Mer enn bare et båtrace, handler ACR om vennskap og felleskap som begynner et par uker før startskuddet går. Alle aktiviteter som pågår i sportsbåthavnen i Las Palmas er med på å skape en sosial stemning ingen vil gå glipp av. Dette vennskapet skaper også en tryggehet når man krysser et stort hav i en liten seilebåt for å oppnå et felles mål.
Las Palmas har vært vertshavn for ARC siden det første seilaset gikk av stablen i 1986. Her samles alle båter som kommer fra nord Europa og Middelhavet til en felles start i november. Gran Canaria ligger mitt i passatvindenes belte, slik at når båtene forlater havnen i Las Palmas vil de seile sørover helt til de blir plukket opp av østlige passatvinder som blåser dem over Atlanterhavet. Det er i november at disse passatvindene stabiliseres og båtene kommer derfor til Karibien når orkan sesongen er over.
Denne gangen reiser Barbro og skipskatten Josefine med
Barbro og Pekka Karlsson kommer fra Østerskar, nord for Stockholm. De forlot hejmlandet den 15 juli 2008, leide ut sitt hus og lot seilebåten førse dem helt til Gran Canaria.
De stortrives i havnen i Las Palmas som nå har blitt deres hjem. Pekka tok en 6 ukers tur til Sverige i sommer, men Barbro og Josefine ble igjen på båten. Josefine er det tredje besetningsmedlemmet, og det eneste som aldri forlater båten. Hun er en riktig skippskatt i sin beste alder (13) og har ingen interesse for landkrabber.
Pekka og Barbro har fått stor omgangskrets blant båtinteresserte i havnen, men dras gjerne til den skandinaviske klubben og deres felles arrangemanger. Pekka går gjerne tur i fjellet med en gjeng båtfolk opp til et par ganger i uka sammen med Skandinaviska Klubben. Ofte går turen opp til Cruz de Tejeda og Artenara.
Ellers storkoser de seg i et internasjonalt miljø, der de får dyrket sin seileinteresse med andre likesinnede. Men også sammenkomster og kulturelle arrangemanger sammen med folk som bor her fast er innslag i dagliglivet. Pekka og Barbro er dessuten inne på tredje terminen i sitt spansk kurs.
I bland slipper de loss og seiler til sørsiden av Gran Canaria der de besøker den norske sjømannskirken. I Arguineguin finner de bra ankringsplass og ikke minst internett. I den norske butikken handler de sill og kaviar, før de seiler tilbake til Las Palmas.
Ellers storkoser de seg i et internasjonalt miljø, der de får dyrket sin seileinteresse med andre likesinnede. Men også sammenkomster og kulturelle arrangemanger sammen med folk som bor her fast er innslag i dagliglivet. Pekka og Barbro er dessuten inne på tredje terminen i sitt spansk kurs.
I bland slipper de loss og seiler til sørsiden av Gran Canaria der de besøker den norske sjømannskirken. I Arguineguin finner de bra ankringsplass og ikke minst internett. I den norske butikken handler de sill og kaviar, før de seiler tilbake til Las Palmas.
Pekka Karlsson har tre ganger tidligere krysset Atlanteren men uten Barbro. Det var i 1986,1995 og 2001. Denne gangen skal Barbro og Josefine følge med. De har meldt seg på ARC+ som er et helt nytt tilbud og en helt ny strekning dette året. Femti av de totalt 280 båtene som seiler over til Karibien til Rodny Bay skal starte to uker tidligere og seile via Cap Verde øyene. De starter den 10 november kl. 12.00 og regner med å bruke en drøy uke ned dit. Så er det omstart fra Cape Verde samme dag som de andre starter fra Las Palmas. Om passatvindene vil seg vel skal båtene fra Cape Verde ankomme først.
Etter å ha tilbrakt vinterhalvåret i Karibien, Matinique seiler de først nordover til Azorene, der de kan velge om de skal videre nordover til Sverige eller sørover til Gran Canaria. Valge faller helt sikkert på det siste alternativet, og de regner med å komme tilbake hit til havnen i begynnelsen av juni neste år.
Barbro er ikke redd, men kanskje noe bekymret for storm innnrømmer hun. Hun forteller at de var med om en ulykke her da de kom inn i en akselrasjons sone her mellom Kanariøyene. Seilet løsnet og bommen brøt og båten la seg, men kom heldigvis på rett kjøl av seg selv. De klarte ved egen hjelp å ta seg inn til Artenara på Gran Canaria, og slapp med skrekken. Også under en tur til Marokko opplevde de værgudene på sitt værste, men ingenting tar bort gleden ved å seile.
Familien Karlssons båt heter Corona Ag og er en L32 seilebåt bygget i 1965. Begge liker å skrive og publiserer flere artikler i båtblader. Man kan også følge Barbro og Pekka p å deres blogg; www.corona-aq.blogspot.com
Guttedrømmen som bare måtte bli gjennomført
av Skip-PER HOLT
Norge har alltid vært knyttett til havet,tidlig oppdaget vi Amerika, lenge før den forvirrede Columbus fikk rota seg til en tur. Mange Nordmenn har også satt livet til på havet, så mange at vi ikke en gang har anelse om hvor mange. Vi var blandt de tidligste til å seile jorda rundt for morro skyld. Navn som HoHo, Fant, Rundø og Framstig har satt Norge på kartet som en av de store seilnasjonene.
Bøkene i hylla på gutterommet var godt brukt og hadde plenty eselører. De finnes fremdeles men nå i kasse på loftet. Konemor deler ikke fullt og helt min dragning til havet. Som 16 åring dro jeg til sjøss på Holger Danske, karrieren ble ikke lang i første omgang, gamle kaptein Julsen fikk det for seg at jeg ble litt for fort voksen og sendte meg på land igjen.
Men det er ikke meg dette skal handle om, det er drømmen, drømmen om Atlanteren. Havet er så ufatlig stort. I rett linje er det 2700 nautiske mil (nm) fra Las Palmas til St. Lucia, i praksis seiler de fleste ca 3200 nm, før de er fremme. Folk flest har ikke noe forhold til nm så får å sette dette i perspektiv. 3200 nm mil er 5926 km. Eller ca 3 ganger Norges lengde. Det er veldig langt når farten i snitt er 6 nm i timen (knop) eller litt over 11 km/t. Og dette er bare den ene veien.
56 år gikk det før muligheten bød seg, ett hyggelig 40 års lag, litt stor i kjeften og loddet var kastet. Fin polering av konemor med mange lovnader måtte til før grønnt lys ble gitt fra regeringa. Vi har lenge hatt båt, egentlig bestandig, en Bavaria 50 Cruiser kjøpt i 2008 er tryggheten selv. Stor, tung og kraftig bygget. S/Y Amelie d’Oslo er navnet eller Amelie fra Oslo, det høres bare bedre ut på Franskt.
Litt etter litt ble manskapet satt i sammen, 7 totalt. Noen vant med seiling fra før, noen helt grønne med romantiske bilder i hodet om seiling i varmere strøk. ARC regattaen eller Atlantic Rally for Cruisers er ett årlig regatta som samler over 200 båter fra mange land. Båter fra 32 til over 75 fot.
Alle samler de seg i Las Palmas i begynnelsen av November. Litt etter litt fyller havnen seg opp. Godt over 1000 mennesker summer rundt i en 2 ukers tid. Klargjøring, proviantering og masse festing. Hele havna summer av forventninger, alle glade og spente.
Så er dagen der, båt etter båt forlater haven. Moloen er full av mennesker som er med på sin måte, trygt på land. Ombord er det hektisk stemning, bilder blir tatt i milliontall. Alt må på Facebook før vi mister kontakten med land. Nedtelling, 10 minutter signal, 5 minutter signal og så går startskuddet. Over 200 båter for seil går sydover for etterhvert å dreie mot vest. Så langt alt bra, men så er det jo slik at, det å sperre 7 personer inne i 3 uker i en relativt liten båt er i seg selv ett stort sosialt ekspriment. Big Brother til havs? Det er ingen nødutganger der ute, du kommer ikke av om du finner ut at dette er ikke for meg.
Ombord på Amelie kjente vi også litt på dette, bølger, varme og mangel på privatliv ble tøft for enkelte. En var sjøsyk hele veien, en annen var så sliten at han ikke responderte når det var nødvendig.
Vi klarte oss bra ombord på Amelie, ingen konfrontasjoner, men vi ble etterhvert dyktig slitne. Nettene var best etter min mening, havet, stjernene og Amelie. Jeg fant en forunderlig ro om nettene. Det var som å seile i verdensrommet, jeg elsket hvert sekund av nettene.
Etter en rask seilas, 18 dager var vi fremme i paradiset, drømmen om Karibia var blitt virkelighet. Palmer, azurblått hav, paraplydrinker og kokosnøtter. Og plenty med ”Ja man”, vår nord Europeiske levestil stemte dårlig med rasta stile i Karibia.
Likefullt det er herlig og annerledes. Nå ligger 4 mnd med drømmeseilas foran oss, Karibia skal utforskes. Mannskapet mønstrer av og ny kommer ombord, dagene går med til ingen ting og livet er herlig.
I starten av Mai begynner hjemturen ARC Europa, med nytt mannskap startet vi fra Britiske Jomfruøene, nordover til Bermuda, så vestover til Azorene og deretter til England eller for Amelie sin del til Portugal og Middelhavet. Det er alt for kalt og regnfult for meg i Norge.
Så hvilke råd skulle jeg gi til de som går med samme drømmen; gjør det!!! Men velg ditt mannskap med omhu, han superhyggelige karen som du kjente fra landjorden er ikke den samme etter flere uker på havet. Kjenn på magefølelsen, våg å si nei til de du er i tvil om.
Tilbaketuren til Europa ble således en mye bedre tur fordi da hadde jeg erfaring fra første tur. En ellers kjekk kar på land kan bli ett mareritt til havs. Havet, været og bølgene er ingen problemer, det fikser du. Det å få mannskapet til å harmonere er vanskligere.
Om jeg ville gjøre det igjen, ja det ville jeg, men ikke som eier og kaptein. Da vil jeg heller mønstret på en annen manns båt og nytet turen. Ansvaret veide tungt til tider, seil, motor, strøm, toaletter, mat og ikke minst mannskapet, alt er ditt ansvar som kaptein.
Men har du drømmen i deg så – GJØR DET!!!!
Sjekk ut Amelie d’Oslo på Youtube, der ligger 2 videoer!
