Av Bente Storsveen Åkervall
Mail: [email protected]

Drapet på studenten Javier Fernández Quesada på universitetet i La Laguna på Tenerife

12 desember 1977

Det var manet til generalstreik torsdag 8 desember 1977, noe en forsamling på flere tusen arbeidere hadde stemt for. Blant dem var menn fra **SOC (kanarisk arbeiderforening) og *CNT (den nasjonale arbeidskonføderasjon). Mens den kommunistiske fagorganisasjonen ****CC.OO og ***UGT (arbeidernes allmenne fagforening) hadde umiddelbart fordømt bevegelsen. 

Mandag 12 desember var en klar, og solrik dag i La Laguna på Tenerife. For første gang siden Spania igjen hadde blitt republikk, gikk de som på folkemunne ble kalt “ piquetes informativos” observasjonsrunder for å forhindre dissidente medlemmer av fagforeningen og ikke-fagorganiserte arbeidere fra å jobbe, og ellers oppmuntre til streik i de sentrale delene av byen. San Cristóbal de La Laguna, er Tenerifes nest største by og har fra 1929 vært en universitetsby med 30 000 studenter. 

Dette forvirret mange kjøpmenn som fortsatt snakket stille om “regimet”. Nå samlet de seg bak lukkede dører i den kjente Castillo-baren, og bestemte seg for å støtte streiken.

Ikke fordi de var overbevist, men mest av frykt for represalier og redsel for at butikkvinduene deres eller annen personlig eiendom ville bli angrepet under opptøyer. 

I distrikts forsamlingen, som alltid på den tiden var veldig politisert og veldig manipulert (vanligvis av maoistene til ORT, anarkistene og det kanariske kommunistiske foreningspartiet, eller PUC selv), ble det besluttet å gå ut i demonstrasjon for å støtte de streikende arbeidssektorene. Demonstrantene satte kursen mot sentrum, men ble snart tvunget til å returnere, fordi biler begynte å passere gjennom gatene i form av barrikader for å stå sterkere mot et forestående angrep fra politiet. Man begynte dessuten å bygge opp barrikader av murblokker og stein for å kunne stå imot angrep fra politiet som vanligvis var utstyrt med røykbomber og gummikuler, samt annet opprørsmateriale som ble brukt i slike sammenstøt. 

I avisen La Tarde stod det om to barrikader i La Laguna; ”Ett sted har man kjørt inn i en tankbil som hadde fått dekkene punktert, den andre ved gaten La Trinidad der studenter hadde kommet til sammenstøt med politiet. La Laguna er komplett lammet”, stod det i avisen.

Nylig hadde Javier Fernández Quesada, 23 år og biologistudent ved universitetet i La Laguna, fullført militærtjenesten. Javier var fra Gran Canaria og hadde akkurat flyttet til Tenerife der han bodde sammen med broren Carlos i en leilighet på Viana gaten. Broren Carlos var bare 19 år gammel og hadde påbegynt sine psykologi studier. Det fans også ytterligere en bror ved navn Ricardo, som de delte hybel med. De kom fra en kjøpmanns familie i Las Palmas. Javier var en ung mann som likte å skrive, og ikke minst å være ute i naturen. Han ble også beskrevet som en idrettsgutt, attraktiv utseendemessig  og ganske beskjeden. Han var ikke tilknyttet noen organisasjon, men var en engasjert sjel som gjerne stod opp for urettferdighet. 

“Javier, vi er i er i Barrio Nuevo. Kom hit!”    Slik skrev broren Carlos på en lapp han la igjen i leiligheten den 12 desember, en papirlapp som familien Quesada fortsatt har i sin eie. Javier hadde gått til universitetet tidlig på morgenen, der han traff sin bror før de senere skulle gå hver til sitt. Begge befant seg blant gruppene av studenter (ca. 300 på det tidspunktet) som hadde samlet seg på campus området. Studentene var sterkt påvirket av det som skjedde i sentrum og i sterk opposisjon mot politiet. De begynte nå å kaste småstein på politiet mens de skrek høylytt ut sin frustrasjon. Politiet svarte med skudd av gummikuler. Noen studenter hadde klatret opp på taket til hovedbygningen.   

Under dem befant seg to politi-jeeper som de lanserte småsteiner mot. Slik fortsatte det til politiet hadde fått kontroll på situasjonen og gruppen av studenter begynte å gå i oppløsning, rundt kl. 14.40 på ettermiddagen, den skjebnesvangre dagen.

Plutselig ble luften fylt av et kuleregn, en dødelig plystring, slik poeten Agustin Millares Sall beskrev det i ettertid. Og slik var det. Ut av intet dukket det opp seks bevæpnede politimenn (Guardia Civil) opp med pistoler og maskingevær. De hadde tatt seg inn en sidedør i hovedbygningen til universitetet og begynte å skyte mot horden av studenter. Midt i all forvirringen og flukten som oppstod trodde nok de fleste likevel at det dreide seg om gummikuler. Kulehullene i fasaden kunne imidlertid bevitne noe annet. De skjøt med skarp ammunisjon. De studentene som befant seg lengst unna, tok bena på nakken og løp så fort de kunne. De andre tok seg inn i hovedbygningen og opp trappeoppgangene for å komme i sikkerhet. Javier befant seg i den andre gruppen, den som ble forfulgt av politiet. Han ble skudd mens han løp opp trappene. Ett eneste skudd gikk inn i overkroppen, rett ved brystbenet og traff hjertet. Han falt sammen lengst oppe i trappehuset.     

En eller annen medstudent dukket opp med et hvitt tørkle og skrek om våpenstans. Likevel fortsatte Guardia Civil å skyte i noen instanser til, før stillheten tok over.

Noen studenter løftet opp Javier og bar han mellom seg ned i hallen. Gjenopplivningsforsøk viste seg å være forgjeves. En annen student, Fernando Jaezurria var også hardt skadet. Han hadde fått ett eller flere skudd i skulderen.
Carlos løp så fort han kunne tilbake til leiligheten han delte med sin bror Javier. Der ventet han i over en time på ham, før han vendte tilbake til campus. Der var det stor ståhei. Snart forstod han at broren Javier var død. Hans kropp var da allerede på vei fra sykehuset Hospital General Y Clinico til likskue ved kirkegården San Juan i La Laguna.
Nyheten spred seg som brann i tørt gress og skapte en bølge av forargelse og vantro. Folk ble forbannet og arge, også de som i utgangspunktet ikke hadde sympatisert med mobiliseringene. På Gran Canaria fikk hans foreldre den tragiske beskjeden gjennom TV-nyhetene. Og på døren til leiligheten Javier delte med sin bror, hang fortsatt lappen med beskjed til ham. Den leste han aldri.

Den unge biologistudenten Javier Fernández Quesada`s familie fikk aldri noen forklaring eller unnskyldning for det som hadde skjedd. Fram til dags dato mener man hardnakket at det ikke fins noe bevis på at det var Guardia Civil som skjøt. 

I 2007, ble det langt ned veto mot statsbudsjettet, og av den grunn kunne ikke familien til studenten Javier Fernández Quesada få tilgang til den kompensasjonen som ble gitt til ofrene for undertrykkelsen/diktaturstyret. Sosialistene hadde ved to tilfeller forsøkt å få denne hendelsen inkludert i den såkalte historiske minneloven, som kompenserer de som døde mellom 1. januar 1968 og 6. oktober 1977, og som i utgangspunktet ikke inkluderte denne hendelsen. Drapet på Javier kom aldri så langt som til domstolen, da den ble rett og slett henlagt i den militære jurisdiksjonen. 

Dette betydde ikke bare at familien ikke ville få erstatning, men at han heller ikke offisielt ble anerkjent som et offer for Franco.

I 2007 , 30 år etter hans død ville man minnes ved universitetet i La Laguna minnes Javier ved å oppkalle en park i nærområdet etter ham. Og så sent som i desember i fjor (2018) ble det  reist en minnetavle over hendelsen inne på campus området. Tilstede var hans brødre og hans gamle mor, Dolores Quesada som fortsatt lever med så utrolig mange ubesvarte spørsmål og en uendelig sorg over tapet av sønnen Javier. 

*CNT Confederación Nacional del Trabajo , «Den nasjonale arbeidskonføderasjon») er Spanias fremste anarki-syndikalistiske fagforening. 

Den hadde sin storhetstid under den spanske borgerkrigen (1936–1939), da den var Spanias største fagforening og en sentral aktør på republikansk side. CNT hadde svært stor oppslutning og hadde kontroll over store deler av Spania under krigen, spesielt i Catalonia og Baskerland. Den var nært knyttet til Federación Anarquista Ibérica (FAI), og de to organisasjonene gikk under fellesnavnet CNT-FAI. 

Under Francos styre var CNT forbudt, men etter hans død i 1975 ble den igjen tillatt. Den har i nyere tid vært langt svakere enn de mer moderate fagforeningene, men er fortsatt en av de sterkeste anarki-syndikalistiske organisasjoner i verden.

**SOC Canarian Labour Union var den kanariske, nasjonalistiske venstresidens fagforening.

***UGT Unión General de Trabajadores «Arbeidernes allmenne fagforening», ble etablert i 1888 og er en ledende spansk fagforening som tradisjonelt har stått det sosialdemokratiske partiet Partido Socialista Obrero Español (PSOE) nært. Den er tilsluttet International Trade Union Confederation og European Trade Union Confederation.

UGT var forbudt i Spania under Franco og fortsatte arbeidet under jorden og i eksil. Da Francisco Franco døde i 1975 ble UGT igjen tillat og gjenopptok sitt åpne arbeid, og er i dag sammen med Comisiones Obreras (CCOO) («Arbeiderkommisjonene») den ledende landsomfattende fagbevegelsen i Spania.

****CC.OO.Spanias Kommunistiske Parti (Partido Comunista de España – PCE) er det tredje største partiet i Spania. Det er den sterkeste kraften innenfor Izquierda Unida, og er historisk forbundet med den største fagorganisasjonen i landet i nyere tid, Comisiones Obreras (CC.OO.).