Un poco loco

I disse førjulstider pågår det en intens strid i Spania om diktator Fransisco Franco døde legeme. Bakgrunnen for dette kan leses på side 6 og 7 i denne avisen. Visepresident Carmen Calvo har vært i samtaler med statssekretæren i Vatikanet for å få kirken til å ta mer ansvar. Men den gang ei. Kirken påstår at regjeringen sammen med familien til Fransisco Franco er de som skal bestemme hvor man skal putte mannens knokler. Saken er at diktatoren, sett med dagens øyne, ikke kan ligge sammen med alle de falne i krigen. Han var jo selve årsaken til all elendigheten.

Den nyinnsatte, sosialistisk regjeringen vil gjøre noe med en sak som har ligget og ulmet i lengre tid blant den spanske befolkningen. Det viste seg å bli vanskeligere enn først antatt. Francos familie vil nå flytte kadaveret til den flotte katedralen ved siden av det kongelige slott i Madrid. Det er å gjøre vondt verre! Et populistisk, sosialistisk innspill som var ment som en julegave til folket, har derfor vist seg å være litt overilt.

Støtten hos den katolske kirken har vist seg å utebli. De som ofte bryr seg med alle samfunnets små og store avgjørelser, mener at om familien vil gravlegge “den syvende far i huset”, sammen med sin datter i katedralen Almudena i Madrid, kan ikke de annet gjøre enn å vike plass til ham der. Den katolske kirken har mer enn nok med å grave opp egen skit. Under Vatikanets ambassade i Roma har de nå funnet levninger etter det man tror er den 15 gamle Emanuela Orlandi som forsvant sporløst den 22 juni 1983. Hun var datter av en ansatt i Vatikanet og ble sist sett da hun var på vei ut fra en musikkleksjon i Roma. Også i denne saken har Vatikanet blitt kritisert for sin passive holdning til det hele.

Familien Franco mener at de har kjøpt en plass i katedralen, akkurat som man kjøper en garasje, dit man kan parkere hvilken bil som helst. Den sosialistisk regjeringen er ikke enig, men må basere sine avgjørelser på spansk lov.

I følge forfatteren Tania Crasnianski som forteller i boken at diktatoren ”hersket men regjerte ikke”. Det samme gjaldt Benito Mussolini, hvor hans personlige lege, nazisten Georg Zazhariae, sendt uttrykkelig av Hitler for å behandle Mussolini, medisinerte ham med Prostakrinium, et preparat basert på hormoner fra prostata og galleblære. Hyppige depresjoner gjorde at den italienske diktatoren til stadighet ble satt ut av kamp.

Selve kjernen i boken er å bevise at ingen av de omtalte celebritetene i boken kunne bli forstått uten en lege tilstede. Disse legene, for det meste ukjente og i mange tilfeller uten skrupler, var privilegerte tilskuere til de mektiges hverdag. De var altså de tyste tilhengerne som holdt seg i skyggen, men som levde et privilegert liv så lenge de holdt kjeft.

Sannsynligvis var de samtidig ofre for menneskene de tjente. Slik som doktor Dmitri Pletnev, en av de som kjente Stalin bedre enn noen annen; innvendig og utvendig. Han ble funnet død, trolig fordi han visste for mye. Ikke drept, men totalt tilsidesatt ble Dr. Max Jacobson, John F. Kennedys personlig lege, etter at presidenten selv ble skutt. Det manglet ikke på krutt fra demokratenes side som beskyldte ham for å ha bidratt til forverringen av presidentens personlighet i Det Hvite Hus.

Deres beslutninger forandret livet til millioner av mennesker. De forandret retningen i historien. Vi er alle kjent med navnene; – Stalin, -Hitler, – Churchill, – John Fitzgerald Kennedy….og hva de gjorde. Men vi er ikke like kjent med de plager som kunne ha påvirket dem i beslutningsprosessen og forstyrret deres sinn.

Hitler var bipolar, Stalin eliminerte personen som diagnostiserte ham som paranoid, Churchill led av depresjon, og Franco satt søvndrukken og tungt medisinert.