Spanjolen river seg i det krøllete håret over tufsete politikere som først utlyser en arkitektkonkurranse, lar Arquitectos Herreros dra det lengste strået med bygget Lambda, for deretter å legge hele prosjektet på is.
Konkurransen
Høsten 2008 inviterte tomteeier HAV eiendom AS, i samarbeid med Oslo kommune, til plan- og designe konkurranse. Hele 20 arkitektkontorer deltok i konkurransen om det nye Munch-museet, der en jury med 13 medlemmer ble ledet av den danske arkitekten Helle Søholt, til slutt velger seg Lambda av Arquitectos Herreros, til å bygge den arkitektoniske rammen rundt den største samlingen av Edvard Munchs arbeider. Et museum hvis viktigste oppgave består i å forvalte samlingene gjennom bevaring, formidling og forskning. Der slutter både vinnergleden, enigheten og ikke minst og evnen til besluttsomhet og gjennomføring.
En kulturarv
Dessverre for den norske kulturarven som Edvard Munch i beste hensikter overgav Oslo kommune, har de ikke klart å forvare den ansvarlig, ei heller promotere den i den utstrekning en av verdens mest kjent kunstnere fortjener. Da Edvard Munch døde 23. Januar 1944 overlot han i sitt testamente samtlige kunstverker til Oslo kommune. Konsekvensene ble en katastrofal vanskjøtsel av Munch arven, mener blant annet multikunstneren Ketil Bjørnstad.
Dagens Munch museum ligger på Tøyen i Oslo. I følge eksperter og folk som til daglig jobber med maleriene, lider bygningen under forfall, noe som naturlig nok smitter over på maleriene.
Inneklima i museet er så dårlig at visse malerier holder på å smuldres bort, og store kunstverk tilintetgjøres. Mange millioner har derfor blitt gitt for restaurering av maleriene.
I tillegg skorter det visstnok på oppbevaringsplass og lagringsmuligheter. Vannskader på bygget, fører til fuktskader på innbo. Mangel på sikkerhet førte til at de to mest kjente bildene; Madonna og Skriket var ute på vidvanker i nesten 2 år. Det viste seg at det var latterlig enkelt å ta med seg bildene fra museet, som den gang riktignok befant seg i kjelleren på Nasjonalmuseet.
Da skriket forsvant
Litt over kl. 11 den 22. august 2004 skjedde et ran. To personer bevæpnet med en ladd Smith & Wesson 357 Magnum stormet inn i lokalene på Munch-museet på Tøyen, mens én mann satt igjen i bilen utenfor. De to ranerne som var inne i lokalene truet vakter og besøkende til å legge seg ned på gulvet. Deretter rev de ned de to maleriene fra veggen, som kun var beskyttet med stålwire, før de sprang ut til den ventende bilen og kjørte fra stedet. To år etter kom maleriene til rette.
Men det var første gang i 1994 at maleriet “Skrik” ble stjålet av nordmannen Pål Enger, på en ubesværet måte, i følge ham selv. Da hadde han i 1988 klatret inn et vindu på Munch-museet og stjålet maleriet “Vampyr” av Edvard Munch. Maleriet var ikke glasset inn. Ingen tenkte på “Skriket” før jeg stjal det, sier han til pressen. Kanskje antyder han at han burde fått en prosent av verdistigningen?
Nylig ble verdens dyreste maleri “Skrik” solgt i auksjonshuset Sotheby`s i New York for svimlende 615,4 millioner norske kroner. Kjøperen er ukjent, selgeren var Petter Olsen, forøvrig bror av den kjente Fred Olsen som bor på Kanariøyene La Gomera.
Politisk uenighet
Nå er det vel ikke nødvendigheten av investering, renovering, sikkerhet og verdien av Munchs kunstverk politikerne i Oslo byråd ikke klarer å enes om. Det er plasseringen de strides om. Noen vil ha det på Tøyen, og mener det er like sentralt og attraktivt som bukta inne i Oslofjorden. Andre vil ha det på Tullinløkka øverst i Carl Johan, noen mener det gamle Nasjonalmuseet i sentrum duger, og noen holder altså på Bjørvika, der en spansk arkitekt vant konkurransen om Munchs gunst.
At Juan Herreros er fortvilet over det norsk byråkratiet kan man med letthet forstå. At det bunner ut i hans sympati for Munchs kunst, betviler jeg. Munchs verker trenger et nytt museum uttrykker han til norsk presse.
Han er nok mer fortvilet over at et slik prestisjebygg ikke får se dagens lys , fordi et politisk teppe mørklegger det faktum at han faktisk vant konkurransen allerede i 2010. Tross alt vant han en konkurranse der 20 arkitektkontorer deltok. I et kriserammet Spania, med opp mot 30% arbeidsledighet og total byggestopp etter at bygningsbransjens overstyring var en stor medvirkende drahjelp til krisen, kan man forstå at han irriterer seg ekstra over den norske handlingslammelsen.
Lambda
Om man et øyeblikk glemmer Oslo politikernes klønete håndtering av dette, og beveger oss over til arkitekt Herreros forslag til et nytt Munch- museum, kalt Lambda. (Forøvrig samme navn som mange vil dra kjensel på i spanske matvarebutikker. Det finnes nemlig et spansk juicemerke på glassflasker med samme navn.) Bygget er presentert som et høyhus i glass, men en kuriøs bøy i konstruksjonen som ufrivillig får en å tenke på lumbago. Om ikke annet kan det få en å erindre det litt merkelige navnet på bygningen.
Lambda skulle med sitt særpreg være et viktig ledd i realiseringen av Fjordbyen og sammen med bibliotek være et selvstendig kulturløft til glede for Oslos befolkning ,- og forhåpentligvis et trekkplaster for turister og besøk utenbys fra.
Etter det har riksantikvaren, lokalpolitikerne og fagfolk kranglet om byggets plassering, størrelse og utseende. Det er brukt mellom 70 og 100 millioner kroner på prosjektet i Bjørvika.
Det er vanskelig å si hva det var som gjorde at Arquitectors Herreros vant konkurransen om Munch-museet. Begrunnelsen for juryens avgjørelsen er fjernet på internett. På arkitektkontorets egne sider argumenteres det i superlativer over den unike kombinasjonen i deres utførelse av forslaget og den tilknytning det har til byen i bakgrunnen og havet i forkant. Bygget har kostet en formue uten å bli bygget, ingen tør tenke på hva det vil koste å realisere, da tatt i betraktning de alltid feilbeslåtte budsjetteringene til bystyret. Lambda skal være noe unikt, noe som skal romme en kulturskatt mer markedsført i verden en vi forstår rekkevidden av. Et slikt bygg bør være unikt, helt spesielt både får Oslo, for Norge, for Munch samlingen og for de som besøker den.
Et Lambda i Las Palmas også?
Det er derfor med en litt bedragersk følelse man vandrer rundt i Las Palmas og skal sette ord på tanker om et annet meget omdiskutert bygg i hovedstaden på Gran Canaria. Bygget heter Torre Woerman og rager høyt over bakken der Las Palmas er som smalest. Det innebærer at man fra de høye etasjer har god utsikt over sjøsiden på begge sider. Det er ikke tilfeldig at Torre Woerman minner mistenkelig om det nye norske nasjonalklenodiumet. Bygget er i glass, det har en Lumbago knekk, og det er tegnet av det spanske arkitektkontoret Herreros !!
Torre Woerman har som all annen moderen arktiektur blitt både elsket og hatet. Arquitectors Herreros påstår selv at de med bygningen forsøker å legitimere håp, ønsker og fantasier i et samfunn som søker å finne et kompromiss mellom natur og utvikling.
En intens livsstil, samt en trofasthet til omgivelsene; en annen skjønnhet!
Uansett, mener jeg at det nærmest er et plagiat fra samme arkitekt. Og med et allerede Torre Woerman i Las Palmas har Lambda mistet sin verdi som monumentalbygg og trekkplaster for Oslo. Det museet som skal romme Edvard Munchs kunst bør ha en arkitektur som bærer en viktig del av vårt lands identitet, kultur og historie, og ikke minst i sitt utrykk være unik som landemerke.
Nåvel, for de som ønsker at Oslo skal få noe særegent ved å velge Lambda vil nok bli litt skuffet når man ser at en noe fargerikere kopi allerede er bygget i havnebyen Las Palmas. Unikheten som skal være tilpasset klima og natur i en nordisk hovedstad, viser seg å også representere det unike i den helt andre enden av Europa, der både natur og klima representerer Oslos ytterligheter. Et ekstremt tilpasningsdyktig bygning med andre ord. Arkitektens argumenter for byggets utførelse og plassering er også mistenkelig like.
Motstandere av Lambda mener at bystyrets flertall har innsett at Lambda i Bjørvika var et feilgrep. At Lambda var et konsept uegnet i museumsteknisk, sikkerhetsmessig og økonomisk henseende, som vakte liten begeistring.
Fakta
Edvard Munch døde 23. januar 1944. I sitt testamente overlot han samtlige kunstverker til Oslo kommune.
I 20 år var kunsten utilgjengelig for publikum. Først i 1963 ble kunstskatten samlet i et eget Munch-museum på Tøyen. Da museet ble utvidet i 1994, var det med penger fra en japansk sponsor.
Museet har lenge meldt at bygningen var for liten og lite tidsmessig. Etter ranet i 2004 stja sent av utstillingsarealene. I årevis slet museet med små bevilgninger til vedlikehold av både kunsten og bygningen. I 2004 kom en knusende rapport fra NIKU om kunstens tilstand.
Etter ranet av Skrik og Madonna sommeren 2004 har politikerne vekslet mellom å ville
plassere nytt museum på Tøyen, Vestbanen, Bjørvika – og sist Nasjonalgalleriet. I 2009 gikk bystyret to ganger inn for å bygge prosjektet Lambda i Bjørvika. De bevilget også pengene. Rett før jul i fjor vedtok bystyret å stanse Lambda. 10. September i år skulle det kommet en ny utredning av alternativene.
Kilde: Tøyen og Nasjonalgalleriet
