Det nasjonale instituttet for luftfartsteknikk er et offentlig forskningsorgan (OPI) underlagt det spanske forsvarsdepartementet. I tillegg til å drive vitenskapelig forskning og utvikling av systemer og prototyper innenfor sitt kompetanseområde, leverer instituttet teknologitjenester til bedrifter, universiteter og institusjoner.
Blant hovedoppgavene kan følgende nevnes: Gjennomføring av ulike typer tester for kontroll og sertifisering av materialer, komponenter, utstyr, systemer og delsystemer. Teknisk rådgivning og tjenesteyting til offentlige etater og organer, samt til industrielle og teknologibaserte bedrifter, og fungere som teknologisenter for Forsvarsdepartementet.
Romstasjonen i Maspalomas, som ligger sør på Gran Canaria, spilte en helt sentral rolle i over-våkingen og støtten av flere bemannede NASA-oppdrag, spesielt under Apollo-programmet. Den strategiske geografiske plasseringen gjorde stasjonen til et nøkkelpunkt i det globale nettverket av bakkestasjoner, og muliggjorde kontinuerlig kommunikasjon med romfartøyene i kritiske faser av ferden.I løpet av 1960-tallet samarbeidet Spania aktivt med USA om etablering og drift av flere sporingsstasjoner, hvor Maspalomas var en av de viktigste utenfor amerikansk territorium. Herfra mottok man signaler, sendte kommandoer og overvåket telemetri fra de bemannede romskipene, noe som bidro til å sikre astronautenes trygghet og den korrekte gjennomføringen av hvert oppdrag.
HISTORIEN
Allerede i 1958 kom amerikanerne til Gran Canaria for å finne en passende tomt der de kunne sette opp en NASA-stasjon. Valget falt på et område i Maspalomas, på vei ned mot det emblematiske fyrtårnet, som var det eneste av bebyggelse i området. Tomten ble forhandlet frem i samarbeid med den såkalte «tomatgreven», Alejandro Vega, som eide så å si alle markområder på sørsiden av øya.
Stasjonen i Maspalomas ble etablert tidlig på 1960-tallet som en del av NASAs globale nettverk for sporing av satellitter og bemannede romfartøy. Spania, gjennom INTA, inngikk samarbeidsavtaler med USA som gjorde det mulig å bygge flere stasjoner på spansk territorium, blant annet stasjonen i Maspalomas på Gran Canaria.
Plasseringen, svært nær ekvator og på et strategisk punkt i Atlanterhavet, gjorde det mulig å dekke kommunikasjonsområder som andre stasjoner ikke kunne nå. Allerede fra de første årene deltok stasjonen i viktige oppdrag som Mercury- og Gemini-programmene, og leverte telemetri- og kommunikasjonsdata som var avgjørende for fremgangen i disse tidlige romferdene.
Med starten av Apollo-programmet ble Maspalomas en enda viktigere del av systemet for kontroll og overvåkning av bemannede romflygninger. Bidraget fra stasjonen gjorde det mulig å opprettholde kommunikasjon med romfartøyene i kritiske faser, særlig i minuttene etter oppskyting, da romskipene befant seg i områder hvor andre stasjoner fortsatt ikke hadde dekning.
Stasjonens rolle i overvåkingen av Apollo-oppdragene
Under Apollo-oppdragene var stasjonen i Maspalomas en helt sentral del av kommunikasjonsnettverket som gjorde det mulig å følge romfartøyets bane fra de aller første sekundene etter opp-kytning. Fordi jordens rotasjon og romfartøyets posisjon skapte svært korte «synlighetsvinduer» for hver bakkestasjon, var koordinasjonen mellom alle sentrene avgjørende.
Stasjonen mottok telemetri, biomedisinske data fra astronautene og talsignaler, som umiddelbart ble videresendt til Mission Control i Houston. I tillegg ble enkelte kommandoer sendt fra Maspalomas til romfartøyet, spesielt i de første minuttene av ferden når enhver korrigering kunne være kritisk.
Anlegget hadde store antenner, sporingsutstyr med høy presisjon og høyt kvalifisert personale. Spanske ingeniører og NASA-teknikere arbeidet side om side i kontinuerlige skift for å sikre at ingen data gikk tapt i de mest kritiske fasene av reisen
Apollo 11 og Maspalomas’ avgjørende rolle
Apollo 11-oppdraget, som førte mennesket til Månen i juli 1969, var NASAs største teknologiske utfordring og også et av de mest ansvarskrevende øyeblikkene for stasjonen i Maspalomas. I de første minuttene av ferden mottok stasjonen kritisk telemetri som bekreftet at kommandoseksjonen og Saturn V-raketten fungerte som de skulle. Denne informasjonen ble sendt i sanntid til Houston, hvor kontrollsenteret kunne vurdere tilstanden av oppdraget.
I tillegg til telemetri spilte Maspalomas en sentral rolle i mottak av biomedisinske signaler fra astronautene Armstrong, Aldrin og Collins. Disse dataene gjorde det mulig å bekrefte at mannskapet befant seg i normal fysisk tilstand under den innledende oppstigningsfasen.
Ørnen har landet
8,5 sekunder før oppskytning annonserte Houston starten på tenningen av Saturn V-motorene, og bekreftet selve oppskytningen kl. 16:32:00 GMT (én time mer på Kanariøyene på grunn av sommertid).
Klokken 14:33 GET mistet Houston signalet som ble mottatt fra fartøyet Vanguard (støttefartøyet i Atlanterhavet som NASA brukte for MSFN-nettverket), og klokken 15:35 GET ble signalet fanget opp av Gran Canaria-stasjonen. Fra 18:23 GET startet kommunikasjonen mellom Houston og Apollo 11 via Maspalomas, og ved 18:42 GET, med svært god forbindelse, informerte kontrollsenteret mannskapet om at det fantes et avvik mellom det inertielle styresystemet i tredje rakettrinn og det i servicemodulen: 0,22 grader, og de ba mannskapet korrigere dette. Det gjorde de, og ved et senere tidspunkt — på vei tilbake fra Månen — skal Armstrong ha kommentert at denne korreksjonen sørget for at de ikke fløy forbi Månen.
Det perfekte samspillet mellom det spanske personalet og de amerikanske teknikerne sikret at ingen signaler gikk tapt i dette kritiske øyeblikket. Stasjonen mottok en offisiell anerkjennelse fra NASA på grunn av sin eksemplariske innsats under oppskytningen.
Under månelandingen i 1969 sa Neil Armstrong: ”Dette er et lite steg for et menneske, et stort steg for menneskeheten” da han satte foten på månen. Før de landet, rapporterte Armstrong til bakkekontrollen at ”The Eagle has landed”, og akkurat det signalet ble først oppfattet på NASA-stasjonen i Maspalomas.
INTA - Det nasjonale Instituttet for Romfartsteknikk
INTA slik det fungerer i dag (siden 1975) er et senteret spesialisert på mottak av data og sporing av jordobservasjonssatellitter og romferder, som for eksempel fra NASA, ESA og Den europeiske romfartsorganisasjonen (ESA). Det er også en del av nøddeteksjonssystemet Cospas-Sarsat.
Vakkert beliggende på Montana Blanco like ved Maspalomas, er det underlagt det spanske forsvars-departementet. Vi møter Álvaro Martínez-Villalobos Castillo, oberst i luft- og romfartsforsvaret og direktør for Centro Espacial de Canarias (CEC). Stasjonen ble definitivt stengt av NASA 31. august 1975 og gjenåpnet av INTA i 1979 for å følge satellittene Nimbus 7 og Seasat på oppdrag fra ESA
Stasjonens hovedaktivitet består i å overvåke og motta data fra satellitter, som Cluster II-misjonen, samt andre misjoner og satellitter fra forskjellige byråer og organisasjoner, som NASA, ESA, JAXA og andre. Disse anleggene er også en del av Cospas-Sarsat-prosjektet for å oppdage nødsignaler fra skip, fly eller personer.
Stasjonen har blant annet en antenne med en diameter på 15 meter som kan motta S-bånd og X-bånd. Også norske KSAT (Kongsberggruppen) har en antenne (5 meter i diameter) på plass i
Maspalomas (se neste side).
Selv om NASA til slutt flyttet sine fasiliteter til Montaña Blanca (hvor de fortsatt befinner seg, nå under ledelse av INTA), presiserer Martínez-Villalobos at den amerikanske romfartsorganisasjonen i første omgang plasserte sin første stasjon i Meloneras, bare 200 meter fra stedet hvor denne antennen er plassert.
Disse primitive amerikanske installasjonene kom i kjølvannet av det første bemannede romprogrammet i USA, Mercury, som ble utviklet mellom 1961 og 1963 i forbindelse med romkappløpet og startet i 1958, da NASA-stasjonen i Meloneras ble åpnet, ifølge obersten som er direktør for INTA-kontoret i Maspalomas.
De ble flyttet av det amerikanske romfartsbyrået til Montaña Blanca på slutten av 1960-tallet, og etter at Apollo-programmet ble avsluttet, ble de i 1975 overført til INTA, som holdt dem inaktive frem til 1979, da det inngikk en avtale med Den europeiske romfartsorganisasjonen (ESA). I dag er de i full drift og har mer enn 50 ansatte og 40 antenner som er i bruk 24 timer i døgnet.
