Fortsettelse.. del 3

TELDE

Av Bente Storsveen Åkervall
Bente@dagnatt.com

Plassen bak kirken rommer to interessante severdigheter. Den ene synlig, den andre… vel, på en måte. Synlig er statuen som skal forestille en faycan (yppersteprest) ved enden av rennende vann. Området som i dag bl.a. omfatter Telde, ble styrt av en faycan. Før europeerne kom, styrte faycanen den østlige delen av øya på vegne av guanartemen, den personen som vestlige kilder omtaler som ”konge”, Derfor kalles ofte Telde for faycanens by. Faycanen hadde dessuten religiøse, juridiske og økonomiske oppgaver for hele samfunnet på øya. Statuen er derfor en ren bløff. Han hadde – som medlem av det øvre sjikt i samfunnet – lange klær, og så neppe ut som Tarzan.

Den minst sannsynlige severdigheten her på Plaza San Pedro Mártir er egentlig mest synlig – det store, hvite legesenteret. Legesenteret har nemlig gamle tradisjoner. Den første som bygde her og åpnet dørene for syke og fattige, het Inés Chemida. De som har lest boken min om erobringen av øyene, husker kanskje Pedro Chemida og hans bedragerske rolle i ett av de siste forsøkene Spania og Portugal gjorde for å sikre seg Gran Canaria. Pedro Chemida fant seg imidlertid en innfødt kvinne, Nayda, datter av en guayre (innfødt hærfører).  De fikk tre barn, hvorav Inés (1467 – 1540) forble ugift og dermed arvet foreldrenes eiendommer.

 Hun ville gjøre godt igjen noe av det far hennes hadde ødelagt og brukte derfor rikdommen sin til fordel for lokalbefolkningen, både innfødte og innvandrere/ erobrere. Innsatsen hennes førte med seg en rekke gaver og midler fra takknemlige. Midler som gjorde det mulig å bygge det første sykehus i verden som bl.a. forsøkte å behandle noe så hysj-hysj som kjønnssykdommer – som soldater og sjømenn pådro seg i den nye verden. Sykehuset fikk etter hvert så god økonomi at det bidro med gaver både til San Martin-sykehuset og byggingen av katedralen i Las Palmas – påbegynt år 1500.

Innen vi snur ryggen til Plaza San Pedro Mártir, kast et blikk mot fontenen som bringer vann bort mot statuen av faycanen. Den symboliserer at Telde var et område rikt på vann. Noe det fremdeles er, men kanskje ikke så synlig som det var da europeerne kom hit. Kaster du derimot et blikk over mot San Francisco, det neste området jeg skal ta for meg, får du et inntrykk av hvor frodig det fremdeles er her.

San Francisco
Det siste jeg nevnte om Telde under beskrivelsen av bydelen San Juan, var vannet som området så rik på. Når vi nå vandrer videre fra San Juan over mot bydelen San Francisco, oppdager vi flere sider ved dette fruktbare området. Ikke bare frukttrærne og andedammen, men vi går langs en gammel akvedukt. Dersom du vil se hvordan den fungerte, går du noen skritt tilbake mot lokalene til lokalpolitiet (Policia Local). Da ser du vannrennene oppe på akvedukten.

Veien over til San Francisco er hellelagt nå. Grei å gå. Det er ikke mange år siden den var steinlagt. Flere av dem jeg hadde med på byvandringene, fikk problemer med balansen på de runde, blankslipte steinene. Helleleggingen kom i stand fordi EU år 2000 forlangte at området skulle være tilgjengelige for funksjonshemmede. Tidligere forekom gata mer som et funksjonshinder. Kommunen fulgte pålegget og la hellene slik at det også ble mer behagelig å kjøre bil der.

Ved bakken opp mot selve senteret i San Francisco går en vei til høyre. På venstre side av den veien finnes en påbegynt utgraving av forhistorien, men bare påbegynt. Mer interessant er gateskiltet. Der står det ”El Baladero antes El Bailadero”. ”El baladero” betegner et sted hvor ungdyrene ble skilt fra ”mødrene” når grøden ikke fikk regn. Etter en stund ble ungdyrene sultne og begynte å breke. På denne måten håpet de innfødte at guden Alcoran våknet og så hvor uholdbart tørt det var. Dette var altså et offersted for gudene.

”El bailadero” betyr derimot et sted hvor man danser. Telde er nemlig ikke bare omtalt som ”faycanens by”, men også for ”heksenes by”. Det er til og med utgitt flere bøker om heksene i Telde opp gjennom tiden. Begrepet ”heks” hadde nok et annet innhold på 16-1700-tallet enn i dag. På den tiden utførte de en del oppgaver som kirken ikke satte pris på. Det gjorde derimot folk flest. Et pikant – og illustrerende – tilfelle jeg fortalte ekskusjonistene som var med meg, hentet jeg fra inkvisisjonens annaler fra 1611. De forhørte hushjelpen Beatriz Rodriguez hos ekteparet Leonor Muxica Lexcano og Gregorio del Castillo. Inkvisisjonen ville vite hvorfor fruen i huset gikk i lære hos den kjente heksa Catalina av Nis. Etternavnet på husbond viser at dette dreide seg om den ledende familien i Telde på den tiden. Derfor gikk de fram ganske forsiktig. Og fikk vite at Leonor ville lære hvordan hun kunne frata ektemannen potensen. Han hadde nemlig funnet en annen seng hos ei ung enke…..

Halvveis opp bakken mot San Francisco ser vi et stort kors i muren. Dette er bare ett av mange slike kors i denne bydelen. Som tidligere nevnt, søkte kristne, kunstnere, prester og munker seg til bydelen San Francisco. Munkene besto av fransiskanere. De gjorde San Francisco til et lærested i 1610. Noe som varte ved helt fram til 1837, da klostrene ble oppløst av dronning Isabella II. Fransiskanerne innførte også en spesiell tradisjon: korsvandringen. Om du hadde dårlig samvittighet for noe du helst skulle sett ugjort eller burde ha gjort, kunne du stelle deg ved korset og vente på munkene som kom bærende på et like stort kors. Når den som bar korset, kom fram til det fastmurte korset hvor du sto, fikk du en pisk. Dermed kunne du piske synden din over på han som bar korset. En ganske klar allegori med troen på Kristi lidelse for menneskets skyld.

Vel oppe på bakketoppen har du allerede lagt merke til hvor annerledes og enklere husene er bygd her oppe i forhold til den mer strenge stilen nede ved La Alameda. Her er husene vesentlig oppført i leire med overløpere av tre etter mønster fra Andalucia. Byggestilen avspeiler de gruppene som slo seg ned her oppe. Foruten munkene besto innbyggerne her av vanlige prester, kristne håndverkere, kunstnere og småhandlere. Med andre ord et lavere sosialt sjikt enn dem som bygde i stein nede i San Juan. I dag har mange av husene en andre etasje. Dette ble først tillatt på begynnelsen av 1800-tallet. Senere er det innført strengere konsesjoner for hva som kan og ikke kan gjøres i San Francisco. Derfor kan besøkende i flere år ha sett – og dessverre kanskje i flere år framover se – et ramponert hus like ved den store plassen til høyre. Dette dreier seg om det eldste huset i San Francisco. Det er fra 1500-tallet, og eieren ville bygge ut huset. Og fikk bøte for det. Derimot skjer ingenting med kommunen som har hengt opp glorete plakater på de gamle husveggene – eller med alle de svarte ledningene som skjemmer de fleste fasadene.

Plassen like ved fontene på midten heter Plaza del Convento – klosterplassen. Den store bygningen rett fram rommer ikke klosteret, men er kirken San Francisco. Den er bygget over den første kirken som lå her oppe – og ga det opprinnelige navnet til dette høydedraget – Sta. Maria de la Antigua. Dagens kirke benyttes vesentlig til kulturarrangementer og bryllup. Men vanligvis er det lite oppstyr her på plassen. Hit kommer flere bare for å oppsøke fred og ro.

Fortsettelse….