Julen i Norge har dessverre blitt så gjennomkommersialisert at det snart bare er barn og mildt senile som klarer å glede seg over den. Når i tillegg denne tradisjons-parodien starter allerede i oktober, er komedien total. Dette forfallet fikk ekstra fart da kjøpmennene fikk verdensherredømme engang rundt årtusenskiftet. Trist egentlig, for julens budskap er langt på vei det motsatte av hva det har blitt; fattiggutten og tømmermannsønnen som ble født i en stall fordi det ikke var plass i herberget.
Nå har vi et overforbruk av ressurser og et press på oss til å gi alt for mange alt for mye av ting de egentlig ikke trenger.
Hovedpersonen i julefortellingen fikk riktignok noen gaver av angivelig vise menn fra Østen, men i den videre karrieren drev han mest med kritikk, opprør og solidaritet med syke og utstøtte.
Ved en anledning kastet han ut kremmere og pengevekslere som han mente drev upassende forretninger i templet. Men de fornærmede kremmerne fant i løpet av de neste to tusen årene ut at de kunne lage sine egne templer, kjøpesentre, med patruljerende vektere der ingen anarkistiske opp-viglere kunne komme og kaste dem ut. Og slik har vi gradvis naturalisert grådighet og havesyke.
Selv går jeg helst på polet med et par avstikkere til matbutikken for å handle inn god julemat.
Og med et par dadler, litt fiken, noen generøse sneier av fenalåret skyllet ned med juleøl og akevitt, daler jeg etterhvert rolig ned i skjul.
Men ikke lenger ned i skjul enn at jeg 10 dag jul befinner meg i en lett stemning foran bagasjebåndet ved Las Palmas flyplassen på Gran Canaria. I likhet med mange andre nordiske klimaflyktninger har vi kommet hit for å nyte sola og et skinnende blått Atlanterhav.
Etter en halvtimes drosjetur med en sjåfør som med dødsforakt brenner gummi langs de kanariske motorveiene, skrenser vi opp foran herberget vårt i Amadores, en liten turistby på sørkysten av øya mellom Puerto Rico og Puerto Mogán.
Iført hawaiiskjorte, kaki-shorts og sandaler nyter jeg egg & bacon under solseilet ved bassenget, etterfulgt av kaffe med fløte og en liten, spansk pannekake med honning. Temperaturen nå i begynnelsen av januar er behagelige 20 grader i skyggen, og over oss ruller sola over himmelen og vi går omkring nesten nakne eller ligger i solsengene eller spruter vann på hverandre i bassenget.
Katolikkene feirer jul fram til den 6 januar, som er de hellige tre kongers dag; Kaspar, Baltazar og Melchior. Merkelig nok er dette også min fødselsdag, og kelnerne leder an i gratulasjonen med håndholdte stjerneskudd og flyvende Champagnekorker.
Strandløver og løvinner posisjonerer seg og promenerer Playaen med våkne blikk, mens andre finner late og behagelige stillinger på håndklær eller i solstoler. Atlanterhavet er ikke veldig varmt her på denne tida av året og et bad fører lett til en midlertidig skrotal kontraksjon. Men vi drikker vin og gin og tonic og sola fortsetter å skinne i hodene våre lenge etter at den har sunket i havet i vest.
Og når mørket faller og månen stiger opp over fjellene i nord, kommer gjøglerne og musikantene. I området mellom restauranten og svømmebassenget opplever vi magiske triks, fyrrig flamenco med klaprende kastanjetter som får fram et fortrengt minne om klaprende tenner i snøføyka i Norge. En svart soultrio med stemmer som mørk sjokolade synger hits fra Motown og Stax.
En kveld får en medley av klassiske popsanger og evergreens deler av publikum til å parkere rullatoren og krykkene og danse med livsglede, joi d´vivre, og drømme seg tilbake til den gangen de danset med akkurat han eller henne til akkurat denne sangen.
Noen ting har forandret seg siden sist: Hotellet har fått nye eiere og utvalget er krympet. Øl som tidligere ble servert i 0.5 glass er nå nede i 0.2 og kommer vi tilbake om et par år får vi ølet i snapsglass. Maten er derimot god og rikelig, og noen av oss har fått et visst preg av å ha sirklet rundt og forsynt oss av de bugnende bufeene. Jeg har en svak karakter, og den har jeg hatt mye glede av.
Men i solsteiken ved bassengkanten kan jeg plutselig ta meg i å savne den daglige turen med hunden Jackie i en frostkald og snøfrisk skog med frostrøyk ut av munnen og snø i støvlene.
For den engelske regla er evig aktuell:
As a rule, a man´s a fool wanting hot when it´s cold wanting cold when it´s hot always wanting what is not.
Lasse Hovland Berheim født 6.1.1966 i Stavanger, er en av veteranene i blues / rockmiljøet i Sandnes. Han debuterte med bandet Warchild og singelen Hello lady / Waiting for a train allerede i 1983.
Etter studier i Bergen, mellomfag i litteraturvitenskap, var han i perioden 1993-2013 drivkraften i bluesband som Blue Clay & Banden. Ga ut den første norskspråklige plata «Liv & ennå lenger» i 1998. Oppfølgeren «Flagg ut» kom i 2002, med musikere fra bl.a. Nurk Twins, Veslefrikk og Modesty Blaise.
I 2014 kom plata «Drivande ved». Den foreløpig siste plata kom i 2018 med tittelen «Pengar & Kalde vind», som anmelder Geir Flatø i Stavanger Aftenblad ga terningkast 5: «Viser, blues og rock i skjønn forening».
Musikken er inspirert av Americana og nordisk visetradisjon der lyrikken er minst like viktig som musikken. Han hadde en periode langt hår og klippet seg først da Maradona ved hjelp av Guds Hånd scoret mot Peter Shilton i 1986.
”Steder, bøker, mennesker” er en essay-samling av forfatteren Lasse Berheim, utgitt i 2024, som utforsker reiser, steder og menneske-møter, ofte med lokale referanser til Sandnes området, og er tilgjengelig via forlag som Jæren Forlag, samt bokhandlere som Norli og ARK. Boken, som er på bokmål og har rundt 192 sider, er en hyllest til steder, litteratur og folk, med en lettlest stil som beskriver Berheims opplevelser og observasjoner.
Bli med til New York og Woodstock, til Berlin og Roma, til San Remo og Lu-beck, til Kanari-øyene, Sandnes og Arboretet pa- Sviland. Møt Froddi og Svein Tang Wa og forfattere som Hunter S. Thompson, Cees Nooteboom, Arild Rein, Michel Houllebecq, Adorno og Walter Benjamin.
