SOLA GÅR SIN GANG

Gran Canaria har lenge vært et populært reisemål for oss nordmenn, spesielt om vinteren. Vi bytter ut glatte veier og snøføyk med sol, strand og severdigheter på denne spanske øya utenfor kysten av Vest-Sahara.

av Lasse Berheim, musiker og skribent 

Lasse med GItarr

FOTO: Leif Arne Bredland

Også Christoffer Columbus, eller Cristobal Colon som han heter her, fant øyas beliggenhet så ideell at det var herfra at han først satte kursen mot det han trodde var sjøveien til India, rett vest i havet, men endte opp på øya han kalte Hispanola, nå Haiti, i 1492.

          Og livet leves lett her i Amadores. Denne lille turistbyen ligger på sørspissen av Gran Canaria, mellom Puerto Mogán og Puerto Rico. Temperaturen nå i januar er behagelige 25 grader i skyggen og sommerkjoler og vide skjorter, shorts og sandaler er den rette bekledningen.

          Fortauet, eller trottoaren som svenskene sier, er belagt med spanske fliser. Asfalt er for biler.

Fliselagt er også den vakre promenaden langs stranden som strekker sg ned til Puerto Rico, og alle de spanske kelnerne har en svoger eller svigerinne på Sunnmøre eller i Stavanger, så det er riktig hjemmekoselig her.

          Mennesker fra all walks of life, med alle slags lyter og skavanker og i ulike stadier av forfall; alle elsker vi sola og havet og vi promenerer våre ulike kropper med tidvis ynde og grasiøsitet.

Barn er ren poesi. Måten de beveger kroppene på i sola, hinkende og hoppende, armene som svinger ut til sidene. De har allverdens tid til å leke.

          Duene kurrer og parrer seg på taket, og om natten ligger halvmånen på ryggen.

          Her er norske og svenske barer som serverer kjöttbulllar og komler, Akevitt og Absolut, men også lokale restauranter hvis vi leter litt.

          Vi kom hit på dagen på nyttårsaften. Det er klart at skandinavere med høy promille og høye hatter av papir er et syn for latinere fra solrike land. Noen av nordboerne ble sitt eget fyrverkeri på vei mot stjerner bare de kunne se.

          Men for en stakket stund prøver vi å danse stølheten og frosten av oss, med individuelle ferdigheter og resultater. Det er en nordisk melankoli over dansetrinnene og bevegelsene, men også en forbrødring med våre latinske venner over brandy og cava.

          Og et lite stykke inn i det nye året ligger glitter og girlandere igjen på dansegolvet, og ingenting er så forlatt som en tom scene og flattråkkede papirhatter.

          Gran Canaria er en effektiv og velsmurt turistmaskin med få løse skruer og med denne evige sommeren som det viktigste aktivum. Er det harry? Vel, vi kan ikke reise fra oss selv. Vi tar med oss tenke- og væremåter, vaner og uvaner og fordommer. Vi kan virre rundt med gylfen åpen, eller vi kan glede oss over eksotiske planter og trær og lese gode bøker under hvite solseil med en kald drink innen rekkevidde. Og etter en drink til kan vi for moroskyld la oss inspirere til å dikte litt om på en norsk klassiker:

Mellom bakker og berg på Ca-na-ri
heve nordmannen fengje sin heim
Der han sjølv heve barane bygde
og sett sjølve sitt preg uppå deim

Han såg ut på det blenkjande havet
det var lystig å leggja utpå
I ein plaststol med drinken i neven
For mot djervare mål å nå…

          På kvelden er det levende forestillinger med artister som minner oss på at verden ikke bare er obligasjoner, aksjer og renter. Vi har også gjøglerne. Som får oss til å se verden på en morsom, poetisk og melankolsk måte. For verden er ikke så enkel og banal som pengefolket vil ha det til, kun styrt av frykt og grådighet. Hatten til gjøgleren er enten for stor eller for liten, tallerkener og bestikk skal ikke alltid ligge på bordet, de skal også kastes opp i lufta og sjongleres med. Gjøglerne lar oss  le av oss selv og verden og viser oss viktigheten av ulike masker.

          Og tilslutt, når teppet går ned for oss alle etter siste forestilling, vil vi forhåpentligvis se at verden kunne forstås på ulike måter.

          I mellomtida går sola sin gang.

FAKTA

Lasse Berheim (Lars Hovland Berheim) født 6.1.66 i Stavanger, er en av veteranene i blues / rockmiljøet i Sandnes. Han debuterte med bandet Warchild og singelen Hello lady / Waiting for a train allerede i 1983.

Etter studier i Bergen, mellomfag i litteraturvitenskap, var han i perioden 1993-2013 drivkraften i bluesband som Blue Clay & Banden. Ga ut den første norskspråklige plata «Liv & ennå lenger» i 1998. Oppfølgeren

«Flagg ut» kom i 2002, med musikere fra bl.a. Nurk Twins, Veslefrikk og Modesty Blaise.

Cover på skivan "Pengar & Kalde vind

I 2014 kom plata «Drivande ved». Den foreløpig siste plata kom i 2018 med tittelen «Pengar & Kalde vind», som anmelder Geir Flatø i Stavanger Aftenblad ga terningkast 5: «Viser, blues og rock i skjønn forening».

Musikken er inspirert av Americana og nordisk visetradisjon der lyrikken er minst like viktig som musikken. Han hadde en periode langt hår og klippet seg først da Maradona ved hjelp av Guds Hånd scoret mot Peter Shilton i 1986.

Diskografi:
Warchild: «Hello Lady / Waiting for a train» (1983, single)
Modesty Blaise: «Little white what» (CD 1993, gjest)
Sandnes Cd´en: «Born under a bad sign» (1 sang, live, 1994)
«Liv & ennå lenger» (CD, 1998)
«Flagg ut» (CD, 2002)
Pete Johansen: «It´s been real» (CD, 2011, gjest)
Pete Johansen: «Drømma e lyseblå» (Sandnes Ulf, offisiell sang, 2012, gjest)
«Drivande ved» (CD, 2014)
«Blue Clay, Live 1993 (CD 2016)
«Pengar & Kalde vind» (CD, 2018)