Tekst&Foto: Bente Storsveen Åkervall
Mail: [email protected]

Miss Lucifer II hadde fått påsmurt bunnstoff, og vært igjennom en nøye overhaling på tørrdokken. Hun var akkurat sjøsatt  og kom stille seilende inn på en etterlengtet båtplass i sportsbåthavnen i Las Palmas, akkurat idet vi ankom. Det var en perfekt ettermiddag nord på Gran Canaria, med solgangsbris, 25 varme grader, et glitrende og innbydende hav, skoleskipet Christian Radic i bakgrunnen og fire norske damer i eventyrmodus. 

Kaptein Gro var synlig preget av svart bunnstoff, svette og lange arbeidsøkter. Nå var hun lettet og strålende fornøyd over endelig å ha fått sjøsatt Miss Lucifer II etter en tørrlagt periode som hadde dratt ut litt lenger på tiden enn nødvendig. Tidligere hadde hun ligget på anker utenfor moloen i påvente av plass. Smilende  åpnet hun en kald, grønn Tropical mens hun tørket svetten og delte ut en fredagspils til crew og besøkende. 

Kaptein og marinebiolog Gro Nesheim Nilsson er opprinnelig fra Stabekk men oppvokst i Askim. Til daglig bor hun med sin amerikanske mann i Bahamas der de driver gård med 400 geiter, et dusin griser, et villsvin, hunder og verpesjuke høner. Da en god venn spurte om hun ikke kunne hente seilbåten hans på Fuerteventura og seile den over Atlanteren til Bahamas, var hun ikke sen med å takke ja. Det ble julefeiring hos familien hjemme i Norge, før foreldre og nære slektninger fulgte med til Kanariøyene og bodde noen dager ombord i Miss Lucifer II, før den skulle klargjøres til ekspedisjon.

​- Vi seilte over til sørsiden av Gran Canaria, der vi lå og vaket litt utenfor Mogan og koste oss med litt av det samme som andre turister finner attraktivt, sier Gro og presiserer at det var veldig digg å få kvalitetstid med familien før de reiste tilbake til kulde og snø, og hun skulle begynne forberedelsene for den store seilasen hjem til Bahamas. 

Det er ikke første gangen Gro seiler over Atlanteren, men det er første gang crewet består av bare damer. Håndplukkede, ivrige og eventyrlystne jenter som forøvrig har kommet flyvende fra Norge bare noen få dager tidligere. Fellesnevneren for Atlanterhavfruene er ikke seilermiljøet , men Musikklubben. Gjennom en årelang musikkinteresse litt over gjennomsnittet, samt sansen for livets store opplevelser i enkle former, har disse Østfolddamene funnet en felles plattform. Det var også her Kaptein Gro fant sine besetningsmedlemmer. 

Selv om crewet består av voksne damer, råder det en barnslig hengivenhet og spenning i forhold til det som venter dem de nærmeste 30 dagene. Likevel kan Gro forsikre oss om at det ikke er snakk om noe førstereis. Turen over Atlanterhavet gjør hun for fjerde gang, og tidligere seilermiljøetminsann med en båt som ikke engang hadde kjøleskap. 

Beate Grøndahl er journalist og ei kjent radiodame for de som hører på “Morran fra Østfold”.  Den søte og alltid glade stemmen som vekker deg med god musikk og ymse rapporter om fylkets tilstand i forhold til vær og kjøreforhold i tidlige morgentimer. Nå har hun tatt ut ulønna permisjon for å utgjøre en fjerdedel av mannskapet ombord på Miss Lucifer II. Selv kaller hun seg lettmatros i forhold til oppgavene hun skal utføre ombord, men avslører at hun kommer fra en oppvekst preget av ramsalt sjø og vind i seilene, oppvokst på Årefjorden utenfor Fuglevik på Rygge.  

Sist hun dro på et ulønna eventyr, tok hun med seg sine to mindreårige sønner og tilbrakte et halvår hos venninna Gro i Bahamas. Nå skal mor kaste loss på egenhand, men er veldig bevisst på at savnet etter guttene kommer til å ta plass på reisen. 

En som helt klart har tatt ansvar for ordning & mekk, er Anne Sørensen fra Fredrikstad. Hun har akkurat fixa dassen ved å sage av noen rør og koble til noen andre. En skikkelig drittjobb med tetta avløpsrør som nå er byttet.  Det gjorde susen! 

– Jeg er nok bedre på å mekke, enn på mye annet i livet, sier hun og unnskylder seg med en bokstavsordning som riktignok aldri har blitt diagnostisert. Men når hun påstår at hun ikke liker å sitte i ro, og elsker utfordrende prosjekter, nikker de andre bekreftende. Egen seilbåt har hun hatt siden hun var 8 år. Allerede litt solbrun med mekkemøkk i de syltynne smilerynkene, sannhetbegjærlig og ydmykt ærlig i forhold til egne ferdigheter, gestikulerer hun ivrig og lykkelig med en kanarisk Tropical i hånda til stor latter fra de andre.  At de ikke behøvde en spansk kæll for å få sjøsatt den båten, er det ikke tvil om!! 

Til daglig er Anne, møbelsnekker, arbeidsleder på kreativt verksted, ivrig sjel for kulturhuset i Fredrikstad, scene, lyd-og lys tekniker, ikke minst daglig leder i eget “Sørensen Design” som alle nå har blitt overlatt til sin egen skjebne. Akkurat det ansvaret kjenner Anne litt på, men som konstruert for henne. Og de utfordringene hun ikke kan hamle opp med selv, stoler hun på at maskoten Woody fra Toy Story tar seg av, og at lykken står dem bi.

Kaptein Gro mener seriøst at det ikke nødvendigvis tar så lang tid å lære seg sine oppgaver ombord på seilbåten. Går seilasen slik man håper, og værforholdene er på deres side vil det være nok at alle fire følger instrukser og tar sitt ansvar.

 Men det som krever sin mann, eller i dette tilfellet sin kvinner er om noe går galt. Det kan være et motorhavari, en brukket mast, et uhell, uventede og krevende værforhold, og ikke minst sykdom. Da kommer krav til både psykisk og fysisk styrke til å bli satt på sin spiss, samt evnen til å samarbeide ut over det vanlige. 

– Akkurat nå venter vi på redningsflåten som er inne til service og sikkerhetssjekk i Las Palmas, forklarer Gro seriøst. Før de kaster loss skal også den enkeltes pass og proviant legges i vanntette poser som kan lett kan grabbes med om den verst tenkelige situasjonen skulle oppstå og de må gå i redningsflåten. 

Mari Fosso Gravningsbråten er førstereis, og ikke medlem av en seilerfamilie, men en “innlandsfamile” som hun selv velger å kalle dem. Derimot besitter hun andre livsviktige kunnskaper, i ordet rette betydelse. Mari er nemlig sykepleier  fra legevakt i Fredrikstad og putter både kunnskap, erfaring og en haug med medikamenter, bandasjer og sysaker ned i skipssekken. Selv om det er første gang hun begir seg ut på et eventyr av denne kaliberen, er hun ikke det minste bekymret verken for sjøsyke eller noen uker på åpent hav.

– Som tobarnsmor er jeg nok mest bekymret for lengsel og savn, sier hun. Likevel er hun godt forberedt mentalt, og sammen med Beate som også er mamma til to, har de snakket sammen om at det er lov å ha sine sentimentale stunder, og hjelpe hverandre med å orden på følelsesregisteret. 

Derimot har de tatt en viktig avgjørelse alle fire i felleskap. De vil ikke ha noen nyheter hjemmefra, verken gode eller onde, så lenge de er utenfor rekkevidde. 

– Det vil si at så lenge vi ikke har mulighet til å komme oss hjem, vil vi heller ikke ha noen beskjed hjemmefra som umulig kan ha annet formål enn å bryte oss ned. Vi behøver å fungere som crew så lenge vi er til sjøs, og da må vi være fokuserte og på`n, ellers utgjør vi en fare for de andre. Om noe skulle ha skjedd med våre kjære hjemme, og vi ennå ikke kan komme oss hjem før vi er i land, ja da er det bedre for samtlige å ikke vite noe. Med andre ord skal de leve i en slags tidskapsel som ikke åpnes før de når land, forklarer Beate. 

Nå har Beate som hater shopping tråkka opp mer enn 20 000 skritt i Las Palmas på leting etter riktig proviant og andre forsyninger som passer en Atlanterhavsekspedisjon.

Varebiler ankommer med leveringer, og proviantering er et kapittel for seg; da alt skal kategoriseres og systematiseres. 400 liter vann skal på plass sammen med diverse reservedeler.  Mari får orden på medisinskapet som hun er mektig stolt av. Båten skal gnukkes skinnende ren, og pyntes med blomsterkranser og lysslynger. Med bare kvinns ombord må Miss Lucifer II få et feminint uttrykk. Atlanterhavfruene er snart klare til å kaste loss. 

Turen over Atlanteren tar ca. 30 døgn, og avhenger naturlig nok av vær og vind. I følge kaptein Gro, kan varmen bli en stor utfordring underveis. Duppende containere i vannskorpa eller sovende hvaler er mindre sannsynlig, men utgjør definitivt en stor fare om de skulle dukke opp i mørket. 

– Etter en uke regner jeg  med å ta en pit stop i Mindelo på Kapp Verde. Videre kan det hende vi stopper til på øystaten Grenada i Karibia, eller Turks and Caicos Island på Jomfruøyene, før vi når Bahamas, sier Gro. Men som på alle ekspedisjoner så råder tilfeldighetene. Vi har et tidsskjema men vi har også tatt høyde for det meste, så vi har godt slingringsmonn!

-Men vi har billetter hjem fra Bahamas den 5. mars sier Beate og Mari i kor. Så det overordna målet er selvfølgelig å rekke det!