Av Bente Storsveen Åkervall
Mail: [email protected]

Hun bestemte seg tidlig for at hun ville jobbe med- og for mennesker. Det kunne være så mangt, men ikke sykepleier. Det var hun sikker på. Sammen med broren og tvillingsøsteren vokste hun opp i den ultimate tryggheten, som bare et “vanlig” hjem kan gi. Pappa var prest, så heimen var preget av gudstro og nestekjærlighet. Selv liker hun å tro at hennes eget yrkesvalg likevel var tilfeldig.

– Som liten var jeg til stadighet med i kirkerommet og på forsamlinger, alltid med ei pute under armen som jeg kunne hvile hodet på, og som gav trygghet og gjenkjennelighet. Jeg ble tidlig oppmerksom på at ikke alle hadde vært like heldige som meg. Det skapte et engasjement.

Bestemor var veldig opptatt av “de fattige menneskene” som hun kalte dem. Hun tok meg med rundt i nabolaget og banket på dører for å slå av en prat, eller dele med seg av mat og klær. Hun oppsøkte selv de hun ikke likte, og det gjorde et særdeles inntrykk på meg.

Hanne Marie stritter mot den religiøse båsen man ofte blir plassert i som troende.

– Slik har jeg aldri blitt oppdratt, det handlet alltid om frihet og romslighet til å følge sin egen vei og sitt eget liv.

Det som derimot skulle komme til å markere Hanne Marie sterkt, var møte med “herlighetsteologi” som ungdom. Det er evangeliet om helse, rikdom og fremgang. En slags rang kristendom. Om man ber, lever og taler riktig vil man aldri bli syk, ha pengemangel eller ha problemer hjemme eller på jobb. Dersom man likevel blir syk, da er det noe galt med vedkommende.

– Enten tror man feil eller for lite, eller så er det synd i livet vårt som Gud straffer oss for, og satan har tar bo i oss. Vi var Guds brente barn.

Hanne Marie lot seg tiltrekke av denne organisasjonen som lokket med profesjonelle teaterinstruktører, kor og yrkesmusikere. Aktiviteter som lå hennes hjerte nært.

– Samtidig som jeg følte at dette ikke var reelt, ble jeg likevel tiltrukket av miljøet. Samtidig følte jeg at meg annerledes, uten den gang å forstå at jeg hadde en homoseksuell legning. Jeg klarte ikke å relatere det utenforskapet. Kroppen spilte heller ikke fysisk på lag. En kronisk astma og sterke muskel- og leddplager gjorde at jeg lå lengst nede på rangstigen og aldri ble bra nok. Håndspåleggelser og tungetaler for å “friskmelde” meg føltes som et åndelig overgrep. Samtidig var det nok her min kamp for alle som blir satt til side ble tent. Betydelsen av menneskeverd ble som et mantra for meg, og inkludering ble min livsstil.

Hanne Marie sier hun aldri har stått på barrikadene, men kjempet en stille kamp for fordomsfrihet og likeverd hele sitt liv. Det er ikke få hun har tatt i kragen og fått ryddet opp når hennes rettferdighets sans har blitt utfordret.

– Noe av det vanskeligste som er, er å forholde seg til mennesker som tråkker ned andre, sier hun og rister på hodet.

Det var først i en alder av 35 år hun åpent fortalte om sin seksuelle legning. Da var hun lei av å være annerledes, og ikke minst lei av å føle skam. I dag har hun nådd en alder der hun ikke bryr seg. Selv om det er både sårt og forunderlig å høre nedlatenheter den dag i dag, også innenfor kirken.

– En gang i året går jeg en runde med meg selv. Det handler som oftes om jeg skal gå ut av kirken eller ikke. Men hver gang er det evangeliet om Jesus, og hans måte å behandle mennesker på som gir meg motivasjon til å fortsette, sier hun åpenhjertig.

Kirkens omsorgstjeneste
Hanne Marie er utdannet diakon, en 5-årig master utdannelse med en pedagogisk grunnutdanning som kateket i bunnen.

– En gang i året går jeg en runde med meg selv. Det handler som oftes om jeg skal gå ut av kirken eller ikke. Men hver gang er det evangeliet om Jesus, og hans måte å behandle mennesker på som gir meg motivasjon til å fortsette, sier hun åpenhjertig.

Hun refererer til Franz av Assisi som sa “Forkynn evangeliet om nødvendig med ord”. Altså tolker hun det hun gjør som en forkynnelse i gjerning. Å være ute blant folk og vise nestekjærlighet. Få mennesker  til å ta tak i sine liv og sin egen helse. Bringe balanse inn i livet, og om nødvendig stake ut en ny og bedre kurs.

– Det handler om å hjelpe mennesker til å ta de rette valgene, og med god assistanse få ordnet opp i en brokete tilværelse. Men det handler også om å bare være tilstede og lytte til livshistorier. Aldri fordømme, men handle om nødvendig, sier hun ærlig.

Hjemme i Norge har hun jobbet med større og konkrete grupper. Det være seg kafédrift og rusmisbrukere, fellesskap for eldre, eller også åpent hus for ungdom i sterkt behov for trygghet. Her på Gran Canaria handler jobben hennes om enkeltmennesker og små grupper.

– Det kan være en kompleks og sammensatt affære. Her er man som nordmann stort sett overlatt til seg selv og et spansk system man ofte har unnlatt å sette seg inn i. Et trygt nettverk og et sosialt system er totalt fraværende, til den grad at kirke og konsulat blir nærmeste pårørende. I noen sjeldne tilfeller kan spansk lokal politi og barnevern kobles inn.

Vi handler alltid på barnas vegne

– Barnevernssaker er heldigvis sjeldne, men tar veldig stor plass når det skjer. Gjennom norsk lov er vi forpliktet til å reagere når norske barn under 18 år farer ille. Det er selvfølgelig det tyngste og verste, sier Hanne. Da er det viktig å skape et rom for tillit til både barnet og foresatte, slik at barnet får umiddelbar hjelp mens man tilrettelegger for tilbakereise til Norge. Der vil eventuelt barnevern, NAV eller også et nettverk av andre voksne stå klare til å gripe inn og hjelpe. Det aller viktigste er å forstå at vi handler på barnets vegne, men at det oftes betyr at hele familien må hjem og ivaretas.

Alltid noen på sykehus
Hanne arbeidsdag handler mye om nordmenn som havner på sykehus. Med et så stort antall nordmenn på Gran Canaria under høysesong, er det alltid noen innlagt.

– Sykehusene på syd, Hospiten Clinica Roca og San Roque Meloneras uttrykker stor tilfredshet med at vi finnes tilgjengelig. De inviterer oss inn, og ser den positive effekten av at pasientene får regelmessig besøk. Når det gjelder det offentlige Hospital Insular i Las Palmas er det større forhold og sjelden eller aldri noen som snakker engelsk. Da handler det like mye om å ivareta de pårørende og vise medmenneskelighet. Vi ønsker at de skal føle på en trygghet, både i forhold til hva som skjer med deres kjære, men også rent logistikkmessig.

Sosial- og beredskapssaker
Sosial og beredskapssaker er en del av jobben som tar mye plass, forteller Hanne. Mennesker som må ha akutt hjelp fordi de har blitt frastjålet eller nøstet seg inn i en situasjon de ikke kommer ut av. Da man kanskje er på sitt aller mest sårbare.

– Det handler da om mennesker med masse brutte relasjoner, og en særdeles vanskelig livshistorie. Når det ikke er noen penger å hente, når pass og identifikasjon har forsvunnet, når det ikke er noe å kontakte, og man selv ikke klarer å legge sammen brikkene i sitt liv, da må vi trå til sier Hanne vemodig

Hun har en supergod relasjon til Sergio som driver et hospits i San Fernando. Det er ingen luksus, men det er rent. Hit kommer det nordmenn som Sergio holder et øye med, mens Hanne leter etter løse tråder og jobber på spreng i kulissene, slik at vedkommende får den nødvendige hjelpen for å komme seg hjem til Norge, og den forvisse trygghet som tross alt finnes i vårt sosiale system. Likevel vil Hanne presisere at dette handler om en opprydding i samarbeid med den utsatte. For i utgangspunktet betaler hverken kirke eller konsulat en fribillett hjem. Men det kanskje finnes en pårørende tross alt, eller et sosiallån fra Nav.

– Mange nordmenn bor alene her nede og er ensomme i alderdommen. Ofte er jeg brutalt ærlig og anbefaler de å flytte hjem, der de etterhvert opparbeider sine rettigheter og blir ivaretatt blant sine egne. Blir man syk og gammel her på Gran Canaria uten å ha satt seg inn i det spanske systemet, så kan det være for sent. Her er det lagt opp til at familien skal pleie den syke, og i fravær av hjemmesykepleie og offentlige sykehjemsplasser eller alderdomshjem, blir man brutalt utskrevet fra et eventuelt sykehus og parkert hjelpesløs hjemme, der det ikke finnes noen.

Hanne Marie jobber med å skape et miljø der mange av de som bor alene kan samles og føle på felleskap og omsorg for hverandre. Men likevel er hun klar i sin tale; flytt hjem til Norge før det er for sent. Hun er selv for “helseflykning” å regne, og er godt kjent med at mange fysiske utfordringer forsvinner i varmen. Likevel er hun krystallklar på at returbilletten skal benyttes før alderdommens ubønnhørlige trøtthet setter inn.

Men før den tid skal hun fortsette å være en “en medvandrer” som hun liker å kalle det. Et medmenneske som vandrer med deg i kortere- eller lengre perioder. Bonusen er selvfølgelig å ha et særdeles meningsfylt arbeid og få mange gode tilbakemeldinger.

– Men jeg må også innrømme at jeg er veldig sliten til tider. Jeg kan bli både sur, irritert og frustrert. Da er det godt å ha så gode kollegaer som jeg har, der jeg kan få ut litt stim og ikke minst bruke en god porsjon galgenhumor for å opprette en viss distanse til tøffe ting. Det er essensielt for orke å gå videre.

Også stikker Hanne Marie til fjells, eller legger ut på paddel brettet sitt. Nærheten til naturen er viktig for å kjenne på frihet og lettelse, men også for å skape et rom uten andre mennesker tilstede, forteller hun.  Hjemme i Norge sover hun gjerne ut under åpen himmel i hengekøye, sammen med tvillingsøsteren sin.