Hotellet hadde også besøk av en lang rekker Franco- ministere og daværende Prins Juan Carlos og hans Sofia med sine tre barn. På Hotel Oasis ble fordelingen av det spanske Sahara forhandlet i hemmelighet mellom minister Fernando Maria Castiella og hans motpart fra Mauritania. Som rådmann deltok hotelldirektør Alberto Isasi også i det politiske livet i kommunen, noe som ikke gir ham så godt ettermæle. På spørsmål om saken, begrenset han seg til å svare at” i noen år var det mye vennskap”.
Et annet stort problem var å finne kvalifisert personale til å jobbe på disse hotellene. Ifølge hotell-direktøren, José Nieto Reguera, begrenset utdannelsen seg til et hurtigkurs i folkeskikk, og deretter krysse fingrene for at det skulle gå godt. Det var derfor ikke uvanlig at det oppstod misforståelser. En rengjøringshjelp som fant et par sko satt utenfor hotelldøren, forstod ikke at de var satt der for å pusses. Hun trodde de skulle kastes, og tok de med hjem. Det ryktes også om at mange lokale ungjenter som fikk rengjøringsjobber, ble vettskremt da støvsugeren ble slått på første gang og løp gråtende og forskrekket hjem.
Hotel Oasis bør bli husket som en av de aller viktigste hotellbedriftene i Spania. Det var den tiden da Alberto Isasi drev en velstående virksomhet eid av Grevefamilien, der han fungerte som deres høyre hånd og en meget betrodd mann. Hotellet ble grunnlagt i 1968 da det ikke en gang fantes en standardisert vei som forente turistdestinasjonen Maspalomas og Las Palmas. Alberto Isasi satt ved roret fra etableringen fram til 1980, en glansperiode i hotellets historie. I løpet av den tiden er det nesten ikke til å tro på antallet personligheter, filmstjerner og politiske begivenheter som fant sted på dette hotellet.
Isasi begynte i jobben knappe 30 år gammel. På den tiden hadde han ansvaret for det nå nedlagte Hotel Gran Canaria, da han ble kontaktet av Greven av Vega Grande, Alejandro del Castillo for å ta seg av dette fem stjernes hotellet ved sanddynene i Maspalomas. Hotellet ble bygget med familiens egne midler foruten et tilskudd på 9 000 euro fra turistdepartementet.
Dørene åpnet den 14 desember 1968. ”Den virkelige bragden var at jeg klarte å omgi meg med det beste teamet av profesjonelle som det gikk å oppdrive på den tiden”, skulle Isasi si noen år senere.
Hotellet hadde i sin første fase 150 rom og ble senere utvidet med ytterligere 120 flere. En historisk milepæl var besøket av det første mannskapet som satte foten på månen bestående av Aldrin, Armstrong og Collins, kort tid etter at bragden fant sted. Astronautene ankom øya omgitt av enorme forventninger og sikkerhetstiltak og reserverte 40 rom, noe som satte den organisatoriske kapasiteten til de ansvarlige for etableringen på prøve. Året etter ville Apollo XII-mannskapet også komme, det andre som satte foten på månen, selv om besøket i dette tilfellet forårsaket mindre hodepine.
Kvinner i aftenkjoler og menn i smoking kom ned for å ta en aperitiff før aftensmaten, og gledet seg over den overdådige luksusen. “I sin storhetstid ble hotellet et fellesskap som samlet 350 ansatte og 700 kunder. Det var slett ikke uvanlig selv på den tiden at hotellet tiltrakk seg uærlige mennesker med skumle hensikter. En bankboks ble sprengt ved et tilfelle, og tyven ble aldri identifisert. For å forhindre tyveri ble etter hvert en privatdetektiv ansatt som het Tomàs Aneyros. Ved en anledning rapporterte en engelsk gjest om et angivelig tyveri av en fire karats diamant fra rommet sitt. På oppdrag av hotelldirektør Isasi oppdaget detektiven at edelstenen var sydd inn i foret i engelskmannen frakk. Direktør Isasi valgte å beholde edelstenen i flere dager, før han returnerte den til engelskmannen, som ble avslørt som bedrager. Hotellveggene har også vært vitne til mange mindre ulykker og noen få dødsfall, men til dags dato har ingen rømt fra hotellregningen om vi får tro det vi hører.
Vill ni läa lite mer om dett hotell se: Hotel Oasis og turismens glanstider
