Vi skriver mars 2022. To år med pandemi nærmer seg slutten. Hvordan har pandemien påvirket alle som lever av turisme på Gran Canaria? Når turistene mer eller mindre har vært fraværende i to år?
Tekst og foto: Rill Rytter Fjøren
På strandpromenaden i idylliske Puerto de Mogan ligger restaurantene fremdeles tett i tett og turistene er forbausende mange. Munnbind er fremdeles påbudt, men hvor og hvordan man har det på ser ikke ut å tas så nøye.
Munnbindene observeres som hårbånd, noen er festet under haka, hengende fra øret, festet rundt armen, en dame ser ut som hun bruker det som håndveske og en sjelden gang ser vi noen ha det over munnen.
På kollektive transportmidler derimot, håndheves munnbindpåbudet strengt. MEGET strengt. To karer, type «tyttebærpoliti» i Securitas skjorter, entret bussen og er veldig opptatt av å håndheve munnbindpåbudet. Ingen slipper unna hvis det ikke sitter korrekt. De utviste en maktdemonstrasjon som ikke alle passasjerene satte like stor pris på.
-Det er ikke så mange som bekymrer seg for korona lenger, sier en av servitørene på strandrestauranten Mogan Mar i Puerto de Mogan. Munnbindet hans henger som et skjerf under haka. Nå er det krigen i Ukraina som bekymrer.
Flere av restaurantene på strandpromenaden har skiftet eiere i løpet av pandemien. Nå står det «innpiskere» utenfor hver restaurant. Servicen har en tendens til å forsvinne med en gang kundene er fanget inn. Tidligere gjester blir ikke lenger gjenkjent og servitørene er uengasjerte.
Mogan Mar er en av mange restauranter på strandpromenaden som har skiftet eier, men ikke navn. Munnbind er påbudt, men hvor er visst ikke så nøye…
Litt skuffet beveger vi oss i stedet mot havnen og bakgaten der restauranten Quetal holder til. Eieren, svenske Stena er blid og imøtekommende. Han har drevet gourmetrestaurantensin i over 20 år. Vi lurer på hvordan pandemien har påvirket restauranten hans?
– Jeg hadde mitt beste år noensinne i 2019, forteller han. -Og de to første månedene i 2020 slo alle rekorder. Men den 13.mars samme år var det kroken på døra. Jeg måtte holde restauranten stengt i nøyaktig 567 dager uten noen som helst støtte fra den spanske stat.
Løsningen ble å ta med familien til Norge hvor Stena fikk jobb, først i Haugesund, så i Lillesand. Nå er endelig Quetal i full drift igjen, men i slutten av april er vintersesongen over i idylliske Puerto de Mogan. Da tar Stena med seg familien og reiser tilbake til jobb Norge,
Svenske Stena har drevet gourmetrestauranten Quetal i 21 år. Når sesongen i Mogan er over i slutten av april, tar han med seg kona og sønnene til Norge og Lillesand hvor ny jobb venter. Han hadde planlagt å avslutte Quetal, men har ikke råd til det nå etter pandemien. Så i september er han tilbake i Puerto de Mogan. Til glede for mange av hans trofaste kunder..
inntil sesongen åpner igjen i september. Opprinnelig plan var å avslutte driften av restauranten og hvile litt på laurbærene. Men det har han ikke råd til lenger. Så positive Stena må iverksette plan B. Flaks for kundene. Uflaks for ham. 180 barer og restauranter på Gran Canaria har måttet kaste inn håndkleet på grunn av pandemien.
– Men i Puerto de Mogan har de fleste som eier lokalene klart seg, forteller Stena. Mange av leietagerne derimot, har måttet selge.
Nederlandske Jan driver en liten bar ved kanalen, tvers overfor skinkerestauranten Jamonal, som forresten også har fått ny eier siden sist vi var der.
Jan serverer tapas og drikkevarer og er god på å sjarmere de godt voksne kvinnene som stikker innom! Vi peker på munnbindet som sitter på armen og spør om det hjelper når det sitter der. Jan ler og sier at det hender han våkner med det på armen om morgenen! Han blir alvorlig. Kona hans er fra Ukraina og for øyeblikket bor den kvinnelige delen av familien hennes hos Jan. Mennene deres er igjen i Ukraina for å slåss. Jan har drevet baren i ti år. Han forteller at den var åpen under mesteparten av pandemien.
Nederlandske Jan driver tapasbaren Arijan ved kanalen. Han holdt stengt i bare to måneder under pandemien.
-Noen måtte jo holde oppe for de lokale, når nesten alt var stengt, sier han.
– Da de lokale endelig fikk lov til å gå ut igjen etter to måneders husarrest, var nesten alt stengt, sier han. Folk hadde ingen steder å gå så de samlet seg hos meg.
På hjemveien svinger vi oppom Bar Dany, en musikkbar oppå parkeringshuset på vei nordover i dalen. Her har vi vært mange ganger før, første gang i 2011. Musikkbaren er familiedrevet og på tross av en ikke veldig sjarmerende beliggenhet, trekker den mange kunder. Takket være pappa Julio og sønnene Pavlo og Daniels ferdigheter som musikere.
Pappa Julio er en ekte kanarier. Han vokste opp i en hule noen kilometer fra Santa Lucia på Gran Canaria og familien livnærte seg på geitehold. Julio var bare smågutt da han måtte trå til som gjeter for familiens geiter. Han var meget musikalsk, men i Santa Lucia var det dårlig med musikkskoler. Skulle han synge og spille, måtte han lære seg det selv.
Nå synger han i baren hver kveld og spiller på et titalls forskjellige kanariske strengeinstrumenter i tillegg til harpe og trompet.
Over parkeringshuset i Puerto de Mogan ligger musikkbaren Bar Dany. Her underholder Pappa Julio og minstesønnen Dany turistene med kanarisk sang og musikk hver kveld. De har hatt det tøft under pandemien. Baren var stengt 20 måneder, men banklånet skulle likevel betales.
Minstegutten Daniel var bare seks år første gang vi hørte ham synge sammen med pappa. Nå er han seksten og trakterer musikkinstrumentene like bra som pappa, om ikke bedre. Daniel har arvet pappas sjarm i tillegg til musikalske gener. Han er blitt en skikkelig virtuos på trompet, en fantastisk gitarist og har en stemme som imponerer. Vi håper han får sjansen til å vise seg på en større scene enn en bar i Puerto de Mogan.
Turistene danser i gata og stemningen er høy. Når klokka bikker 23 tar musikken slutt og pappa Julio får endelig en pause. Han ser sliten ut.
– Jeg har fylt 67, sier han. Hadde han bodd i Norge, kunne han pensjonert seg nå. Men det har han ikke råd til. Vi måtte holde baren stengt i 20 måneder under pandemien, sier han. Det ble tjue måneder uten inntekt. Med et banklån som likevel skulle betales. Det tar noen kvelder å tjene inn det.
Vi håper inderlig baren er der neste gang vi kommer. Med Julio og familien. Og musikken. Og at de tør å holde på det genuine kanariske. For det er det som gjør baren så spesiell. Og den hjertevarme mottakelsen de gir alle som kommer.
