– på trappene med Mette Børresen

Hun er ikke til å unngå! Har du veiene forbi Arguineguín, eller er du en av de som har frekventert kystdalstrøka på sørsiden av Gran Canaria de siste tretti åra, så har du garantert hørt henne, eller også hørt om henne. Ikke det at Mette Børresen liker å gjøre et stort nummer ut av seg selv, for egentlig er hun litt forsynt og ørlite grann beskjeden. Men hun har gjort seg selv uunnværlig for mange overvintrende nordmenn, ikke minst gjennom Den Norske Klubben der hun styrer og steller med en høy stemme som oftest akkompagneres av en rungende latter.

Av Bente Storsveen Åkervall
Mail: [email protected]

Mette er en av de få nordmennene jeg kjenner som gjerne slår over på spansk når hun vil presisere en mening, eller sørge for å få seg riktig forklart. Hennes spansk avslører også tydelig at det nettopp er her på Kanariøyene hun har lært seg språket. Aksenten er kanarisk på samme måte som lojaliteten. Selv om røttene er norske og danske, er det her på Gran Canaria hun hører til.

Det tok heller ikke spesielt lang tid etter ankomst til Gran Canaria, før hun etablerte seg for godt. Etter tre måneder som reiseleder for Tjæreborg fant hun kjærligheten blant lokalbefolkningen, ble gravid etter seks måneder og var gift før det første året var omme. Hennes tilkomne var av chilensk/italiensk opphav, og sammen fikk de to flotte unger mens restaurantdriften blomstret og jobb og privatliv ble en og samme sak.

Jobben som guide for Tjæreborg ble med andre ord et springbrett inn i den kanariske tilværelsen, dit Mette gjorde et dypdykk på rekordtid. Det har gått mange år siden den gang, og turismen har både utviklet seg og forandret seg underveis. Det har også Mette gjort. Men fordi hun i aller høyeste grad har vært til stede under hele denne tiden sitter hun

med en formidabel kunnskap og erfaring mange i dag har forstått verdien av. Hennes kjærlighet til Gran Canaria og lokalsamfunnet gjør henne til en lokalguide uten sidestykke. Det er det mange i Den Norske Klubben som har fått erfare på guidede turer som Mette tar de med på.

Den Norske Klubben
I Den Norske Klubben i Arguineguín har hun fast ansettelse og to offisielle titler; sekretær og reiseleder. Hadde det ikke vært for at hun ble headhuntet i den perioden av livet da hun var villrådig og hadde krasjet inn i et hjørne, hadde hun nok ikke tatt imot jobbtilbudet fra Den Norske Klubben. Et velplassert spark i rumpa fra en god venninne gjorde også susen. Klubben hadde rykte på seg for å være en “kranglevoren barnehage” for voksne, og var langt fra noe trekkplaster for ei selvstendig dame med lang fartstid på øya, samt et behov for å bygge stabilitet.

Men tenk så feil man kan ta! Med fasit i hånd, og med hånden på hjertet kan Mette si at hun siden ansettelsen i 2007 har opplevd en høy trivselsfaktor. Hun tar seg av utflukter i kultursektorens tegn, slik som konserter, utstillinger, museum og teater. Men hun organiserer også opplevelsesturer til kanariske landsbyer, vinbodegaer, mandel blomstring, avsaltningsverk, osteysterier samt fjell- og gå turer. I takt med etterspørselen går arrangerte turer også til de andre Kanariøyene og helt til det spanske fastlandet der byer som Burgos, Granada, Sevilla og Barcelona har blitt besøkt.
Populariteten er stor når Mette drar på tur, så ofte kan det være ventelister selv om klubbens
medlemmer har prioritet.

Utover utfluktsprogrammet er Mette tilstede som sekretær for de nesten 900 medlemmene som ønsker svar på spørsmål eller hjelp til selvhjelp. Hun vil også gjerne trekke fram det innholdsrike og levende biblioteket som Den Norske Klubben rommer. Et tilbud som i seg selv er verdt medlemskapet, forsikrer hun. Da nevner hun ikke at tilgangen til Mette og hennes lokalkunnskap, kontakter og prikkfri spanskkunnskaper, eventuelt også er verdt årskontingenten.

          – Klubben har selvfølgelig forandret seg i takt med turismen. For over 30 år siden var medlemstallet langt høyere, til den grad at man chartret et eget fly til medlemmene som ønsket å komme ned til sesongstart. I dag er folk mer reisevante og selvstendige, slik at vår misjon i aller høyeste grad er en aktivitetsklubb med sosialt samvær, eller også et kompliment til andre aktiviteter og engasjement. Det handler om å evne å tilpasse seg de behov som medlemmene har, og utvikle seg i takt med omverden, sier Mette. Nå har Mette Børresen vært en institusjon i Den Norske Klubben i 13 år, og har på lik linje med Dronning Elisabeth II, overlevd mange presidenter.
Hjertebarn

Vi møter Mette på en gloheit terrasse midt i Corona-sommeren. Selv da de fleste nordmenn har kommet seg trygt hjem til gamlelandet, og alle andre skjuler seg bak fargeglade og

hjemmesydde ansiktsmasker, holder hun orden i klubblokalene i Arguineguín. Den reduserte trafikken gir imidlertid Mette rom for andre sysselsettinger og særegne interesser. Blant annet som frivillig i Røde Kors. Den globale pandemien holder på å sette dype spor i det kanariske samfunnet, og Mette har stilt opp for matbanken som deler ut kolonialvarer til de mest trengende. Nå bruker hun onsdagene til å holde spanske eldre i aktivitet gjennom Røde Kors, og tar de med ut på rusletur og en hyggelig prat i en ellers ensom hverdag.

– Men “Hjertebarnet” mitt er psykisk utviklingshemmede. I mange år har jeg vært engasjert i et dagsenter i Mogán, der jeg har lagt ned litt tid og energi, og fått masse glede tilbake!

Mette kan fortelle at det opprinnelig var Nordmannsforbundet hun ble engasjert i for over 30 år siden, med å hjelpe psykisk utviklingshemmende. Ønsket om å bistå var ment som en takk til lokalsamfunnet som hadde gitt nordmennene en unik mulighet til å få tilbringe helsebringende tid på øya deres. En gruppe nordboere i Playa del Inglés gikk sammen, og arbeidet begynte i byen Ingenio der man klarte å skape en musikkgruppe som heter “Amidages”. Gjennom Dissimilis i Norge og Kai Zahl jobbet man ut fra et musikalsk perspektiv på en gruppe sårbare mennesker i det spanske samfunnet som hadde blitt tilsidesatt og nesten usynlige. Dissimilis flytter som kjent tanken om hva som er mulig.
Dette arbeidet ble videreført til Mogán Kommune der et dagsenter med ca. 15 brukere fungerer aldeles utmerket ved hjelp av det som i dag heter Nordmannsforeningen. Igjen en gruppe nordmenn som gjennom medlemskontingent og diverse fest arrangementer betaler for en musikklærer på dagsenteret. I tillegg leverer de en sum penger etter hver sesong som skal brukes på sommeraktiviteter. Mette er selvfølgelig en aktiv part i dette, og tar med seg brukerne på alt fra bowling turneer til pizza-kvelder med dans og moro.

          – Dette er en fantastisk gjeng nordmenn som tar sitt ansvar på alvor, og som gjennom et årelangt engasjement har satt søkelyset på de psykisk utviklingshemmede og deres behov. Dagsenteret har blitt pusset opp og bygget om med midler fra norske frivillige, men det viktigste er kanskje at man har hjulpet kanarierne selv til å få øynene opp for denne sårbare gruppen. I dag stiller kommunen opp med alt fra fysioterapi, pedagogikk, svømming, teater og dans. Og dessuten har de fleste kommuner i dag et dagsenter med varierte tilbud. Men det viktigste er at man har skyndet på en prosess for å synliggjøre denne gruppen brukere og deres naturlige plass i samfunnet.

Mogán Big Band
Det er ingen tvil om at det ligger mye udetonert materiale i denne dama. Hennes tilhørighet til Mogán Big Band er ingen hemmelighet, og har tidligere vært dokumentert i Dag&Natt. Men at hun “skled inn på et bananskall” er en nyhet for dagen. Etter bare et par konsertbesøk ble hun fasinert av tonene, men også den deilige blandingen av kanariske og norske musikere som sammen kunne skape så mye entusiasme. Derimot synes hun kanskje deres presentasjon var under enhver kritikk, og klarte å uttrykke det i skarpe ordelag. Som sagt, så gjort. Jobben ble hennes! Men musikklærer Marcos Garcia stoppet ikke med det, og fikk lokket fram en hemmelig drøm om å spille trommer. Nå er hun kastet hjertelig inn som ei ”rytme rype” som spiller fem forskjellige rytmeinstrumenter, og vil ikke gå glipp av den ukentlige øvelsen for noe i verden. I fjor sommer dro hele Mogán Big Band til Norge på tur. Kanariere som aldri hadde forlatt øya, i god blanding med nordmenn som stolt ville introdusere sitt hjemland. Det ble en stor suksess, der alle bekjentskaper ble trukket inn, lokalkonserter ble avholdt og stor gjestfrihet ble avduket. En tårevåt og gledelig historie som alle ønsker å gjenta!

          – Tenk at vi fikk det til, og at vi kom oss avgårde i fjor, sier Mette og tenker med gru på hva som hadde skjedd om turen hadde blitt lagt til denne sommeren da den globale pandemien slo til.

          – Jeg kom på en onsdag, og ble satt i jobb på en torsdag. “Har du vært her før?”, var det noen som spurte. Men ingen som svarte. Det var som det var på den tiden. Men man lærte brennkvikt, det er sikkert. Når det gjaldt det annet kjønn, hadde vel noen hvisket meg i øret at jeg skulle holde meg unna marokkanere, kanarifugler og spanjoler.

Men jenta var like grønn som uniformen, og falt pladask for den sjarmerende chileneren som drev “Cafeteria Romantica” i kjøpesenteret. Som utflukts guide handlet livet om Jipp-safari og Beach Party`s i tillegg til to trefftider om dagen på hotellet. Video fra utfluktene ble vist i baren på kvelden, og mer skulle det ikke til før det oppstod søt musikk i Mettes liv.

          – Jeg ankom den 26. februar 1986 og ble gift den 4. oktober samme år! Bryllupsfesten ble avholdt på Restaurante Vista Grill med 70 gjester, der de fleste var Tjæreborg guider. Vi ble viet offisielt på sorenskriverkontoret på Yumbo senteret i Playa del Inglés den 27. oktober. Jeg skjønte ikke hva de sa, men svarte “ja” da jeg ble sparket på leggen. Pappa ville gjerne ha viet oss, men var ikke autorisert i Spania. Derimot holdt han en nydelig tale på spansk, som han hadde fått lære seg på rekordtid. Og så ble jeg mor til en nydelig gutt på den spanske morsdagen den 3. mai året etter!

Chilenske Nano drev “Cafeteria Romantica”, en amorøs affære som var fylt til randen med gjester og guider. Nå ville han gjennomføre sin drøm om å drive en italiensk pizza restaurant, til ære for sin far som var italiener. I 1986 åpnet Mette og Nano “Mamma Pizza” i samme lokale, og suksessen var et faktum fra første dag. Tjæreborg guidene hadde VIP-kort og pizzaen smakte himmelsk. Pizzeriaen ble utvidet med ett lokale til, og de holdt koken oppe i 13 år. I mellomtiden fødte Mette ei tulle den 22. juli 1988, og baren “Copacabana” så dagens lys i kjøpesenteret Europa i Puerto Rico. Der smelte de like godt opp en “Mamma Pizza II”, mens Nano tok over “El Tiburon”, “Golden Beach” etter sin fetter på stranden i Puerto Rico, og skapte like godt et konsept med bagetter med valgfritt pålegg som han lanserte under navnet “My Way”. Det gikk så det suste. På det meste hadde de 30 ansatte og aldri et minutt til overs.

Etter mye om og mèn sprakk “lykkeboblen”. For mye jobb, for mange baller i luften, en turisme i stadig forandring, to små barn og husbygging kunne ha vært grunn nok til et lite havari. Men rett før Mette Børresen fylte 40 satt hun tilbake med to tenåringer, ei svigermor i kjelleren på et nybygd hus som banken eide, og en mann som i ei tåke av utroskap, sex, drogs og alkohol mente han endelig hadde truffet drømmekvinnen i sitt liv!!

Det hadde han selvfølgelig ikke! Derimot møtte han seg selv i døra etter en stund og landet med et skikkelig mageplask. Da hadde allerede Mette begynt å nøste opp trådene i det som skulle bli resten av henne liv, forteller hun mens i dag kan trekke på smilebåndet, og le av det hele.

Usvikelige foreldre, en guttunge hun fikk satt på folkehøyskole i Norge, en overdose godt folkevett, ei trofast svigermor, gode venner og næringsvett reddet livet hennes. I tillegg til noen bein som var godt plantet på jorda!

          – Men det var masse hull som skulle tettes. I tillegg skulle jeg finne ut hvem jeg egentlig var, og hva jeg var god for. Noe som aldri hadde slått meg tidligere. At jeg hadde delt livet med en sirkusartist i fullt firsprang, var bare en liten del av det hele. Det tok sin tid. Litt fomling og forundring ble det før jeg havnet på kontoret hos Den Norske Klubben i Arguineguín. Nå er livet godt å leve. En stabilitet og forutsigbarhet jeg liker, et rom for eget engasjement i Mogán Big Band, i dagsenteret for psykisk utviklingshemmede, i det lokale Røde Kors og faktisk også i den kanariske foreningen for Huntingtons sykdom. Livet er akkurat slik jeg liker det. Jeg har ungene tett innpå og ex’en langt unna. Jeg har gode venner og et langt liv på Gran Canaria, som jeg ikke kommer til å flytte fra!