Begoña Saavedra Ramírez kommer fra Aldea de San Nicolás som ligger helt sørvest på Gran Canaria, en by litt skjermet og utilgjengelig for de store turistmassene. Helt siden hun var liten jente, drømte hun om et liv som flyvertinne, og følte derfor at hun hadde vunnet på lotto da muligheten åpnet seg allerede i 2002.
Tilbake i 1999 flyttet Begoña til det Sverige. Hun hadde forelsket seg hodestups i en svensk gutt, og følelsene for ham, samt nysgjerrigheten på folk og språk, gjorde at hun fulgte med ham til Gøteborg. En pensjonert lærerinne av en svigermor forbarmet seg straks over den kanariske ungjenta, og sørget for at hun fikk lære seg språket, samt å tilberede svensk husmannskost. Begoña fikk etter hvert jobb på innsjekkingen på Landvetter flyplass, og oppholdet i Gøteborg ble langvarig.
Men kjærligheten tok slutt, og Begoña flyttet tilbake til Gran Canaria etter et par år, rikere på erfaring og språkkunnskaper. På Las Palmas flyplass ble hun tilbudt jobb i skranken, og livet så ut til å stabilisere seg da flyselskapet Spanair søkte kabinpersonale, som behersket et skandinavisk språk. Endelig kom muligheten hun hadde håpet på siden hun som liten drømte om en arbeidsplass mellom skyene. Begoña ble uttatt, sendt til Madrid og fullførte Spanairs flyvertinne kurs nr. 97 i 2002. Endelig var hun der hun ville være; nemlig i luften!
Mange av flyvningene gikk til nordiske destinasjoner og Begoña fikk daglig praktisert det svenske språket. På vinterhalvåret var hun til å begynne med stasjonert på Gran Canaria, mens på sommeren måtte hun bytte base til Palma de Mallorca. Etter hvert fikk hun fast stasjonring i Barcelona, noe som forandret arbeidssituasjonen på mange måter.
– Barcelona var en mye større base, med mange flere ansatte. Det betød at man ofte hadde flyvninger med helt ukjente kollegaer, og «familiefølelsen» jeg hadde kjent på tidligere, var totalt fraværende. Vi fløy stort sett regulære flyvninger, så det var sjelden man hadde svensker og nordmenn om bord. Vi var lisensierte til å fly Spanairs MD-80 maskiner, samt Airbus 20 og de små cityflyene Boeing 717, minnes Begoña.
Trodde aldri hun skulle fly igjen
Det skulle vise seg at de tre årene i Barcelona, også skulle bli Begoñas siste år i flyselskapet Spaniar. År 2012 kom den sørgelig beskjeden om at Spanair skulle legges ned. Dette flyselskapet som ble etablert i desember 1986, som en «joint venture» mellom SAS og det spanske reise- selskapet Viajes Marsans. Denne spansk-nordiske fushion hadde gitt et nytt liv til charterbransjen, og ikke minst gitt mange spanjoler en mulighet, som før bare hadde tilhørt de helt privilegerte. Å være flyvertinne i Spania tidligere, handlet ikke bare om en smal midje og et vakkert ytre, men også om å tilhøre de mest privilegerte familiene, men de riktige kontaktene. Med en konkursbegjæring var det plutselig slutt for en del av spansk luftfartshistorie, hvor Spanair dessverre ble kjent for store økonomiske problemer og ikke minst en tragisk flyulykke i 2008.
Året var 2012 og Begoña regnet iskaldt med at hennes eventyr i luften var over. Hun var i henhold til spansk luftfart ikke lenger for en ungdom å regne, og hun forstod at sjansene for hennes del i denne businessen var marginale. Hun reiste derfor tilbake til Gran Canaria og begynte å studere igjen, i et forsøk på å omskolere seg og finne en ny livsvei.
Spanairs avvikling ble derfor en stor tragedie for mange piloter og kabinansatte som bokstavelig talt stod på bar bakke, og med bena ufrivillig plantet på jorden. Spanske flyselskap hadde en maksgrense på 29 år for nyansettelse. Begoña hadde nylig fylt 40 år! For sikkerhets skyld leverte hun inn sin CV hos bemanningsbyrået Adecco, før hun brettet opp armene og tok fatt på studiene.
Som å vinne på lotto
Det hadde ikke gått et helt, halvt år før hun ble kontaktet. Det norske flyselskapet med det norske navnet og de norske fargene tok kontakt. De behøvde folk som henne!!
– Det var som å vinne på lotto, ler Begoña. Flyselskapet Norwegian kom inn fra intet og tilbød meg, og mange andre muligheten til ansettelse, og ikke minst muligheten til å jobbe fra våre hjemmebaser. Det var nesten ikke til å tro. Vi svevde, bokstavelig talt!
Norwegian som lavprisselskap kom på vingene i 2002 med Boeing 737- fly. Den 25. januar 2012 offentliggjorde Norwegian en pressemelding om en bestilling på 222 fly til en verdi av 127 milliarder kroner fra produsentene Boeing og Airbus med opsjoner på 150 ytterligere fly. Norwegian fløy nærmere 17,7 millioner passa-sjerer det året, og ekspanderte i Europa med baser Kanariøyene (Gran Canaria og Tenerife) i tillegg til Alicante og Malaga. Dessuten ble det spanske rutenettet utvidet med flere nye destinasjoner og flere avganger. Begoña forteller at Norwegian markerte en ny tidsalder i flybransjen for spanjolene.
Først og fremst tilbød de jobb til mange av oss eldre, det vil si til oss som hadde blitt voksne å regne i flybransjen. De gjorde noe et spansk selskap på den tide aldri ville ha gjort; de blandet unge, uerfarne men energiske mennesker, med de litt eldre og erfarne som sårt trengte en jobb. Denne miksen ble en suksess og skapte en smittende effekt som var til stor fordel for begge parter. Trivselsfaktoren var stor, og tilhørigheten til selskapet konverterte i en stolthet som preget oss alle. Nytt for oss spanjolene var også det totale fraværet av et påtvunget hierarki. Vi fikk en følelse av at vi alle var like mye verdt, og at respekt var en gjensidig greie.
– Som om det ikke var nok, åpnet Norwegian base på min øy, Gran Canaria og jeg la umiddelbart studiene på hylla, og gledet meg over nye fremtidsutsikter.
Bare 6 måneder etter at basen åpnet på Gran Canaria ble Begoña sendt til Alicante for å åpne base der over sommeren, da trafikken til Las Palmas sank betraktelig sommerstid. Livet lekte, hun var tilbake i flybransjen for fullt, og hun var omringet av gode kolleger og gode vilkår.
– Det var en herlig gjeng, hele 45 personer som dro til Alicante den sommeren. Fulle av illusjoner, stolthet fremtidshåp, og så glade for å være tilbake i sivil luftfart igjen. I Malaga traff vi mange av våre tidligere Spanair kollegaer, som nå også hadde fått tilbud om å komme tilbake på vingene hos Norwegian. For mange av oss spanjoler var det norske selskapet redningen!
Pandemien
Etter hvert ble Las Palmas helårsbase, med mange flyvninger til Skandinavia og Begoña trodde hun hadde «funnet hjem» for godt. Men så kom den globale pandemien, og det ingen trodde var mulig, ble et faktum. Restriksjoner rammet flybransjen og de som jobbet i den, ekstremt hardt. Basen på Gran Canaria stengte brått og brutalt, og med det falt igjen manges drømmer om et liv i luften, nok engang i tusen biter. Den 23. mars 2020 hadde Begoña sin siste flight, en flyvning som skulle frakte gjester hjem, før kroken ble satt på døra, og ingen visste hva som skulle skje videre. Men allerede året etter, i juni 2021 kunne Begoña igjen ta på seg uniformen. Malaga og Alicante hadde åpnet igjen, selv om aktiviteten var liten. Mange spanjoler fikk flytte til Norge for å beholde jobben.
– Selv valgte jeg Alicante, fordi jeg allerede i 2013 la igjen en bit av mitt hjertet mitt der. Jeg har nemlig lett for å forelske meg! Og ble derfor glad for å komme tilbake til et sted som betydde så mye for meg. Det ble tre fantastiske år i Alicante, og et herlig gjensyn med mange gamle kollegaer fra Spanair og Norwegian, sier Begoña og smiler.
Norwegian gjenåpner basen på Gran Canaria
Etter 3 år i Alicante, fikk Begoña i en alder av 52 år igjen muligheten til å flytte tilbake til hjem-byen, og til sitt Gran Canaria. For i høst åpnet igjen Norwegian base på Gran Canaria, og gav alle ansatte med kanarisk herkomst muligheten til å komme tilbake igjen. Nå opererer basen med 60 kabinansatte, og mange av dem er spanjoler som med mye erfaring og lang fartstid endelig har fått denne muligheten.
Vi møter Begoña på flyplassen på hennes «stand by» dag, som begynner å gå mot slutten. Hun har ikke blitt tatt ut, noe som betyr at hennes skjemalagte flyvning til Torp flyplass ved Sandefjord, blir neste flyvning nordover på søndag. Hun har nå fått en ekstra stripe sydd på uniformen, noe som betyr at hun er «senior» i selskapet, og på jakkeslaget har hun en pin som indikerer at hun er «supervisor “og vi forstår at det ligger mange års erfaring, og mye flytting bak den tittelen.
Hun er så glad over å ha fått leve et liv i luften slik drømmen alltid har vært. Og på spørsmålet om hun hadde flyttet på seg en gang til om nødvendig, nikker hun bare bekreftende og ser opp i luften!
