fra syd til nord på Gran Canaria

24., 25. og 26. februar 2014

Tekst&Foto: Irene Hodneland

17. århundret har vært en del av pilegrimsruter som ble startet for å føre frem til Santiago de Compostela i Nord Spania.

Ved et «Pavebrev» i 1965 fikk ruten for første gang status som pilegrimsrute, og den ble siden fornyet hver gang det var pilegrimsår .(Når profeten Santiagos (Jakobs) hellige dag, 25. juli, faller på en søndag.)  I 1993 gjorde pave John Paul II statusen som pilegrimsrute permanent. Siste hellige år var i 2010, og neste hellige år vil være i 2021 og 2027.

For å teste ut om vi pensjonister kunne klare de lange distansene, gjorde vi en «prøvevandring» av siste etapppe, som følger en rute som er kjent for noen av oss fra tidligere. Testen gikk helt fint, og det ble bestemt at turen skulle gjennomføres vinteren 2014.

Andre og tredje etappe av pilegrimsruten går stort sett på kjente stier, mens første etappe går  i et område som er helt ukjent for oss som holder til i Las Palmas.  I januar 2014 gjorde

derfor undertegnede, sammen med to norske vandrevenninner en rekognoseringstur til San Fernando, Maspalomas for å finne utgangspunktet for turen, sjekke merking av ruten og gjøre litt observasjoner.  Vi gikk ca 3 timer oppover ruten, og etter å ha studert kart og beskrivelser, ble det konkludert med at vi skulle klare å finne frem uten større problemer.

Dermed var saken avgjort, datoer ble bestemt og overnatting skulle bestilles.  Det viste seg vanskeligere enn vi hadde forutsett for San Bartolomés vedkommende. Der var man uvillig til å reservere overnatting for mindre enn to døgn.  Etter litt frem og tilbake, fikk vi reservert fire doble værelser på Hotel  Las Tirajanas på en høyde like over sentrum av byen San Bartolome, eller Tunte, som byen kalles. Det viste seg at hotellet hadde perfekt beliggenhet både i forhold til den stien vi kom på inn til byen – og den stien vi skulle benytte ut av byen.

Kl.07.00 var en spent gjeng samlet på busstasjonen i San Telmo, Las Palmas. Sekkene var adskillig tyngre enn vanlig og inneholdt både mye vann, mat, regntøy og varme klær. Alt skulle det vise seg at vi fikk bruk for.

Vi tok direkte buss nr. 50 til holdeplassen ved den store rundkjøringen i San Fernando og 1gikk inn på baren der for en styrkende «cortado» før vi kl 08.05 la i vei oppover GC 60 med retning Fataga.  Etter ca en halv time hadde vi

passert restaurant Casa Vieja og var ved rutens begynnelse.

De første ca  fire timene gikk vi på en grusvei som først gikk ganske flatt innover i La Culata dalen, for siden å stige oppover. Vi tok inn på en annen grusvei til høyre, passerte det lille stedet Gitagana og sa «hola» til det eneste mennesket som så ut til å bo der. Deretter fortsatte grusveien oppover til vi kunne se ned på Arteara.  Der fant vi et tydelig merke samt to steinmurer, som viste at vi skulle ta av fra grusveien og fortsette oppover på en sti. Da var klokken ca 12, og det var på tide med en spisepuse.  Etter spisepausen begynte vi på ca 2 timer med ganske bratt oppstigning. Underveis fikk vi en flott utsikt over byen Fataga i det fjerne. Vi kom opp til Degollada de la Yegua, og begynte å gå rett nordover. Herfra kunne vi se tilbake til Maspalomas og det meste av grusveiene vi hadde gått.

Til venstre for oss fikk vi en fantastisk utsikt over Los Vicentillos Gorge med flotte, mektige fjellformasjoner som kunne minne om Grand Canyons.  Vi fortsatte på en ny grusvei, først svakt oppover, siden svakt nedover  i et område med pinjeskog, tok en ny spisepause og passerte et skilt som viste en sti ned til Ayagaures. Vi hadde lenge lurt på bak hvilket fjell San Bartolome kunne ligge, og omsider kom vi frem til et skilt som viste at vi var 4 km fra San Bartolome.

Da stod vi på kanten av en steil fjellvegg og hadde utsyn mot Santa Lucia og de høye fjelltoppene midt inne på øyen.  Stien snodde seg fint nedover og endte i en lang, slakk  streknig ned mot bebyggelsen.  Hotel Las Tirajanas viste seg å ligge midt i ruten ned mot San Bartolome sentrum, så vi fant lett frem til hotellet, baren  og resepsjonen.

Første dag var den etappen det knyttet seg mest spenning til, fordi vi skulle bevege oss i ukjent terreng, men alle klarte første dag med glans.  Etter å ha startet å gå kl. 08.05 til vi var fremme ved hotellet ca kl 18.00 var alle slitne, men ingen var utmattet eller hadde fått noen skader.  Etter en lekker aftens  på  hotellet tok vi alle en tidlig kveld.

Etappe nr. 2 var den korteste, og vi skulle gå på stier som var velkjente for de fleste av oss.

Vi tillot oss derfor å sette starten til kl 10.00. Denne dagen startet vi på 900 moh  og skulle gå opp til ca 1650 moh. De fleste høydemeterne skulle vi gjøre unna først på dagen fra San Bartolome og opp til Cruz Grande og videre opp Paso de la Plata

Etter en god natts søvn og en deilig frokost var vi klare til å begynne oppstigningen til Cruz Grande i strålende solskinn.  Vi fant lett starten på stien og turen opp på den godt tilrettelagte Camino Santiago gikk lett og fint. Etter en liten fruktpause  var vi klare til å fortsette opp Paso de la Plata.

Helt frem til slutten av det 19. århundret måtte man gå veien om Ayacata skulle man komme seg fra San Bartolome til Tejeda. Anlegg av den flotte, murte og steinsatte veien, Paso de la Plata, opp det 200 meter høye passet fra Cruz Grande til toppen Pargana, lettet transporten mellom de to tettstedene av både gods og personer.  Veien som snor seg oppover i krappe svinger, er kun 700 m lang, men bratt, og i godt vær er det en ganske anstrengende tur i solsteiken.

På toppen kom vi opp til det fantastiske «månelandskapet», hvor vi hadde spisepause i solen før vi begynte på strekningen gjennom pinjeskogen til Llanos de la Pez. Mens vi satt og hadde spisepause, blåste det opp, og ganske snart hadde været endret seg.

Da vi nærmet oss El Garanon og skulle nyte den fantastiske utsikten over Tejedadalen, Roque Nublo, Roque Bentayga og La Culata, lå tåken som et tett teppe.  Det var merkbart kaldere i været, det drev regn og vinden hadde økt.  Vi begynte å ta på oss det meste vi hadde av klær i sekken.  Da vi nærmet oss Cruz de Tejeda følte vi at det drev snø i luften, og det var iskaldt, så de siste kilometerne gikk vi nærmest på rent trass.  Da vi kom til Hotel Refugio og traff verten, Roberto, kunne han fortelle at det var 4 grader på Cruz de Tejeda! Vi fikk tildelt værelser og gikk rett i nærmeste bar og bestilte varme Lumumba. Da bardamen hørte at vi hadde gått fra San Bartolome i 20 grader samme dag, hadde hun full forståelse for at vi måtte ha litt ekstra av de sterke dråperne i Lumumbaen.

Vi hadde en hygelig middag på Paradoren rett over gaten. De fleste iført fjellstøvler, for chip-chap-er, som vi hadde med til innebruk, var ikke egnet for selv 50 meters gange denne kvelden på Cruz de Tejeda. På nytt ble det en tidlig kveld, iført det vi hadde av varme klær.

Vi våknet på Cruz de Tejeda til regn og stiv kuling fra nord-øst.  I frokostsalen var  «matmor» fortvilet for bakeren hadde ikke vist seg i uveret, og hun hadde selvsagt ikke annet enn noen få tørre brød fra dagen før.  Der var rikelig med kaker, noen små «Tostados», og de fleste fikk ommelett, til hun også slapp opp for egg. Mot slutten av måltidet kom imidlertid bakeren, og vi fikk ferske brød.

Det var ingen som kom med forslag om at vi skulle ta bussen hjem, så vi pakket på oss det vi hadde av klær og la i vei opp den bratte kneiken bak Paradoren fra Cruz de Tejeda. Værmeldingen lovet bedre vær, og vi var ved godt mot.  Enkelte steder blåste det så sterkt at vi hadde problemer med å holde oss på beina.  Vi trodde det skulle bli bedre når vi kom opp i skogen, men det ble heller verre, der stod vinden rett på.  Heldigvis var sikten bra, så vi fant stedet hvor vi skulle ta av fra skogsveien ned mot Pinos de Galdar.

Nedenfor Pinos de Galdar begynte det å lette, og vi fikk noen glimt av den fantastiske utsikten over de grønne, bølgende landskapene nedover fjellsiden mot Galder og over mot Agaetedalen og Puerto de Las Nieves. Det var for surt og kaldt til at det fristet å sette seg ned og ha pause, så vi tok sikte på at den lille baren ved Area recretiva de Pavon ville være åpen. Barmannen stod utenfor baren og sa det var kaldt og bad oss komme inn.

Da smakte det godt med varm kaffe og noen biter av lokale oster. Vi tok av fra asfaltveien og fortsatte nedover i retning den lille byen El Saucillo. Underveis gikk vi forbi den lille plassen omgitt av en steinmur, hvor vi pleier å raste. Det var forsatt for kaldt for rast.

Nede ved Cueva de Sosa var det så pass le for vinden at vi kunne ha dagens første spisepause. Været ble stadig bedre, det ytterste laget med regntøy kunne komme av, og det ble lettere å gå.

Det er ikke helt lett å finne frem på denne etappen, da der er mange korte stier som tar av fra asfaltveien, kun merket med lave murer, som i mange tilfeller er dekket av vekster. Vi hadde fordel av at flere av oss hadde gått der for ett år siden, og at noen av oss var ganske godt kjent på ruten.

Da vi kom ned en liten stikkvei et stykke ovenfor den lille byen Tegueste, var det en dame som kom løpende etter oss og ropte. Vi trodde vi hadde mistet noe, men hun kom med et nydelig, ferskt potetbrød som hun gav oss. Utrolig hyggelig!

Like før byen Hoya de Pineda, kom vi ut fra en stikkvei ved et busskur.  Der ble det endelig avkledning/omkledning til lett vandretøy.

Stien ned fra Hoya Pineda mot byen Anzofe, er den samme stien som vi går når vi går turen rundt Montana de Guia.  

Like nedenfor Hoya Pineda hadde vi siste spisepause med Galdar. i sikte.  Da ble det lille brødet delt i 8 like biter,  en bit til hver, og det smakte nydelig med smak av anis.

Til sist var det stort sett det utfordrende stykket fra Anzofe til Galdar igjen.  Der gikk vi mellom noen plantasjer og det føltes som vi gikk frem og tilbake i det uendelige uten å komme nærmere Galdar. Et par ganger så vi pilegrimsskilt som antydet at vi var på rett vei. Vi var alle slitne, og det var kun stahet som fikk oss til å forrtsette opp til kirken i Galdar.

Vel inne i kirken tok vi av oss sekkene, satte oss ned og nøt roen og freden.  De spilte nydelig, dempet musikk fra et anlegg, og det gikk ikke mange minuttene før vi skjønte at for å unngå å sovne, måtte vi forlate kirken.

Vi gikk til en bar vi tidligere har besøkt, fikk mat og drikke og en hvil.  Vi var i god form da vi gikk gjennom hovedgaten i Galdar og opp til busstasjonen for å ta bussen hjem til Las Palmas.

For oss 8 som gjorde denne pilegrimsvandringen over tre dager, var turen en fantastisk flott opplevelse.  Vi fikk oppleve overraskende storslagne og flotte landskaper første dag. Imponerende og flotte  landskaper andre og tredje dag. Vi opplevde spennende og varierte værforhold. Gleden ved å kunne konsentrere seg om å gå hele dagen, flere dager i strekk var en god og inspirerende opplevelse. Vi var også ganske stolte over at vi hadde klart turen så godt alle sammen, uten  skader eller men, tatt i betraktning at omtrent alle er omkring 70 år.