Nordmannen Even Myhrvold havnet  midt oppe i de dramatiske hendelsene på Tenerife i 1977

Da Even Myhrvol og han nåværende hustru Bjørg ankom Tenerife den 12. desember 1977, ble de bryskt puttet inn i en Land Rover Santana med to væpnede Guardia Civil vakter, en foran og en bak i rommet hos oss. De ble så ført til en stor politistasjon / militærleir der de ble satt inn i et tomt avhørsrom. Politiet virket nervøse og stresset. De skiftet til kampuniformer, hjelmer, med korte støvler, håndvåpen og maskinpistoler med ekstra magasiner i bandolærer. Det ble ropt ordrer i øst og vest og politistasjonen skiftet karakter til en militær garnison med vakter med maskingeværer innenfor gjerdene og streng kontroll med kjøretøyer ved porten. Even og Bjørg hadde ingen aning om hva de hadde havnet mitt oppe i. Her forteller Even Myhrvold for første gang sin historie til Dag&Natt...

Jeg heter Even Myhrvold og er født i 1955. Mens jeg gikk på bygg – og anleggslinjen på ingeniørskolen, arbeidet jeg i feriene på en betongplattform under bygging i Åndalsnes. Fra juni 1977 jobbet jeg offshore på betongplattformen Statfjord A som var satt ned noen uker tidligere. Min arbeidsgiver var Høyer – Ellefsen, en del av Norwegian Contractors, mens stålarbeidene ble gjort av Aker, et selskap som da var eid av Fred. Olsen. Norwegian Contractors ønsket å lære mer om boreutstyr, så jeg ble sendt som trainee til Las Palmas og meldte meg på Fred. Olsen kontoret. Jeg var heldig og fikk en bitte liten leilighet, såkalt studio, men det var såpass at jeg hadde med min kjæreste Bjørg som jeg nå har vært gift med i 40 år. Etter noen uker som lærling på et boreskip som Fred. Olsen hadde interesser i, offshore mellom Barcelona og Mallorca, var det friperiode og Bjørg og jeg ønsket å se naboøya. I ungdommen hadde jeg spilt i korps og vi hadde turer til Danmark, Sverige og Finland uten å ha med pass, – passfrihet var vi kjent med i Norden. Passene våre var låst inn i safen der vi bodde på Gran Canaria, men i vår naivitet tenkte vi ikke at vi trengte pass for å reise fra en spansk øy til en annen.

I ettertid var nok det dumt, Franco var død i november 1975. Uroligheter florerte, det var mye opprør både blant fagforeninger og studenter, og langs veien fra flyplassen både sydover til Arguineguin og mot Las Palmas var det malt Canaria Libre med store bokstaver flere steder.

Den 27. mars 1977 ble det sprengt en bombe i en blomsterbutikk på Gando, flyplassen i Las Palmas. Seks mennesker ble skadet og bakmennene, en separistgruppe som ønsket å frigjøre Kanariøyene fra Spania, truet med å sprenge enda en bombe på flyplassen samme dag. Derfor ble alle fly på vei til Gran Canaria omdirigert til Los Rodeos Airport på nord Tenerife, en liten flyplass som knapt kunne ta imot alle disse flyene. Ikke hadde de bakkeradar og de var plaget med tåke. Senere samme dag kolliderte to 747 Jumbojet på rullebanen, et fly fra PanAm og et fly fra KLM. Det er fortsatt verdens største flyulykke. 583 mennesker døde mens 61 skadede passasjerer overlevde.

Nåvel, ni måneder senere, den 12. desember 1977 tok vi ferjen fra Las Palmas til Santa Cruz. På fergen var det ganske mange voksne ungdommer, typiske studenter. Da vi gikk ned landgangen ble vi møtt av et stort oppbud av politi. Vi ble tatt til side da vi ikke hadde identitetskort og ikke hadde vi pass. Halvlangt hår hadde jeg også. Vi ble bryskt puttet inn i en lang Land Rover Santana med to væpnede Guardia Civil vakter, en foran og en bak i rommet hos oss.

På en stor politistasjon / militærleir ble vi satt inn i et tomt avhørsrom med døren åpen ut til hovedgangen. En ung løytnant prøvde å forhøre oss, men han var så stresset at det fungerte dårlig. Det ble mer og mer hektisk i gangen, folk ankom i både sivilt og de karakteristiske sorte, skinnende hattene. Så skiftet de og sprang ut igjen i det jeg antar var kampuniformer, hjelmer, med korte støvler, håndvåpen og maskinpistoler med ekstra magasiner i bandolærer. 

Det ble ropt ordrer i øst og vest og politistasjonen skiftet karakter til en militær garnison med vakter med maskingeværer innenfor gjerdene og streng kontroll med kjøretøyer ved porten. Selv om de fleste regner Guardia Civil til å være en politistyrke så er de offisielt også en del av forsvaret, i likhet med Gendarmerie i Frankrike og Carabinieri i Italia.

Spesielt ille var det å se de unge soldatene som dro på seg utstyr og tungt bevæpnet hoppet inn i kjøretøyer, de var virkelig nervøse og så redde ut. Vi så også to Ebro-lastebiler med politi i grå og brune uniformer, rester fra Franco sine beryktede og brutale Policia Armada, nå nedlagt. Ut på natten kulminerte den opphissede stemningen. Vi fikk hver vår lille vannflaske, og så kom en rolig oberst inn til oss, ca. kl. 03.00. Han hadde fortsatt pen uniform på seg og pratet bra engelsk. Jeg beklaget at vi ikke hadde med pass, men forklarte at det i Scandinavia var passfrihet mellom landene. Jeg viste frem mitt grønne førerkort og et American Expresskort i samme navn. Så hadde vi billett med fergen tilbake til Las Palmas tre dager senere, men det som gjorde utslaget var at vi hadde en betalt voucher til Hotel Grand Mencey. Om det var fire eller fem stjerner den gang husker jeg ikke, men det var i alle fall ikke vanlig oppholdssted for studenter i opprør. Det lå også langt fra universitetet La Laguna.

Obersten så ut til å akseptere forklaringen og rekvirerte en Land Rover med to væpnede vakter til å kjøre oss ned til hotellet. Vi ble beordret å ikke gå ut av Grand Mencey under vårt opphold, så skulle Guardia hente oss to timer før fergeavgang. Å være internert på hotellet var ingen straff, det var – og er – et nydelig hotel med en flott hage. Vi hadde bestilt og fikk et fint rom med utsikt over havnen.

Tre dager senere ble vi hentet på trappen ved resepsjonen, Guardia Civil ventet til de så vi gikk opp gangveien til fergen og de vinket og smilte faktisk. Om det var for å være hyggelige – eller de bare var glad for å bli kvitt oss, se det er vanskelig å vite.

Mange vil nok si det var dumt å reise mellom Kanariøyene i denne spente atmosfæren, men vi hadde ingen CNN eller internett å følge nyheter på. Jeg visste ikke da at det var en direkte sammenheng mellom bomben på Gando flyplass og den stygge ulykken på Tenerife.

Men hva var det som skjedde på natten 12. desember? Jeg kjøpte aviser de tre dagene vi var på Tenerife og aviser da vi kom tilbake til Gran Canaria, uten å bli noe klokere. Først den 12. desember 2002, på dagen 25 år senere, sto det en liten notis i avisen. Det hadde vært opptøyer om natten, angivelig fra fagforeninger, men hovedsakelig fra studenter på det store La Laguna universitetet, vest i Santa Cruz. En gutt, Fernando Martin som var medisinstudent var skutt og alvorlig skadet, mens Javier Fernandez Quesada, en gutt som studerte biologi var skutt og drept. Han var som meg født i 1955, han var fra Las Palmas og den gang hadde jeg nesten like langt hår som han. Vi kunne vært brødre av utseende.

Etterspill:

Mye av det jeg nå har skrevet har jeg lært nylig. I påsken 2019 reiste vi tilbake til Tenerife med den hensikt å lære så mye vi kunne om hva som skjedde for 42 år siden. Vi bestilte på hukommelsen det samme rommet på Hotel Grand Mencey som sist, og var heldige og fikk det. 

I god tid før avreise kontaktet jeg avisene La Opinion de Tenerife, El Dia og Diario de Avisos, men ingen ville hjelpe meg med hva som hendte i 1977. Likeledes kontaktet jeg Policia Local de Santa Cruz, Comisaria de Policia Nacional og Comisaria Provincial de Santa Cruz de Tenerife – selvfølgelig uten svar fra politietatene.

Derimot var vi heldig å finne en taxi med en ung, historieinteressert sjåfør som vi kommuniserte godt med via hans engelsk og vår spansk. Han ville gjerne kjøre oss og finne ut hva som skjedde, det syntes han var spennende. Vi var oppe på universitetet La Laguna. Der ble vi blankt nektet adgang, unnskyldningen var at det var påske, det sto mange biler inne på området, men vaktene var meget bryske.

TEKST: Even Myhrvold

FOTO: Privat