Snydens til Syden

-skal vi fly fra drinken?
Plutselig bare skjer det!! Jeg ble oppringt av kanarisk riks-tv og spurt om jeg kunne (på kort varsel) stille opp på et diskusjonsprogram samme ettermiddag. Det var ikke i kraft av min stilling i denne avisen, men overraskende nok fordi jeg har en tidligere karriere som serveringsdame 30 000 fot over bakken, og dermed tilsynelatende har vært ekspert på å behandle drukkenbolter på norske vinger (og svenske). Vi skandinaver har jo utmerket oss ute i den store verden for litt annet enn bare å være født med ski på beina. 

I kanariske, digitale media har det i noen uker florert et par videoer fra skrekkflyvninger der en passasjer har fått delirium og blitt så ustyrlig og voldelig at kapteinen har sett seg nødt til å nødlande av hensyn til sikkerheten ombord. Det siste var et Ryanair fly som så seg tvunget til å gå ned på Tenerife, da dama på femte rad fikk for seg at hun minsann skulle slå ned både besetningsmedlemmer og medpassasjerer mens hun skrek og gapet. Med egne øyne kan man følge drama som er filmet av en ikke-autorisert, selvutnevnt nyhetsformidler på et par rader lenger bak. Ikke noe vakkert syn, der vedkommende helt klart viste frem sin verste side, og hvor stemningen ombord var i overkant amper. 

Denne videosnutten har fått samfunns-synsere her på Kanariøyene til å reagere. Nå vil de høye diskusjonen til skyene, bokstavelig talt og diskutere om det ikke bør forbys både gledebobler og brun sprit på serveringstralla ombord på flyet. 

Jeg som riktignok har jobbet for spanske flyselskap, men med skandinaviske passasjerer i hovedsak, ble nok invitert inn for å beskrive noen skrekkscenarioer fra min tid i luften. Det var riktignok mer enn tjue år siden jeg sprang rundt med en liten hatt på hodet og dro en trillebag etter meg. Det var den gang flyvertinne jobben fortsatt  var forbundet med status, et hyggelig utseende og språkkunnskaper, mens virkeligheten var alt annet enn glamorøs!

Og visst, det er klart jeg har sett både det ene og det andre. Vi tok av fra Tromsø og Torp, Norrköping eller Göteborg på ettermiddagene, etter først ha brakt landsmenn hjem etter ferien!  Det var lov til å røyke ombord, hvilket femti prosent benyttet seg av. Så fort dørene ble lukket startet “hjemme-alene-festen”.  Allerede etter tre rader fikk vi dra tralla inn i galley for å fylle på med mer sprit. Baileys, cognac og gin forsvant som dugg for sola. Men vi var pålagt å holde stilen oppe. Det var plastglass med stett til vinen, cocktailpinne i glasset til blandingsdrinker, isbiter i glasset, alltid en serviett, underlag til alle glass og en pose peanøtter om du ville ha eller ei. Det var før noen hadde hørt om nøtteallergi. 

Stemningen nådde raskt takhøyden og det gjorde røykskyene også. Man var nesten tvunget til å krabbe langs midtgangen for å ha klarsyn. Folk ble fort kjent, og plutselig var det hendt at man havnet på fanget til hverandre, eller man stemte i med en allsang.  Hadde man med seg barn, så var det allment akseptert blant passasjerene at de slapp man ned i midtgangen så de kunne rusle rundt og titte på hva flyvertinnene gjorde. Elles åpnet kapteinen velvillig døren slik at ungene fikk titte inn. 

Alle som ikke hadde bestilt røykeplass ble etterhvert så sugne at de gikk bare lenger bak i flyet til røykeavdelingen. Der dampet de fra seg før de gikk tilbake og satt seg blant de mer siviliserte.  Vi sprang fram og tilbake med serveringsvogner til rubbel og bit var drukket opp. Var det noen som synes at serveringa gikk for tregt, fikk vi en deis bak på rumpa mens de ytret de vakre ordene; “hörre du lilla gumman, nu får du se å få hit en GT snabbt som faen”!! Det var før noen hadde hørt om Metoo, og det å bli klådd litt på som flyvertinne, var allment akseptert. 

Nåvel det var ikke bare bar vogner som skulle suse fram og tilbake i kabinen. Den gang fikk alle servert matbrikker, med et dertil varmt måltid de kunne velge; – ”vil du ha fisk eller kylling”. Det gikk forundrende fint de første radene, men da du kom bak til ”party-avdelingen” og det bare var fisk igjen, ble stemningen trykkende og skjellsordene mange. 

I mellomtiden skulle man også servere gutta i cockpit. Det var før vi fikk kvinnelige piloter! De fikk ikke spise samme meny i tilfelle matforgiftning, og kapteinen valgte først, såklart! Selvfølgelig serverte vi de vin til maten, det skulle bare mangle så kjedelig som det var å tilbringe x-antall timer der framme i det trange styrehuset. Mens 2.piloten spiste tente gjerne kapteinen opp en fet sigar, som seg hør og bør etter et festmåltid. 

Nåvel, da var det bare å trekke pusten og plukke inn tomme matbrikker fort som flint. De fleste passasjerer hadde drukket jevnt i et par timer og signaler om å gjøre sitt fornødne kom som lyn fra klar himmel. Folk stablet matbrikker oppe på hverandre, så kaffegruten og kylling sausen rant, mens de forsøkte å klatre over hverandres stolsete for å nå midtgangen i ett kliv. Neste hindring var selvfølgelig den forbaskede flyvertinna som stod med rumpa i været og fortvilet samlet inn brikker og matrester. Vertinna og vogna måtte forseres, koste hva det koste ville, for å nå toalettet før ulykken var et faktum.  Plutselig var vi redusert fra serveringspersonale til noe som bare var i veien!

Så skulle det selges, en aktivitet som alle gledet seg til, og som utgjorde en stor del av vår lønn i form av provisjon.  Alle fikk pre-pack skjemaer så de allerede nå kunne bestille det de ønsket for hjemturen. I tillegg kjørte vi ut vognlass med tobakk, sprit og sjokolade. Og folk hamstret. Litt promille fikk selv stramme husholdningsbudsjett til å vike, og selv de som ikke røyka kjøpte flere kartonger fordi det var så billig, Frazer sjokolade og Dumle karameller må ha sprengt alle salgsstatistikker. Men som om det ikke var nok, kjørte vi ut en tralle med ”ekstratilbud”, ofte en hudlotion eller ei godlukt til menn. Vi spraya på folk parfyme og klinte de inn med krem, alle synes det var kjempefestlig og kjøpte flere eksemplarer både til seg , svigermor og de som vanna blomstene mens de var borte. Det var før folk fikk parfyme-allergi, og før du kunne kjøpe tax-free kvota på flyplassen da du kom frem!

Etter siste og fjerde barserveringen delte vi ut varme og fuktige kluter, slik at folk fikk vasket av seg det verste, gav alle et sukkertøy i forsøk på å forbedre ånden, og rakk akkurat å låse alle skap og benker før vi slang rumpa nedpå klapsete før landing. 

Selvfølgelig hadde noen fått mer enn de evnet å forbrenne, ingen tvil om det! Det var ikke Guardia Civil (politiet) vi fikk ringe da vi kom frem, men det hendte at Røde Kors fikk komme opp i cabinen med en rullestol slik at vedkommende fikk med seg alle kroppsdeler, mens vi samlet sammen alle personlige eiendeler som pass og penger, puttet det i en plastpose og stoppet det ned ved siden av vedkommende i rullestolen. Da folk gikk sveivende og happy ned flytrappa hadde vi allerede rukket å stå ved fotenden for å takke for oss, å ønske dem en fantastisk fin ferie med et bredt smil. Det var da vi fikk det klassiske spørsmålet;           -”Hvilen buss er det som går til Playa del Ingles`da???”

Likevel stod jeg på kanarisk-tv og svarte at jeg absolutt ikke vil forby alkohol om bord. Jeg nevnte heller ingenting om de overnevnte episodene. De var tross alt uskyldig. Ingen andre enn oss nordboere, vil forstå seg på ”snyden til syden” mentaliteten på den tiden. Det var tross alt fantastisk morsomt å være flyvertinne på 90-tallet. Lagånden var stor, vi jobbet med teambuilding uten å kunne ordet. Vi følte en nærhet med passasjerene, det var ikke ”de” og ”vi”, det var ”oss”. Selv med stor arbeidsbyrde, lange arbeidsdager og et alkoholfløde om bord var lovordene fra passasjerene mange, stemningen var god og aldri kan jeg minnes å ha opplevd aggressivitet og vold. 

Mange i bransjen er bekymret over utviklingen. Enkelte sier de bare venter på den første dødsulykken hvor årsaken er en beruset passasjer. Representanter for bransjen krever en enhetlig strategi innen EU for å bekjempe det problemet salg av alkohol ombord på fly og flyplassen utgjør.