jan 3, 2020

Villa Winter
Nazistenes hemmelige hovedkvarter på Fuerteventura

Villaen ble bygget i 1937 av den tyske ingeniøren og obersten Gustav Winter, nazistenes spion og Hitlers fortrolige. Villaens strategiske beliggenhet kan også tyde på at den ble brukt til hemmelige militære operasjoner, og som kommisjonsstasjon for tyske ubåter. En kirkegård som ligger på stranden i nærheten av villaen fører til ytterligere spekulasjoner. Slik lyder legenden.

Gustav Winter var en tysk eventyrer og ingeniør, født 1893 i Zaster i Schwarzwald, like ved Freiburg. Under de to verdenskrigene oppholdt han seg utenlands, blant annet i Argentina og i England. I 1915 kom han via England til  Spania der han begynte på sin utdannelse.  I 1921 avsluttet han sin karriere som ingeniør i Madrid, og deltok blant annet i strømtilførsel prosjekt i Murcia, Zaragoza, Madrid og Valencia. 

Til Kanariøyene kom han i 1924, for å opprette et kraftverk (C.I.C.E.R.), betalt med britisk og amerikansk kapital. I Las Palmas fikk han høre om Fuerteventura. Han besøkte øya, og forelsket seg straks i landskapet. Derfor gikk han straks i gang med å bygge et hus til seg selv og sin familie, en bolig han aldri flyttet inn i permanent, da det meste av hans tid gikk med til å bygge opp et industrielt imperium. Han hadde som målsetting å skaffe elektrisitet til hele øya, da han straks så at den hadde et potensiale for utbygging, rekreasjon og ferie. 

Men hans profesjonelle planer gikk ikke så greit, det hele ble mer eller mindre en fiasko. Derfor ble huset han bygget i Jandia, kalt “Villa Winter” til slutt det eneste han utrettet på Fuerteventura. Ikke desto mindre ble villaen, på grunn av sin avsidesliggende beliggenhet, en del av en legende som fortsatt holdes ved liv. Man mener å tro at villaen ble et autorisert punkt for samarbeidet mellom den spanske diktatoren Fracisco Franco og Adolf Hitler under andre verdenskrig. Villa Winter skal rett og slett ha vært en nazi-militærbase for undervannsbåter og bombefly. 

På tomten til Villa Winter er det også bygget et “kontrolltårn”, men det skal ikke være oppsatt før i 1947, altså etter at andre verdenskrig var over. Derimot skal det figurere opplysninger i et avklassifisert FBI-dokument fra januar 2017, som omhandler Martin Bormann (han var Adolf Hitlers personlige sekretær og partisekretær i NSDAP. Under andre verdenskrig var han en av det tredje rikes mest innflytelsesrike personer gjennom sin rolle som «sluse» inn til Hitler og sin kontroll over partiapparatet), at tyskere som unnslapp rettslig forfølgelse etter andre verdenskrig, skulle befinne seg skjult på Fuerteventura. FBI indikerer, uten å bekrefte at dette er et faktum. I FBI-rapporten bemerker man at Martin Bormann kontrollerte “store gårder i Jandia-området på Fuerteventura”, som “tilhørte eks-nazister” der han også fikk inntekter fra.

Det skal finnes bevis på at Fuerteventura var en base for tyske ubåter under andre verdenskrig. Ryktene sier at to tyske ubåter er senket utenfor den kanariske øya. Et spansk/østerisk team har forsøkt å finne båtene, men uten hell. Det skal også ha funnets en klinikk for plastisk kirurgi på Fuerteventura, der nazistiske kriminelle fikk muligheten til å forandre sitt utseende. Det fortelles også om mye nattlig aktivitet på den lille flyplassen ved kysten, særlig mot slutten av krigen. 

Det er over 70 år siden andre verdenskrig, men spekulasjonene om bruken og hensikten med Villa Winther er stadig like aktuelle. Gustav Winther signerte en leiekontrakt på Jandía-halvøya med arvingene til greven av Santa Coloma i 1937. 

I nærheten av huset ligger en vogn fra det tyske selskapet Krupp (Krupp-familien er et prominent 400 år gammel tysk dynasti fra Essen.De er kjente gjennom stålproduksjon og produksjon av ammunisjon og våpensystemer. Krupp var den viktigste våpenfabrikken i Tyskland mellom 1860 og 1945. De kom tidlig inn i samarbeid med Adolf Hitler og nazistene og ble en forutsetning for den tyske opprustningen i mellomkrigstiden), og noen skinner er fremdeles synlige i retning mot fjellet. Historien bevitner Gustav Winters intensjon om å forbinde Cofete (nord) med Morro Jable (sør) for å underlette militær navigering i et gunstigere område.

I 1937 reiste Gustav Winter til Berlin for å motta penger for å investere i Fuerteventura. Turen er ikke bekreftet. 

Den eneste referansen dukket opp i 1971 i magasinet Stern, det eneste intervjuet som Gustav Winther ga til et tysk medium. 

I følge denne versjonen ankom Winter fra Tyskland med en koffert full av penger. Historien forteller at pengene var fra Hermann Göring. Da Gustav Winter ble konfrontert med dette, svarte han;  ”Det er bare tull”! 

Noen gåter forblir uløste, men i dette tilfellet ser det ut til at visse historiske hendelser støtter ryktene i stedet for å avvise dem. Aktiviteten til tyske ubåter på Kanariøyene under andre verdenskrig, for eksempel, gir næring til denne legenden. I 1941 var det seks tyske ubåter stasjonert i havnen i Las Palmas. Den 6. april 1943 sank et engelsk fly ubåten U-167 utenfor San Agustin på Gran Canaria (tidligere publisert i Dag&Natt).  

Francos samarbeid med naziregimet forsterker historien. Hva som skjedde i Villa Winter, og hvorfor det ble bygget et hus på et så øde sted. Villaen ligger like ved Playa de Cofete og ved foten av Pico de la Zarza, det minst gjestfrie området på hele Jandia, der vinden river og tilgjengeligheten er særdeles vanskelig. 

Det ser ut til at mysteriet om Villa Winter vil fortsette. Etterkommerne av Gustav Winter, solgte tomten til Lopesán Construcciones S.A. i 1979. Familien har benektet historien og ønsker ikke å høre mer om det. 

CICER – området ved auditoriet i  Las Palmas

Hvor har det fått sitt navn fra?

El-selskapet C.I.C.E.R. “Compañía Insular Colonial Electricidad y Riesgos, S.A.” opprettet av et tysk selskap, opprinnelig ledet av Gustav Winter, hadde i utgangspunktet ingen tanke på å installere seg ved Canteras stranden i Las Palmas. Man kan si at det var den urbane forandringen som la stranden for dens føtter.

Anlegget, da det i utgangspunktet ble åpnet i 1928 lå den gang utenfor byen, på et felt der det ikke fans noen bebyggelse, en tomt på rundt 16 000 kvadratmeter, med en nærhet til havet. Bydelen het Guanarteme. De hadde som oppgave å distribuere elektrisitet til hovedstadens innbyggere, siden det i landsbyene ble gitt strøm gjennom selvstendige aktører fram til det at industrien fikk større grep på øya, og nådde Telde, videre Vecindario og noen få år senere Guía og Gáldar, tatt i betraktning at Arucas allerede disponerte den aller første generatoren som ble innstallert på øya, for å kunne gi strømtilførsel til San Pedros sukkerfabrikk. 

På begynnelsen av 30-årene var maskineriet til CICAR sammensatt av dampturbiner som opererte ved hjelp av kull, og hadde en effekt på 9000 kilowatt. Senere ble det ble erstattet med olje, og så diesel. 

I 1950 ble det ansatt to sveitsiske teknikere hos CICAR; Federico Osterwalde og Enrique Hurter. De skulle ha ansvaret for de nye anleggene og vedlikehold under ledelse av ingeniøren Antonio Marerro Bosch, som hadde denne stillingen frem til 1966. I løpet av disse årene begynte arbeidet med installasjon av saltvann som et element for å avkjøle turbinene, og som etter å ha oppfylt sin funksjon skulle returneres tilbake til sjøen. Ved dette leide oppsto et stort hull ved foten av 

fabrikken som på folkemunne ble kalt “chupaderoen” (slukeren), der flokker av unger kom etter skoletid for å ta seg et varmt bad. På samme måte ble det bygget en kanal og en bølgebryter dam, som fortsatt finnes, for å lede vannet til anlegget, hvilket forårsaket en forøkelse av sand som til slutt erstattet underlaget av stein og svart sand. I området til CICER, der La Barra ikke har oppstått som på andre steder langs Canteras stranden, ble det bygget en grøft, med funksjon som støttevegg for å underlette vannførselen.

Så lenge CICER eksisterte, konkurrerte den med “La Sociedad de Electricidad de Las Palmas” et annet el-selskap opprettet av 

Don Eusebio Navarro Ruiz,  ledet av den belgiske ingeniøren Clement Dantine. Men i 1932 opphørte de to selskapene å konkurrere og isteden fusjonerte de og fikk navnet UNELCO (Union Electrica de Canarias). Driften gikk tregt i noen år, før selskapet i 1970 ble overtatt av et nasjonalt industriinstitutt og dermed startet på en ny historisk fase som strømforsyningsselskap til hele øya, helt fram til dags dato. Derfor ble CICER, etter mange års tjeneste, stående tomt.

Kilde : Mi Gran Canaria – blog de Humberto Pérez