Det var i 1975 da Yngvild som flyvertinne i det helnorske selskapet Braathens SAFE landet på Gran Canaria midt i natten, og ble fraktet sammen med resten av besetningen til det ærverdige Hotel Tamarindos (i dag omgjort til Paradisus by Meliá) i San Agustín. Da hun våknet neste morgen, og kom ned i foajeen med store, imponerende glassdører ut til en eksotisk hage, men en sjelden frodighet, svimlende dufter og med havet susende i bakgrunnen, at hun tenkte; «Ja, men dette tror jeg at jeg kan like», forteller hun og ler høyt.
Hjemme i Norge var den tidligere hovedflyplassen Fornebu arbeidsbasen, men det skulle bli utallige flyvinger og overnattinger på Gran Canaria. Noen ganger varte oppholdet i sydligere strøk bare 10-12 timer, mens like ofte kunne hun og hennes kollegaer ha en hel ukes stopp midt i turistenes mekka.
I løpet av 1970-tallet fikk Braathens SAFE levert elleve 737-fly, som supplement til fire F-28-fly. De tre flyene som ble levert i 1979, hadde tanker med utvidet rekkevidde, noe som gjorde det mulig å fly direkte til Kanariøyene. I 1979 begynte selskapet å se på mulige erstatninger for flåten, og vurderte større fly. I 1976 transporterte flyselskapet Braathen SAFE 1 154 000 rutepassasjerer og 485 000 charterpassasjerer.
– Det hendte at de gjestene vi hadde fløyet ned på ferie, var de samme vi hadde med oss hjem uken etter. Med andre ord hadde vi hatt et like langt opphold som de ferierende. Med den forskjellen av vi ble kompensert med fridager da vi kom hjem, fordi vi hadde «ligget ute på jobb» så lenge, sier hun og rister på hodet.
Etter hvert byttet Braathen SAFE crewhotell til Don Gregory, bare litt lenger sydvest i San Agustín. Hotellet som ligger helt nede ved Las Burras stranden var helt nytt, og sparsommelig belagt.
– Det resulterte i at vi i besetningen fikk bo i de flotte suitene i 2. etage, og ble skikkelig bortskjemt. For å være helt ærlig trodde vi enkelt og greit at det var slik det skulle være når man jobbet i flybransjen, sier Yngvild og sier at de levde «Herrens glade dager» på den tiden!
I og med at besøkene til Gran Canaria og San Agustín var relativt hyppige ble gjengen med flyvertinner, stewarder og piloter fra Braathens lommekjent i området, og frekventerte til stadighet restauranter som fort ble konvertert til kjære stamsteder. Yngvilds yndlingssted het Pampalinda og lå i underetasjen på leilighetskomplekset «Puerto Chico», bare et steinkast fra Las Burras stranden.
– Restauranten hadde røde, smårutete duker, rustikk spansk innredning og stor, herlig åpen grill der biffen ble stekt over levende flammer sammen med bakte poteter, og senere servert på trefjøler, med spansk rødvin til. Her var det gjenger på opp til 30 personer fra Braathens flere ganger i uka, minnes Yngvild. Å komme hit var som å komme hjem, og vi fikk selvfølgelig et personlig forhold til både eier og personalet der.
På Las Burras stranden lå flyvertinnene dagene igjennom. Litt ute i havet fans en flåte man kunne svømme til, favoritt restauranten lå rett bakom, og strandpromenaden var full av kollegar og kjentfolk.
En annen populær restaurant på 70- 80-tallet i San Agustín var selvfølgelig gamle Loopy´s, som i sin tid ble startet av svensken Sunesson, og som i dag er totalrenovert til det ugjennkjennelige. Den gang var både eksteriør og interiøret mer robust og bekledt med stråmatter både på vegger og i taket, minnes Yngvild.
– Loopy´s restauranten fikk kallenavnet «kvisthaugen», som bare var hyggelig og familiært ment. Vi var også her veldig ofte, og var selvfølgelig på fornavn med alle i personalet, sier Yngvild. Også den i dag så kjente restauranten «El Capitan», beliggende ved standpromenaden på San Agustin stranden, var et yndet sted for Braathen ansatte, dengang het restauranten «Texas Grill», forteller Yngvild.
– Til tider var vi mer på Gran Canaria enn hjemme. Men da Hotel Don Gregory etter hvert ble fylt til randen med gjester, og vi havnet lengst ned i kjelleren, byttet flyselskapet Braathen crewhotell til flotte Gloria Palace som også lå i San Agustin, ikke lå så langt fra våre stamsteder.
Etter hvert eksploderte chartertrafikken og de ulike reisearrangørene okkuperte det meste av hotellsengene på sørsiden. Braathen flyttet derfor inn til Las Palmas og det emblematiske hotellet Santa Catalina. Det var liksom ikke grenser for hvor eksklusivt det var. Siden åpningen i 1890 har dette hotellet vært midtpunktet i det sosiale og kulturelle livet i hovedstaden Las Palmas, og har tatt imot berømte gjester som Maria Callas, Gregory Peck, Agatha Christie og Ava Gardner.
– Selv om vi stortrives på hotellet fortsatte vi å leie bil, for å tilbringe de ledige timene under solen i vårt kjære San Agustín og de ulike spisestedene som var vårt andre hjem.
Da var vi kommet til midten av 80-tallet og chartertrafikken hadde eksplodert. Braathen SAFE trengte større fly for å kunne være konkurransedyktige på charterflygninger, og hadde kjøpt to Boeing 767 maskiner med plass til 242 passasjerer.
Men likevel mistet Braathens SAFE mange kontrakter i chartermarkedet senere på 1990- tallet, blant annet etter at Scanair kjøpte større Douglas DC-10-fly, og konkurransen generelt i charterbransjen økte. Braathens ble tatt over av SAS i 2002 etter flere år med økonomiske problemer som følge av feilslåtte investeringer i de svenske flyselskapene Transwede og Malmö Aviation samt stor over- kapasitet i det norske innenriksmarkedet.
– Nå skulle vi som inngrodde og trofaste Braathen flyvertinner forenes med SAS, noe som ikke var helt lett følelsesmessig. Det ble en evigvarende kjærlighetssorg, og et savn etter den «familiefølelsen» og samhørigheten vi hadde opparbeidet innad i flyselskapet Braathen, innrømmer Yngvild Maae. Ingenting ble som det engang var!
I år 2010 sluttet Yngvild Maae, etter 36 år som flyvertinne og cabinesjef. Flyselskapet Braathen, det helnorske, flaggbærende flyselskapet eksisterer ikke lenger i dag. Men Yngvild har aldri sluttet å komme tilbake til San Agustín. Her vandrer hun rundt som en hvilken som helst turist, men bærer på en større kunnskap om charterhistorien enn de fleste. Både hoteller og restauranter har byttet navn og eiere, men minnene om svunne tider består.
– Det finnes ingen tristess i det, det gamle må etter hvert vike plass for det nye. Men for meg personlig handler det ikke om å reise til San Agustín, men å komme hjem til noe kjært. Både min mann, min datter og barnebarna elsker dette San Agustín, der min historie engang startet, sier hun.
I dag leier de leilighet i flere uker hvert år på Sunsuites Las Flores, der de har en fantastisk nærhet til havet, og en herlig utsikt til strandpromenaden i San Agustín.
– Leiligheten har en beliggenhet som er unik, og jeg føler meg så privilegert når jeg sitter på terrassen midt mellom det gamle Hotel Tamarindos og Hotel Don Gregory. Hver dag rusler jeg rundt på Las Burras stranden, og andre «gamle stier», der jeg kan gjenoppleve den gamle stemningen i nyere, og flottere utgave! Mange av de gamle spisestedene har byttet eiere, utseende og menyer og det er moro å få følge med i tiden, sier Yngvild til Dag & Natt.