde fått utrolig mye oppmerksomhet på midten av 1800-tallet.

Arkitekten Francisco Jareño y Alarcón, tegnet i 1867  prosjektet til det som vi i dag kjenner som Teatro Pérez Galdós, som i sin opprinnelse ble kalt Teatro Tirso de Molina. Konstruksjonsarbeidet vedvarte i mer enn 20 år. Teateret ble fort konvertert til det store, kulturelle referansepunktet på øya.

Natten, den 28. Juni 1918 skjer det fatale. Dessverre ble teateret totalherjet av en brann og hele strukturen som var bygget i tre, forsvant. Fem år senere får arkitekten Fernando Navarro y Navarro i oppdrag å rekonstruere bygningen, dvs. egentlig er det i 1923 som arkitekten Miguel Martín Fernandéz de la Torre tar fatt på gjenoppbygningen og utvidelsen av teateret, på oppdrag av Navarro y Navarro. I dette prosjektet deltar i aller høyeste grad hans bror, den høyt anerkjente maleren Nestor Marín Fernández de la Torre. Han er fortsatt opphavsmannen bak de store kunstneriske verdiene som man i dag kan se dekorert i teateret. Nyåpningen av teateret skjer i 1928.

Siden den gang, og fram til i dag, har Teatro Pérez Galdós lidd under flere ulike forandringer. Siste gang teateret ble stengt for publikum, av blant annet sikkerhetsgrunner, var i år 2001. ”De Kanariske Filharmonikernes Forening” samt ”Operaens Venner” fortsatte dog å bruke teateret fra til februar 2002, samme dag som undertaket løsnet og raste ned i salongen Saint-Saëns. Det førte naturligvis til en øyeblikkelig evakuering og stengning av Pérez Galdós Teateret.

I 1994 , ble teateret og dens grunn erklært som kulturelt minnesmerke (BIC). Denne omstendigheten la grunn for den store ombygning og renovering av teateret som har funnet sted de senere år. Prosjektet ble ført under ledelse av Jose Luis Rodriguez Noriega, etter oppdrag fra arkitektene Agustin Juarez og Carlos Diaz.

Den 14. April 2007 åpnet igjen dørene til et nyrenovert Pérez Galdós Teateret i Las Palmas, med en konsert med Gran Canarias Filharmoniske Orkester under ledelse av Pedro Halffter. I dag tilbyr Teatro Pérez Galdós et kulturelt mangfold med alt fra populær konserter, til klassiske teateroppsetninger, danse ensembler, musikaler og operafestivaler.

Gå inn på www.auditorioteatrolaspalmasgc.es for nærmere opplysninger