Det var en gang, slik begynner alle gode historier, også historien om det norske helsesenteret på sydspissen av Gran Canaria. Det var i 1979 at legen/neurologen Leif Kvan fra Drammen og hans familie dro til Taurodalen. Det var høst og Leif Kvan var egentlig på vei til Kuala Lumpur med sin familie, på oppdrag for Verdens Helseorganisasjon (WHO).

Valle Marinas portal slik det ser ut i dag

Under forberedelsene til reisen, fikk sønnen et allergisk sjokk. Allergireaksjonen resulterte i en obstruktiv lungesykdom. Dette forandret familiens planer totalt. De hadde hørt om de gode klimaforholdene i Taurodalen på Gran Canaria. Familien, med sine tre barn, pakket derfor koffertene og dro til Taurodalen istedenfor. Allerde dengang var det en godkjent norsk skole i Taurodalen (startet i 1974), som ble drevet av ekteparet Sonja og Kristoffer Rusten. Skolebygningen var i en dårlig forfatning, spesielt de sanitære forholdene. Familien Kvan lot seg involvere, og ble etterhvert svært aktive i det sosiale livet i Taurodalen. De pusset opp lokaler, laget aktiviteter og bygde aktivitetshus. Ryktet om at det fanns en norsk lege midt i blant beboerne, spredte seg raskt. Leif Kvan fikk ikke spansk legelisens av de spanske myndigheter, men det var ikke til hinder for at han fikk mange henvendelser av medisinsk art.

For familien Kvan framstod det imidlertid helt klart et behov for en bedre skole, og gjerne et godt norsk helsesenter. Slik ble tanken sådd og målet om en ny skole og et helsesenter med leiligheter for familier, kom tydeligere og tydeligere frem. De ønsket et godt norsk sted for familier med astma, allergi og atopiske sykdommer. Leif Kvans klare intensjon var å få i gang et senter og deretter å overdra det til en pasientorganisasjon (eller flere). Familiens egne erfaringer med det gode klimaet for barn og voksne med astma, ble viktig for prosjektet om et norsk helsesenter. Leif Kvan var tydelig overfor familien Rusten at det måtte bli forbedringer i den norske skolen og miljøet rundt skolen. Familien Rusten var enige i dette, men de hadde ikke økonomisk mulighet til å bli med på veien mot et norskt helsesenter, og en ny skole.

Sonja Rusten hadde hørt om et stort område på sydspissen av Gran Canaria som var i den spanske familien Rocas eie (Barranco de La Verga). Hun mente at dette området kunne egne seg godt for formålet. Sammen med Leif Kvan ordnet de et møte med Fru Roca, som rakst fattet interesse for det norske prosjektet. Fru Rusten fikk opsjon på den store tomten, som imidlertid var altfor stor for deres formål. Tomten inkluderte også det området ned mot havet som i dag er Anfi del Mar.

Gjennom sin medisinske kunnskap og kontakt med WHO, visste Leif Kvan at mikroklimaet på sydspissen av Gran Canaria var spesielt godt egnet for pasienter med lunge, allergi og hudplager, samt reumatiske sykdommer. Området har minimalt med pollen og lite luftforurensning, er passe varmt og har passe luftfuktighet. I tillegg var Leif Kvan også bevisst på at det område som helsesenteret skulle ligge på, måtte ha lite trafikk, kort vei til stranden og ikke være for bratt, slik at bevegelseshemmede også kunne bruke stedet.

Hjemme i Norge i 1981 møtte Leif Kvan siviløkonom Hans Christian Johansen og hans frue Anne-Karin. De sa seg villige til å hjelpe til for å få økonomien på plass for helsesenteret og skolen. Ekteparet Johansen og Kvan ble viktige samarbeidspartnere på den meget kronglete veien fremover.

Tilbake på Gran Canaria dro Christian Johansen og Leif Kvan for å snakke med nordmannen Bjørn Lyng, som nettopp hadde flyttet sin virksomhet fra Tenerife til Gran Canaria, nærmere bestemt Maspalomas. Møtet ble meget hyggelig, men de møtte ikke den store entusiasmen.

Bjørn Lyng presiserte at han ikke kunne noe om turisme. Men etter kun noen uker tok Bjørn Lyng imidlertid kontakt og ba begge om å komme fra Norge til Gran Canaria for en prat. De to reiste til Gran Canaria for egne midler (alt de to familiene gjorde på denne tiden, ble betalt av egne midler). Bjørn Lyng ble tilbudt å overta tomteopsjonen som Kvan og Johansen disponerte sammen med Fru Rusten, og de fikk i møte med familien Roca aksept for å overdra opsjonen til Bjørn Lyng. En del av denne store eiendommen skulle avsettes til helsesenteret og skolen etter avtale med Bjørn Lyng og Roca familien. Salgssummen var den gang 17 millioner norske kroner for hele området. Resten av den store eiendommen er i dag det som er kjent som Anfi del Mar, bygget av Bjørn Lyng.  Leif Kvan og Hans Christian Johansen ba som motytelse for å overdra deler av eiendommen de selv ikke hadde behov for, at de skulle kunne bruke Bjørn Lyngs kompetanse og administrasjon for bygging av senteret og skolen, ikke minst med tanke på de spanske lover og regler.

Leif Kvan og Hans Christian Johansen tok kontakt med Norges Astma og Allergiforbund, Norsk Revmatikerforbund og Norsk Psoriasisforbund. Fra gründernes synspunkt var det aldri meningen å drive senteret selv. De mente at det burde gjøres av de nevnte organisasjonene. Leif Kvan og Hans Christian Johansens mål var å få senteret åpnet og i drift.  De var idealister, men de møtte særdeles liten interesse for prosjektet.

En direkte kontakt med Generalsekretær Arne Heimdal i Norges Astma- og Allergiforbund medførte en sterk voksende interesse hos Heimdal, selv om han nok mente at prosjektet var noe vidløftig. NAAFs generalsekretær visste at klimabehandling for norske barn, unge og voksne med astma og allergi, kunne bli viktig i fremtiden. Det var på den tiden et sterkt ønske fra medlemmene i NAAF om å dra til varmere strøk for behandling av sin astma, allergi og sine eksemplager. Dette gjorde Arne Heimdal trygg på at han kunne ta varmt imot de to initiativrike herrene og drøfte et langsiktig samarbeid. Byggingen startet høsten 1987. “El Centro de Salud de Noruega” var det første navnet som senere ble Valle Marina.

Dalen heter Barranco de la Verga, men navnet ble raskt til Valle Marina. Bjørn Lyng bygget 80 leiligheter og Leif Kvan og Hans Christian Johansen startet byggingen av helsehuset, skolen og svømmebassenget. Gründerne hadde fått lån i Kredittkassen. Bjørn Lyng solgte alle leilighetene til private, med unntak av 10 leiligheter som han beholdt selv. Leilighetene ble først og fremst markedsført i Trøndelag som en ”hytte” på Gran Canaria for trønderne. Både Leif Kvan og Hans Christian Johansen hadde ønske om at leilighetene skulle kjøpes av familier med helsebehov. Bjørn Lyng delte ikke denne interessen og leilighetene ble kjøpt av dem som hadde midler eller fikk nødvendig lån i banken. Det var Bjørn Lyngs administrasjon som stod for salget. Det ble brukt samme arkitekt og entreprenør som han senere brukte på sitt eget anlegg Anfi del Mar. Dette innebar mange reiser til Bjørn Lyngs administrasjon og et omfattende og krevende byråkratisk arbeid for gründerne som startet byggingen av skole, helsehus og basseng.

Helsesenteret sto ferdig tidlig i 1989 og i februar kom den første gruppen pasienter til Valle Marina. I starten fra 1989, var Leif Kvan direktør og styreleder frem til 1991. Leif Kvan fikk ikke tillatelse til å praktisere som lege på Gran Canaria, selv om det ble søkt om legelisens sentralt i Madrid. På den tiden hadde Spania stor arbeidsledighet blant sine leger, noe som medførte at Leif Kvans søknad ble avslått. Det ble mange turer frem og tilbake til Madrid, uten at det lykkes å få en godkjent legelisens.

 Men direktør var han. Det var ekte gründerånd i starten. Gjestene ble mottatt med suppe og hjemmebakte rundstykker. Dette ble servert av Leif Kvan og hans dyktige medarbeider Tove. De stod for alt, også oppvasken. Den første gruppen på 25 personer møtte et vanvittig regnvær. Heldigvis var det lagt ned et stort arbeid i å føre vannet vekk fra området. Det ble også lagt rør for å hente saltvann til behandlingsbassenget. I starten var det oppvarmet havvann i dette bassenget. Det ble ikke brukt klor, men et annet rensemiddel, som skulle være bedre for astmatikere. Leif Kvan brukte mye tid på å finne det beste rensemiddelet for astmatikerne, da han var oppmerksom på at flere kunne reagere på klor.

 Hans Christian og Anne-Karin Johansen hadde kjøpt en av leilighetene på senteret. Denne leiligheten ble lånt ut til restauratøren. Selv bodde de det meste av tiden inne i Arguineguin. Hans Christians ønske var at senteret også skulle ha et alternativt tilbud, ved siden av den medisinske behandling. Dette måtte kunne gå hånd i hånd, mente han. Spesielt var han opptatt av at maten i restauranten skulle være sunn og ernæringsrik. Men det aller viktigste for ham, var at det ble et godt helsesenter. Og dette arbeidet han 100% for i alle årene fra 1981 og frem til de overdro senteret til NAAF. Han ble hele tiden støttet av sin Anne-Karin og sine tre barn i sin prioritering og i sitt arbeid for å nå det mål Leif Kvan og Hans Christian Johansen hadde satt seg, et norsk helsesenter og skole på sydspissen av Gran Canaria.

I alt han gjorde, var Leif Kvan tydelig på at det var for pasientgruppene han arbeidet. Den besluttsomheten og drivkraften som begge familiene hadde, er det alle kan nyte godt av i dag. Valle Marina er et sted der mange familier, unge og eldre har hatt gode ferieopplevelser og fått god medisinsk behandling i et passe varmt og helsemessig godt klima. Å reise hjem med bedre helse er en gave alle setter stor pris på. En hver som besøker Det Norske Helsesenter på Gran Canaria gjør klokt i å sende en vennlig tanke til familiene Kvan og Johansen. Disse to familiene møtte mye motstand og ble på ingen måte tatt imot med åpne armer av besluttende myndigheter.

Den Norske Skole på Gran Canaria og Det Norske Helsesenter har mye å takke familiene Kvan og Johansen (som kom med fra 1981) for. Det er deres ukuelige initiativ, kreativitet og pågangsmot som ga resultater. Det er spesielt å tenke på at disse to familiene brukte all deres tid og en ikke ubetydelig sum av egne penger, for å skape et norsk helsesenter og en norsk skole midt i dette vakre og klimavennlige området på sydspissen av Gran Canaria. Det arbeidet som ble nedlagt var nybrottsarbeid og ren idealisme.

Kilde: Det Norske Helsesenterer AS historien ved 30 års jubileet