«Salto del pastor» er en unik teknikk i verden, og den er blitt erklært som et kulturminne av Kanariøyenes regjering. Det er en sportslig ferdighet som går helt tilbake til de første innbyggerne på øygruppen. De begynte å praktisere den for å kunne bevege seg smidig over ulendt terreng ved hjelp av en lang trepinne. I dag er det fortsatt mange gjetere som bruker denne metoden, men det finnes også grupper som gjør det for moro skyld.
Til dette brukes et trespyd på mellom tre og fire meter med en metallspiss
Et viktig verktøy for gjetere
Kanariøyenes urbefolkning var opptatt av husdyrhold, og behøvde ha god kontroll på buskapen. Ved hjelp av en kjepp på mellom 2 og 4 meter kunne gjeterne forsere fjell og bratte kløfter i takt med geitene sine.
Denne evnen kom som en stor overraskelse for erobrerne og deres historieskrivere. På 1800-tallet, da øygruppen begynte å bli et turistmål og reiselitteraturen kom på moten i Europa, ble Kanariøyenes ekstraordinære tradisjoner ofte nevnt.
Å trollbinde andre kulturer med øygruppens tradisjoner «Hyrdespranget» ble nevnt i mange europeiske reiseskildringer. Da engelskmannen Charles Edwardes ble vitne til denne skikken i 1888, sa han: «Bonden bærer alltid spydet sitt, en lang trestang med en spiss ende, for å komme seg ned til bunnen av klippeskrentene på øyer som La Palma, som er en av de mest fjellrike og bratteste».
Denne praksisen overrasket også forfatteren Olivia Stone, forfatteren av datidens mest kjente reisebok om Kanariøyene. Hun bemerket at teknikken gjeterne brukte for å hoppe utfor klippene med en stav, ville være umulig for andre å få til under normale omstendigheter.
Stang eller stav?
Gjeterspranget er en teknikk som brukes på flere av øyene, men det pussige er at stangen har forskjellige navn på hver av øyene. I utredningen som deklarerer teknikken som et kulturminne, står det følgende: På La Palma heter det «lanza», på El Hierro heter det «astia», på La Gomera heter det «asta», på Tenerife heter det «lanza», «palo» eller «regatón», på Gran Canaria heter det «garrote» og på Fuerteventura og Lanzarote heter det «lata».
Et annet særtrekk er at det mest brukte trevirket er kanarisk furu, og lengden på stangen varierer avhengig av ujevnhetene på de ulike øyene. En skarp metallspiss er lagt til enden av pinnen for å gi den et bedre grep på bakken. Metall er imidlertid relativt nytt, ettersom aboriginene/urbefolkningen tidligere brukte et stykke bein. En skarp metallspiss er lagt til enden av pinnen for å gi den et bedre grep på bakken. Metall er imidlertid relativt nytt, ettersom aboriginene/urbefolkningen tidligere brukte et stykke bein.
Hopping i ekte kanarisk stil
«Gjetersprang» var en vanlig praksis for å kontrollere buskapen mens den gikk på beite, men det hadde også en rekreasjonsside der sportslige og demonstrative ferdigheter ble satt i praksis. Det ble arrangert konkurranser for å vise hvem som var den beste gjeteren til å hoppe gjennom leker som «å kaste spyd», «markere flagg» eller «gjeterens sving», eller presisjonshopp som «elskovshoppet» eller «mynthoppet». Det mest slående av disse er «salto a regatón muerto», som består i å slippe seg fra høyder som kan doble lengden på stangen uten at den når bakken i hoppøyeblikket. I dag kalles de gruppene som driver med gjeterhopping for underholdningens skyld for «jurrias», og de er samlet i Federación de Salto del Pastor Canario (Kanarisk gjeterhoppingforbund).
