Til minne om Hans Larsson
Gran Canaria har tatt farvel med Hans Larsson, grunnleggeren av Café de Paris, som gikk bort 1. september i år, 93 år gammel.
Han etterlater seg et tydelig avtrykk som en visjonær entreprenør og et menneske med stor varme. For rundt seksti år siden kom han til Kanariøyene med drømmen om å starte et nytt liv. Sammen med sin kone Lillemor bygget han etter hvert opp en familiebedrift som skulle bli et av de mest kjente navnene innen restaurant- og kafébransjen på sørsiden av Gran Canaria. (se artikkel)
Hans historie er historien om en mann som forente arbeidsinnsats, lidenskap og engasjement – og som etterlot seg en arv som vil leve videre i flere generasjoner.
I januar 1974 startet Hans og Lillemor Larsson det første Café de Paris på Corona Blanca. Kaféen skulle etter hvert utvikle seg til en kjede med opptil fire etablissementer på sørsiden av øya. Prosjektet sprang ut av intuisjon, eleganse og et ønske om å skape noe annerledes.
Fra første dag var detaljene viktige. Navnet skulle være enkelt og universelt, lett å kjenne igjen på tvers av landegrenser. Identiteten skulle være tydelig, med den karakteristiske rosa fargen. Men det virkelige hjertet i Café de Paris var alltid kvaliteten.
Hans forsto at fortreffelighet ikke er noe man oppnår én gang for så å kunne lene seg tilbake. Den må bygges hver eneste dag – gjennom engasjement, respekt for håndverket og kjærlighet til det man gjør. Det håndverksbaserte konditoriet ble selve essensen i merkevaren. Herfra kom smørbrød med reker, kjøttboller og rødbeter, laks og sild – og ikke minst marsipankaker, gulrotkaker, mazariner, kanelboller og fastelavnsboller. Utvalget hadde røtter i svenske tradisjoner, men ble tilpasset gjester fra mange forskjellige nasjonaliteter.
Gjennom årene forvandlet den lille familiedrømmen seg til et landemerke i serveringsbransjen på sørsiden av Gran Canaria. Sønnen Stefan Larsson førte arven videre, sammen med José Monroy, som vokste opp i bedriften i takt med selskapets utvikling. Slik fortsetter historien den dag i dag.
Men utover de profesjonelle prestasjonene er det først og fremst mennesket Hans Larsson mange vil huske. En god, ydmyk, sjenerøs og imøtekommende mann. Det stadige smilet. Den vennlige væremåten. Evnen til å få mennesket foran seg til å føle seg sett og verdsatt. Det er egenskaper som vil leve videre blant familie, venner, ansatte og kunder.
For alle som arbeidet som reiseledere i Playa del Inglés på 1980- og 90-tallet, vil det utvilsomt være én historie som mange husker spesielt godt: De generøse fatene med bakevarer som Hans med jevne mellomrom kom med til reisearrangørenes hovedkontorer. De unge reiselederne kunne bare forsyne seg – på Café de Paris’ regning.
Kanskje er det nettopp slike historier som forteller mest om hvem Hans Larsson var. En entreprenør med visjoner. En mann med sans for kvalitet. Men først og fremst et menneske som likte å dele.
Et liv med nysgjerrighet
Hans var heldig som fikk mange gode år som pensjonist. Det er ikke alle forunt. Han var alltid velorientert og brukte daglig mye tid på å lese aviser og følge med på nyhetsbildet.
Han fortsatte å spille golf, og han lærte seg bridge – selv om han var godt over 85 år da han startet som nybegynner. Det kunne overraske mange. Men at Hans lærte seg nye ting sent i livet, var på mange måter symptomatisk for ham. Han var alltid opptatt av å utvikle både seg selv og det han holdt på med.
Bridge fikk han stor glede av gjennom Den skandinaviske klubben i San Agustín, som arrangerer både øvelsesbridge og turneringer. Det var nettopp i forbindelse med bridgen at Hans møtte norske Hjørdis Figenschou, som er bosatt i Oslo. De falt raskt for hverandre og ble faste partnere – både ved bridgebordet og i livet – de neste seks–sju årene.
De beriket hverandres liv, både i Playa del Inglés om vinteren og i Oslo om sommeren. I tillegg til bridge hadde de musikk som en stor felles interesse, sammen med vin, mat og reiser. Og ikke minst gode samtaler i gode venners lag.
Hans elsket å feire 17. mai sammen med sine nye norske venner, i en vakker, gammel eplehage i Oslo. Han fikk mange gode venner i Norge, som raskt ble svært glade i ham – og han i dem, forteller Hjørdis Figenschou som er dypt takknemlig for årene de fikk sammen. Hans trivdes godt i nærmiljøet på Torshov, der Hjørdis bodde, med de genuine spesialbutikkene og de hyggelige serveringsstedene.
Hjørdis og Hans var blant annet gode kunder i den gamle slakterbutikken Strøm-Larsen. Etter besøk der ble det gjerne invitert til vennelag hjemme, hvor det ble disket opp med den ene delikatessen etter den andre. Hans Larsson elsket å lage mat, forteller Hjørdis.
Ellers ble kafeene på Torshov, med sitt gode bakverk, gjerne besøkt på samme måte som utvalgte restauranter og vinbarer. Stamstedene fikk jevnlig besøk, og Hans ble hilst som stamgjest overalt hvor han kom. Det sier kanskje også noe vesentlig om Hans Larsson. Han søkte ikke bare nye steder og nye opplevelser – han søkte mennesker. Han likte å bli kjent med folk, dele et måltid, en flaske vin, en historie eller en god samtale.
Og menneskene rundt ham satte pris på det samme
