Av Bente Storsveen Åkervall
Bente@dagnatt.com

Vi besøker gamlebyen i Santa Maria de Guía

På veien langs nordsiden av Gran Canaria dukker skilter til  Guia og Galdar opp, ikke lenge etter at du har lagt Las Palmas bak deg. Denne gangen lar vi oss friste og tar av opp mot gamlebyens kjerne. Vi blir ikke umiddelbart slått av byens blendende skjønnhet, men ikke desto mindre interessante historie. 

Det største befolkningssenteret i denne kommunen er byen La Atalaya, som ligger nord i byen og som dekker det meste av kystområdet.  Kommunen Santa Maria de Guia har en trekantet form, som i sør nærmer seg “los Pinos de Galdar”, og i øst grenser mot kommunen Moya, definert gjennom ravinen som ligger imellom dem. Mot vest følger grensen noen kanaler, omgitt av Pico de La Atalaya og Montana Ajòdar, eller også Galdar helt fram til kysten.  

Kystlinjen er definert mellom “Caleta de Arriba” fram til munningen av Barranco de Moya. Fortidens vulkanske aktivitet og erosjon har generert en meget variert kystlinje med ulik grad av tilgjengelighet. 

Strandlinjen er steinete på grunn av erosjon, klippene dominerer for det meste, med ett unntak som er San Felipe-stranden som om sommeren er dekket med sand. 

Santa Maria Kirken er et must når man besøker gamlebyen i Guia. Med sin vakre barokke fasade og slanke nyklassiske tårn, tilhører den  hovedmiljøet der torget og rådhuset også ligger Det ble bygd mellom det syttende og det nittende århundre, og inne er det mange kunstverk, blant dem er åtte utskjæringer av José Luján Pérez, født i Guide i det attende århundre og regnet som den viktigste skulptøren i Kanariøyenes historie og arkitekt også , blant andre arbeider, tårnene i denne kirken og fasaden og koret på katedralen på Kanariøyene. I kirken er også orgelet fra det tidlige tyvende århundre, det eneste italienske orgelet på Kanariøyene, åpnet av den berømte franske komponisten Camile Saint-Saëns og det genoese 1600-tallsbildet av Jomfruen fra Guía, skytshelgen for kommunen og som Mirakler tilskrives ham, for eksempel slutten av johannesbrødpesten som ødela regionen i 1811 og senere ga opphav til den tradisjonelle og votive Fiesta de Las Marías.

Sor Catalina de San Mateo ble født den 30 april 1646 i dette huset. I 1676 konverterte hun til nonne og gikk i kloster i Las Palmas. Det var det fattige klosteret San Bernardino de Siena som nå er forsvunnet. Hun ble beskrevet som vennlig men med sterk karakter. Fra første øyeblikk overrasket hun sine medsøstre for sin alvorsgrad i klosteret og den strenge faste og bot hun påla seg selv. Etterhvert ble hun berømt for sin thaumaturge og mystikk, som en helgens evne til å utføre magi og mirakler.

Hennes forbønn ble ettertraktet i møte med epidemier og plager som raste over øya med en viss regelmessighet. Etterhvert skrantet hennes helse og man lot seg skremme av hennes sterke epileptiske anfall og hysteri. Hun eksprimenterte også fysiske stigmaer av åndelig karakter. Hun kunne forutsi fremtiden og opprettholdt lange monologer om tema. Sor Catalina de San Mateo døde den 26 mai 1695, og henne begravelses seremoni varte i mange dager av folket som hyllet henne som en helgen. Et portrett av henne, malt i olje på lerret, er bevart i klosteret Santa Clara de La Laguna på Tenerife. 

Bygningen som i dag huser kulturhuset er en grunnleggende brikke i byens histore. Det var både et fransikaner hospits og en kirke. Her vandret trofaste kirkegjengere og annet ”løst folk” om hverandre, en gang på 1700-tallet. 

Bygningen har også rommet en abc-skole der man fikk lære seg de grunnleggende leseferidigheter, og klasserommet har fostret store personligheter som skulptøren Luján Pérez eller Canónigo Gordillo. Eiendommen ble offer for kirkelig avskrivning på det nittende århundre, og ble deretter privat eiendom. I dag er det et kommunalt bygg og hus, etter et viktig restaureringsarbeid på nittitallet, kulturhuset og bakover det kommunale biblioteket. Eiendommen har gjennom historien hatt også andre bruksområder som teater, lager og sågar fengsel.

Gå rundt brosteinsbelagte gater i det historiske sentrum hvor et vindu åpnes for prakt fra før og hvor impassiv når tiden går, slik at du kan observere dem, mange elegante og staselige fabrikkbygninger. På vei vil du finne hjørner av stor kunstnerisk og historisk verdi som et hus fra 1500-tallet, en gate fra 1600-tallet, en 17-talls brostein, en balustrade fra 1800-tallet, det første ordførerhuset eller huset fra 1600-tallet der han ble født i 1906 på humanist og musikolog Néstor Álamo, nå et museum. Besøk noen av håndverksverkstedene som fremdeles i dag, siden antikken, forblir i byen og bli overrasket av det arbeidskrevende og raffinerte arbeidet til kniv- og trehåndverkere. Ta en stopp for å smake på den typiske søtsaken til Guía, og la selvfølgelig ikke forlate guiden uten å smake på den berømte og utsøkte blomsterosten i et av de spesialiserte etablissementene som er til salgs.

gamlebyen

Denne emblematiske bygningen ble rustet opp for kort tid tilbake, for igjen å møte turister og annet publikum som tar turen innom Guia. Her får du kjøpt viner fra Gran Canaria, den typiske osten fra Guia, herlig Mojo-saus med mandler fra Firgas, det søte potetbrødet og masse mer. Stedet ble kalt “Bodega de Santiaguito” da det åpnet dørerne i 1936, oppkalt etter eieren Santiago Gil Cabrera.

Driften gikk videre til sønnen før den ble nedlagt i 2007. Men nå har man slått opp dørene på vidt gap og “La Bodega” er definitivt et “must” for oss som har veiene forbi. Her får du svar på det du lurer på, mens du nyter litt kortreist og nærprodusert ost og vin. La Bodega har også blitt et møtepunkt for folk i turistnæringen og har en herlig dynamikk …..som skal kompletere det turistkontoret som allerede finnes i Nestor Alamo- museet.

Åpningstider for publikum er mandag til fredag, fra 10:00 til 18:00 og på lørdager og søndager fra 10:00 til 14:00

Bodega

AYA vin
Rødt og hvitt vin fra Bodegas Hiojo, en liten vingård i Telde, drevet av Isaac Florido. Vinen har fått navnet Aya, som var urbefolkningens betegnelse på fjell. Vinet produserer i 10 000 flasker og har fått opprinnelsesbetegnelsen D.O. (Dominaciòn de Origen). 

Museo Guíarte juan josé caballero

Treverk la grunnlaget for mange økonomiske aktiviteter på Gran Canaria før i tiden, som for eksempel i sukkerproduksjonen.  Det var også den eneste varmekilden i husholdningen. Først på 1700-tallet ble treverk for alvor brukt i byggeprosesser, slik vi kjenner igjen den fra innergårder, vakre vinduer og dører og spesielt de usedvanlig vakre, kanariske balkongene.

I jordbruket hadde bonden tidvis mindre å gjøre. Den tiden benyttet han til å snekre jordbruksredskaper, hverdagsutstyr og tidvis møbler til hjemmet. Tresalgene som i hovesak ble brukt var kanarisk furu, sedertre, eukalyptus, valnøtt og kastanje. Dessverre er flere av disse tresortene utryddet, slik at de i dag må importeres fra fastlandet. 

Blant disse som jobbet med tre, de fleste som en dyd av nødvendighet, dukket det selvfølgelig opp en og annen med et usedvanlig talent og dedikasjon. De ble framtidens snekkere og overførte sitt yrke i generasjoner. I dag eksisterer det noen få verksteder der mye av dette tradisjonelle håndverket utførers i miniatyr. 

I verkstedet (Guiarte Museo) til Juan Josè Caballero sitter historien i veggene. Verktøyet er gammelt og tradisjonelt. På veggene henger små kanariske trebalkonger i miniatyr og selv viser han stolt frem smykkeskrin utskjært i tre. Kopier av hva som engang ble gitt i gave til det spanske kongehuset. Fortsatt tar han i mot besøk og viser stolt frem sin treskjærerkunst fordi som ønsker. Du finner ham på Celestina Rivero Padròn gaten nr. 9 (tel 928 882779 /629505839)

Francisco torres

En annen dyd av nødvendighet, når du befinner deg i Santa Maria de Guia er å avlegge et besøk hos de mange håndarbeidsverkstedene som finnes. I dette området er de spesielt annerkjente og berømte for sine kanariske kniver, “El Cuchillo Canario” eller Naife som den kalles. 

Naife sies å komme fra det engelske ordet knife. Dette fantastisk vakre håndverket  har et skaft i geite- eller kuhorn, dekorert med metaller som gull, sølv, tinn, nikkel eller hva kunstneren ellers har for hånden. Her i området kaller man den også “Cuchillo de Flores”, med sitt spesielle mønster fra trakten. Den kanariske kniven er noe for seg selv. Bladet er trekantformet og skaftet er rundt, og sammensatt av mange ulike materialer. Det tar 50 – 60 timer å lage en kniv for en som kan det, og alle er unike.

Selv om kniven i utgangspunktet var et allsidig bruksverktøy er den i dag et attraktivt objekt for kanariere, samlere og alle andre som verdsetter håndverkstradisjoner. En kniv en virkelig kan være stolt av å eie. I dag er den mest i bruk som dekorasjon, og til fest. Den har i alle tider gått i arv fra far til sønn.

Vi besøker Francisco Torres som lager de vakreste Nife du kan tenke deg. Du må regne med å betale ca. 150 euro for en håndlaget kniv med lær-slire til. Et vakkert håndarbeide for en billig penge. 

Tel. 928088015071/  619 604 198 

(cuchillos canarios artesanos torres/facebook)

Guía er også kjent for sine typiske søte småkaker. Om du rusler rundt i nabolaget San Roque i den øvre delen av byen, vil du straks merke en fristende aroma som smyger seg ut av fabrikkslokalene, der man den dag i dag baker etter oppskrifter kopiert fra engelskmennene som bodde i området på 1800-tallet. De tviholdt på sine “afternoon tea” tradisjoner som smittet over på kanarierne. Vi besøkte “Dulces De Guia” og 

queso flor de Guía

I et par spesialiserte butikker og restauranter i gamlebyen kan du oppleve det privilegiumet det er å få smake et av de mest anerkjente håndverksproduktene fra Kanariøyene, nemlig osten “El Queso de Flor de Guia”, som regnes som en unik og gastronomisk juvel! Denne utrolig gode osten er håndlaget og ystet etter en tradisjonell oppskrift på rå sauemelk og smaksatt med tistelblomst. Den kommer i tre ulike  typer; godt lagret, medium lagret og en nesten flytende variant som vi synes var den mest spennende! Produksjonen av denne osten er begrenset til tidsrommet januar til juni. Du kan også kjøpe med deg andre gode oster laget i Guia, hvis produksjon holdes ved like hele året rundt. ”Queso de Guìa” bærer den beskyttende opprinnelsesbetegnelsen D.O.