Det begynte med en bryllupsreise til Jamaica. En reise som skulle bli starten på et langt eventyr, etter at Hans og Lillemor Larsson ble bitt av en basill det ikke finnes noen vaksine mot – eventyrbasillen.
Med restaurantutdannelse i bagasjen gikk turen til «de lykkelige øyer» på midten av 1960-tallet. Den gang var det Las Palmas som lokket de skandinaviske turistene til Gran Canaria, og det var her ekteparet Larsson skulle finne både arbeid, nye venner og etter hvert sitt hjem.
De første årene i Las Palmas
Hans Larsson arbeidet i seks år som restaurantsjef på Bellmans i Las Palmas. Sammen med Lillemor åpnet han også restauranten Don Pedro.
Lillemor ble etter hvert lei av restaurantdriften og valgte å prøve noe helt annet. Hun åpnet en liten boutique på Canteras stranden, hvor hun solgte pels og dameklær. Men dette sidespranget til damekonfeksjon skulle bli kortvarig.
Det viste seg nemlig å være vanskelig å skaffe skandinavisk-talende personale til restaurantene. Dermed måtte Lillemor igjen trekke i restaurantforkleet og steppe inn i driften.
Corona Blanca – starten på Café de Paris
Etter hvert forsto ekteparet Larsson at turismen, og ikke minst den skandinaviske, var på vei sørover. Forutseende som de var, begynte de å se etter et passende lokale i Playa del Inglés.
Svaret fant de på Hotel Corona Blanca.
Den 10. januar 1974 åpnet de det som skulle bli Gran Canarias første Café de Paris. Lokalet lå en trapp ned fra gateplan, like ved hotellets svømmebasseng. Her etablerte de også sitt eget bakeri og konditori, som hver dag forsynte kundene med ferske bakevarer.
Lokalet som Café de Paris senere skulle flytte til, midt i hjertet av Playa del Inglés, kjøpte de allerede i 1973. Selve kafédriften startet imidlertid først året etter.
Planen var egentlig ganske enkel. Dette skulle være noe «ukomplisert og eget» som Lillemor og Hans kunne drive sammen – i ro og harmoni. Etter mange år med høyt arbeidstempo var tanken å trappe litt ned, og nyte mer av samlivet.
Men Larsson-paret hadde nok en gang truffet blink.
På 1970-tallet var den skandinaviske turismen konsentrert rundt området der Café de Paris lå, og konkurransen var liten. Allerede etter få dager sto kundene i kø ned trappen til kaféen. Suksessen var et faktum.
Den perfekte kaffen
Men bak den rosa fasaden var ikke alt like enkelt.
En stor kundekrets og et godt rykte førte med seg et betydelig ansvar, mente Lillemor og Hans. Kundene forventet skandinavisk kaffe – og på den tiden hadde espressomoten ennå ikke nådd Nord-Europa.
Kaffen skulle være førsteklasses. Og helst skulle den smake akkurat som hjemme. Det skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort.
Det avsaltede vannet fra springen ødela kaffesmaken, mens flaskevannet opplevdes som for sterilt. Løsningen fant ekteparet Larsson et uventet sted: kildevannet fra grottebyen Guayadeque.
Dermed ble det mange og lange turer etter vann for å tilfredsstille de kaffeelskende nordboerne.
Også andre råvarer kunne være en utfordring. Fløte og gjær var blant ingrediensene som ikke alltid var like enkle å få tak i på den tiden.
Yumbo – nye visjoner
Det lille og harmoniske prosjektet vokste raskt. Etter bare tre år hadde virksomheten tre heltidsansatte – bare i oppvasken.Kundekretsen økte, og med den vokste også ambisjonene.
Hans Larsson var igjen tidlig ute. Han forsto at Playa del Inglés kom til å vokse kraftig, drevet frem av stadig flere charterturister, og nye reisearrangører som etablerte seg på sørsiden av øya.
Den 11. januar 1984 åpnet Café de Paris nummer to på Yumbo-senteret. Også denne gangen ble suksessen umiddelbar.
Det nye stedet var stort og luftig, med en herlig terrasse. Her ble det kanariske ekteparet José og Carmen sentrale personligheter, og fikk ansvaret for den daglige driften.
For Lillemor og Hans handlet det ikke bare om å finne gode medarbeidere. De var opptatt av å knytte til seg lojale og arbeidsglade mennesker som kunne ta ansvar – og som forsto betydningen av å ta vare på det de hadde bygget opp.
De så også tidlig verdien av kontinuitet og gjenkjennelse. For kundene skulle det være noe trygt og kjent ved å komme inn døren. Et kjent ansikt. Et gjenkjennende blikk. Kanskje noen velmente ord. Det var en viktig del av Café de Paris-opplevelsen.
Faro II
Medgang gir mersmak.
Da det nye kjøpesenteret Faro II skulle åpne i Maspalomas, var ikke Hans Larsson sen med å sikre Café de Paris et tredje lokale. Åpningen fant sted 18. februar 1989.
Dermed var Café de Paris blitt en stadig mer synlig del av turistbildet på sørsiden av Gran Canaria.
Det skulle også bli et fjerde Café de Paris – denne gangen i motsatt retning, på Bahia Feliz, før man kommer inn til San Agustín.
Det var en mindre kafé, kanskje etablert etter oppfordring fra den daværende ledelsen i Fritidsresor, som på den tiden driftet området. Starten ble noe trang, men etter hvert fikk kaféen en herlig oppblomstring.
Alle hjerter gledet seg. Men ikke alle historier ender like lykkelig.
Etter seks års drift ønsket eieren lokalene tilbake. Og dermed var det eventyret over.
Lillemor – perfeksjonisten bak merkevaren
Lillemor Larsson gikk dessverre bort allerede i 2011.
Hun var en energisk detaljist og svært nøye med varemerket. Café de Paris skulle gjenkjennes som Café de Paris – uansett hvilket lokale man besøkte.
Uttrykket skulle være det samme. Logoen skulle være riktig. Fargene skulle stemme. Hver minste detalj skulle være gjennomtenkt. Ingenting ble overlatt til tilfeldighetene.
Det var nettopp denne sansen for detaljer som bidro til å gi Café de Paris den sterke identiteten som kundene etter hvert kom til å kjenne igjen over hele sørsiden av øya.
«På 1970-tallet var den skandinaviske turismen konsentrert i Playa del Ingles, rundt området der Café de Paris lå, og konkurransen var relativt liten. Allerede etter få dager sto kundene i kø ned trappen til kaféen. Suksessen var et faktum.»
Stefan tar arven videre
Sønnen til Lillemor og Hans, Stefan Larsson, utdannet seg til sivilingeniør og tilbrakte flere år av sitt voksne liv i Sverige. Etter hvert valgte han å bosette seg på Gran Canaria.
Naturlig nok ble han engasjert i familiebedriften.
Og med Stefan ved roret skulle virksomheten nå nye høyder.
Den flotte boulevarden ved fyrtårnet i Meloneras prydes i dag av et stort Café de Paris. Innglasset og majestetisk ligger det godt plassert for alle som lar seg friste av utvalget av smørbrød og søte bakelser.
Selve bakeriet og administrasjonen er for lengst flyttet til industriområdet i Arinaga, hvor Stefan fortsatt har kontroll over det meste av virksomheten.
En visjon om fem minutter
I intervjuet med Dag&Natt i april 2000 fortalte Hans Larsson om en visjon han hadde hatt for virksomheten: Turistene skulle aldri ha mer enn fem minutter til nærmeste Café de Paris, uansett hvor de befant seg.
Det ble kanskje ikke helt slik.
Turismen på Gran Canaria har utviklet seg langt mer enn noen kunne forutse tre tiår tidligere. Men Café de Paris besto – og lever videre i beste velgående.
Hans var også opptatt av å se minst fem år frem i tid dersom man skulle drive en virksomhet seriøst og tilfredsstillende. Fremtidens krav til miljøvern, hygiene og kvalitet, så vel som kundenes forventninger til produktene, var noe han var svært bevisst på.
Målet var alltid det samme: Å ligge ett skritt foran.
Eventyret begynte før Gran Canaria
Men det aller første møtet med den spanske verden skjedde lenge før Hans og Lillemor etablerte seg på Gran Canaria.
Det skjedde på bryllupsreisen til Jamaica.
Den engelske båten de egentlig skulle reise med, ble i all hast byttet ut med en spansk båt. Plutselig befant de seg på en reise hvor språket var ukjent og omgivelsene helt nye.
Overfarten fra London tok 20 dager, og et av stoppestedene var Kanariøyene.
Målet var Jamaica. Hans Larsson hadde fått restaurantjobb der, og lite visste de to at båten de reiste med, samtidig var i ferd med å bringe dem til det som senere skulle bli deres hjemland.
Noen år senere svarte Hans på en jobbannonse hos restaurant Bellmanns i Las Palmas. Han og Lillemor takket ja.
Og som så mange andre før og etter dem, ble de fascinert av stedet, menneskene og klimaet. Det som startet som et stopp på en reise, skulle bli et helt liv.
