Gran Canarias store sønn; kunstneren Pepe Dámaso fra kystbyen Agaete, ble i går hedret i litteraturhuset Gabinete Literario for sitt bidrag til kunst og kultur, i en seremoni organisert av Kanariøyene-parlamentet og Det kongelige akademiet for bildende kunst.
«Kunsten lønner seg alltid til slutt, hvis man er trofast mot den.» Dette er ordene til kunstneren Pepe Dámaso, som i går ble hedret i Salón Dorado i Gabinete Literario i Las Palmas. Arrangementet ble organisert av Kanariøyene parlament og kunstakademiet San Miguel Arcángel for hans bidrag til kunst og kultur.
«Det jeg satte særlig pris på, var at hyllesten kom fra kvinner», la han rørt til under takketalen sin. «Jeg har ofte sagt at i mine vanskelige tider, da jeg ble undertrykt på grunn av min homoseksualitet eller politisk intoleranse, sto de alltid ved min side.»
Hedring av en draketreet
Den 92 år gamle kunstneren fra Agaete, fikk en varm applaus fra publikum og en skulptur i form av et draketre som en anerkjennelse. «Jeg vil dedikere denne hyllesten til alle kanariske kunstnere som fortsetter å kjempe hver dag i en vanskelig tid for kunst og kultur», sa han. Han uttrykte også sin takknemlighet for den varme mottakelsen og understreket behovet for å fortsette å forsvare kulturen «som et rom for frihet, minne og fremtid».
Jeg minnes to personer
«Jeg er her for å minnes to ting», understreket han. «Det ene er alle kunstnerne, de som ikke føler seg gode nok, og til de som er mer berømte enn meg, og jeg vil si til dem at kunsten, hvis man er utholdende, gir sin belønning». Og for det andre ønsket han å minnes «min venn og bror César Manrique (Lanzarotes store kunstner), som i dag ville vært her sammen med meg», og den kanariske Néstor de la Torre, «som også led veldig under det jeg snakker om, og som nylig har stilt ut på museet Museo Reina Sofía i Madrid, og blitt anerkjent som den beste symbolistiske maleren i det 20. århundret», sa han, og understreket dermed igjen setningen «kunsten lønner seg alltid til slutt».
Barndomsminner
Han mimret også om barndomsminner fra da maleren Miro Mainou dukket opp i Agaete: «En katalansk maler som kom inn i huset mitt, på 50-tallet. Jeg spurte ham om han kunne låne meg malerkassen med paletten og staffeliet, siden jeg malte utendørs, og han sa ja», mimret han. «I den barndomsverdenen i Agaete, sammen med andre venner som Alonso Quesada, oppdaget jeg kunstens magi og begynte å male». Alt forandret seg «da en journalist fra La Provincia kom og foreslo at jeg skulle holde en utstilling på øya La Palma. Det ble min første utstilling, hvor alle bildene ble solgt. Luis Doreste Silva, poet og stor intellektuell, skrev en artikkel om meg, og der begynte historien min.
Verk han jobber med
Dámaso lot ikke anledningen gå fra seg til å nevne en rekke verk han jobber med for øyeblikket, og avslørte sin intensjon om å lage noe til ære for Virgen del Pino, skytshelgen for bispedømmet på Kanariøyene. Han snakket også om arbeidet han utfører sammen med den regionale regjeringen for å kunne publisere korrespondansen han i sin ungdom hadde med sin gode venn César Manrique.
«Jeg tror dette kan være et interessant dokument, ikke bare for øyene, men generelt sett», sa han om brevene som de to kunstnerne skrev til hverandre. «Jeg tror dette er for folket og for kunstnerne», la han til. «Kunstnerne må ha tro, for kulturen har en tendens til å forsvinne i denne vanskelige verdenen vi lever i, med bilder og sosiale medier, men man må være trofast mot kunsten for en dag å kunne høste det som Akademiet og parlamentet i dag så vennlig gir meg.»
En hyllest til kvinnene
Han snakket om en hyllest til kvinnene, «fordi jeg elsker dem og det er mange av dem i livet mitt» !,
Båndet til Kanariøyene
I talene ble det blant annet sagt; «Pepe Dámaso har gjort Kanariøyene til en universell stemme uten noensinne å gi avkall på sine røtter. Hans verk har lært oss at vårt land ikke er en grense, men et utgangspunkt mot verden», ble det presisert. Parlamentspresidenten påpekte at kunstneren fra Agaete «har forvandlet minnene, tradisjonene og det følelsesmessige landskapet på Kanariøyene til et eget, fritt og dypt modig kunstnerisk språk», og la til at «hans verk vil fortsette å være en vesentlig del av disse øyenes kulturelle identitet for alltid».
«Takk for at du har vist at vi fra denne øygruppen kan snakke på like fot med den internasjonale kunstverdenen uten noensinne å gi avkall på vår egen stemme».
Les flere relaterte artikler:
El Grito “skrik” av Pepe Dámaso
Michel Jorge Millares om å gjøre livet til et kunstverk
