Åse Farstad og Tommy Eriksson fra Lørenskog har sine siste arbeidsdager på Akershus Univeristetssykehus der hun jobbet som operasjonssykepleier og han som elektriker. Snart skulle de tre inn i pensjonisttilværelsen. Men de hadde ingen planer om å sitte hjemme og tvinne tommeltotter. De vill ut på havet i en seilbåt. De ville sette kursen mot fjerne horisonter og bare stole på hverandre. Planen er å reise verden rundt!
Planlegging
Å oppfylle drømmen krevde mye planlegging og penger. Noe av det første paret gjorde, var å selge rekkehuset på Strømmen for å frigjøre penger til turen. Da kvittet de seg med det meste av møbler og ting. Noe ble gitt til barna deres. Andreting ble solgt eller gitt bort. Så flyttet de midlertidig inn i en leid leilighet, der de hang opp et stort verdenskart på veggen. Planleggingen som var i god gang fikk en liten knekk av koronapandemien som herjet rundt i verden.
Den opprinnelige planen var at de skulle reise den 6. juni 2020, og at turen først skulle gå over til Skottland. Deretter skulle de seile ned til Portugal og Kanariøyene, før de satte kursen mot Karibien. Derfra, videre inn i Panamabukten og Sydhavet. Den turen skulle de bruke mellom tre og fem år på.
– Du trenger minimum to år på forberedelser. Likvel kan du uansett ikke planlegge alt ned til minste detalj. Mange vurderinger og avgjørelser må tas på strak arm. Ofte er det vær og vind som bestemmer kursen underveis, sier Tommy.
Seilekurs
Åse og Tommy møttes i voksen alder og har tre barn på hver sin kant. I 2004 giftet de seg. Åse har hatt en drøm hele livet om å oppdage verden. Hun vokste opp i Farstad utenfor Molde med havet på alle kanter. Tommy er fra innlandet i Sverige. Lysten til å seile fikk han etter påvirkning fra faren som fortalte levende historier om livet til sjøs. Det ble en drøm han bar med seg i alle år.
I 2003 kjøpte de sin første seilebåt. Den første turen gikk fra Gøteborg til Strømstad i vakkert vær og rolige forhold. Like etterpå tok paret et seilekurs, som igjen førte til mange småturer i den norske- og den svenske skjærgården. Slik bygget de sakte men sikkert opp sin seilererfaring.
I 2008 skaffet de seg en ny båt og seilte over til Skottland. Da fikk de for første gang kjenne på naturkreftenes ustoppelige krefter, noe som satt seileregenskapene på prøve. Midt på havet kom et voldsomt uvær og de måtte manøvrere seilbåten i seks-syv meters høye bølger i tre døgn.
– Det gikk heldigvis bra til slutt, sier Åse som innrømmer at hun var redd der og da.
Men det tok ikke bort eventyrlysten og heller ikke appetitten på å seile. Tommy leste alt han kom over av reiseskildringer og seilerlitteratur. En dag fant han en bok av globetrotteren Las Hassler som han leste med stor begeistring. Da han oppdaget at forfatteren søkte mannskap på en tur fra Hawaii til Filippinene, tok Tommy kontakt. Han fikk bli en del av mannskapet, og med seg tok han selvfølgelig Åse.
Sparte penger
Nå var det om å gjøre å spare så mye penger som mulig. Paret tok ikke ut sommerferie det året og stod på. Til slutt hadde de spart opp tre måneder avspasering og trengte kun å søke arbeidsgiveren om to måneders permisjon. I tillegg ordnet de med faste trekk i banken slik at alle regninge hjemme ble betalt i tide, og barna fikk overføringer til fødselsdagsgaver og diverse.
I nesten fem måneder var de mannskap på en båt med fire andre par, og seilte i to og en halv måned uten å se land. Også denne gangen fikk de kjenne på farer og lumske værforhold.
– Vi seilte blant annet inn i noen korallrev ved Stillehavsøyene, som gjorde at det ble en krevende og nervepirrende innseiling, forteller Tommy. Men det å gå i land på disse øyene og bli kjent med lokalbefolkningen var stort, sier Åse. Der lever folk i pakt med naturen og eier så utrolig lite.
Alvorlig syk
Selturen gav mersmak, og paret begynte å snakke om å reise jorden rundt når de gikk av med pensjonen. Men i 2013 ble Tommy brått syk. Det viste seg at han hadde fått hjertesvikt. Sykdommen la alle drømmer i grus. Tommy fikk beskjed om at han trengte et nytt hjerte. Det så lenge mørkt ut for Åse og Tommys store livsseilas.
Den 1. april 2014 skulle Tommy på kontroll på Rikshospitalet. Legene forklarte at han responderte overraskende bra på medisinene, og tok ham ut av donorkøen.
– Jeg trodde det var en aprilspøk, sier Tommy om den lykkeligste beskjeden han har fått noensinne.
Paret valgte å oppfylle drømmen om å seile jorden rundt likevel. Selv om Tommy fremdelses har en hjertelidelse, reguleres den i dag av medisiner og så ha han operert inn en pacemaker og hjertestarter (ICD).
– Og så har jeg jo med meg en egen sykepleier, sier Tommy og legger armen om sin kjære Åse.
Alene på havet
– Da vi seilte i Stillehavet oppdaget vi at lokalbefolkningen mangelt mye, blant annet briller. Så da gikk vi i gang og samlet inn briller fra venner og optiker som ville hjelpe. Legoklosser til barn er også en kjærkommen gave som ikke opptar for stor plass og vekt ombord i båten, forteller de.
Ute på havet, uten land i sikte, finnes det ikke internettforbindelse, ingen TV eller andre inntrykk. I lange perioder vet de derfor ikke hva som foregår i verden. De har med seg telefon, men kontakten med verdan kan være ustabil. De ordner det slik at de får besøk av barn og barnebarn underveis på turen i bestemte havner.
Selv om de lever tett på hverandre, uten kontakt med omverden synes de livet ombord er helt fantastisk. Med mulighet til å oppholde seg både i akterskipet og forskipet med kabyssen imellom, gjør også at de også kan få litt alenetid.
– Vi har levd på en seilbåt sammen i lange tider og er fremdeles glad i hverandre. Det er nok den minste utfordringen, sier Tommy.
Drømmen om Fransk Guyana
Vi møter Tommy og Åse der de ligger på anker utenfor Arguineguin. Hit kom de allerede i oktober i år. Nå nyter de av å ”overvintre” her før de setter kursen over til Brasil i august. En tur som tar 3-4 uker, og som man trygt kan seile hele året.
– Jeg har en drøm om å besøke Fransk Guyana, tidligere kalt Cayenne som ligger ved den karibiske kysten i Sør-Amerika, og grenser til Surinam og Brasil. Ikke minst vil jeg se den beryktede Djeveløya som var den strengeste delen av en fransk fangekoloni inntil 1946, og der Papillon satt fanget, sier Tommy.
Videre har han en drøm om å se en rakett oppskyting fra Ariane Space center i Fransk Guyana. Men deretter vil han og Åse seile opp til Karibien og ankomme før 1. desember for å unngå de tusenvis av seilebåter som kommer fra Europa.
– Da har vi sjans til å få litt alene-tid i de vakre vikene før det blir for folksomt, sier Tommy.
Videre regner de med å ta seg ned til Panama og Mexico området der de vil være noen måneder før de seiler gjennom kanalen og ut på Stillehavet.
– Når vi kommer så langt, så kan vi ha opp til 40 døgn på havet. Men det er bare så langt vi har lagt planer. Etter det vil vi ta en ny vurdering, og legge nye beregninger. Vi har ingenting vi må, og ingenting vi må rekke. Det er det som er så underbart med dette livet, sukker Tommy.
Men enn så lenge gleder de seg over noen rolige dager og litt sosialt liv i Arguineguin. Åsa forteller at hun nyter av å gå til den danske bakeren for å kjøpe ferskt rugbrød, eller til den lokale fiskehandleren. Ellers lager hun stort sett all mat ombord på båten ”Mistique” der de er så og si selvforsynt med søtvann de selv produserer og elektrisitet fra egne solpaneler på båten.
Viktig å planlegge for pensjonen
Åse er ikke spesielt bekymret for hva som kan skje ute på havet. Hun er trent til å manøvrere båten selv om noe skulle skje Tommy, og ellers er hun mer opptatt av kvalitet på livet, så lenge man lever.
– Jeg tror det er veldig viktig at man planlegger sin pensjonsalder. Vi startet lenge i forveien. For uansett om man er sliten av jobben, blir det en stor omstilling å forlate et arbeidsliv. Du forlater så mye mer enn arbeidet, insisterer Åsa.
– Hvorfor ikke finne fram en hemmelig drøm, som ikke nødvendigvis bør handle om å reise verden rundt. Men alle bærer på et eller annet ønske om å gjøre noe, de aldri fikk gjort. VI har bare dette livet, og det er utrolig berikende å oppdage at det finnes så mange måter å leve det på, ikke bare den tradisjonelle måten, slik vi har blitt oppdratt til.
Det gode liv
Nå lever de det gode liv. Nesten hver dag hopper Åsa rett i havet og svømmer inn til stranden i Arguineguin. Ombord på båten har de så og si alt de trenger, og bare en liten gummibåt-tur unna har de et sosialt liv om så måtte ønske. Vil de ta en tur til Las Palmas eller til en av de andre Kanariøyene er det bare å lette anker.
Tommy forteller at her nede finnes det såkalte akselrasjons soner, der det kan blåse opp til 15-20 sekundmeter i en 6-7 timer. Da skjærer båten gjennom bølgene, det presser på seilene og båten luter 30-35º mens sjøsprøyten står og ramsalt sjø river i hår og hud i opp mot 10 knop.
– Det er det beste som finnes, sier Åsa. Det er skikkelig seilerglede og du føler at du lever helt ut i fingerspissene.
