Kultur lasaron med ambisjoner

møt BoogieBertil i pratemodus på Kulpen i Arguineguín

Av Bente Storsveen Åkervall
Mail: [email protected]

Publicerad 2016

Foto: Kelly Marlove

Funky Burrito Brothers bestående av Bertil Jøreng (pia/munnsp) i front, videre bak fra venstre; Hans Albert (bass), Alejandro Ramos (tr), Juan Antonio Martin Santana (sax), Ernesto Rössger Danso (git). Kl. 14.00 hver lørdag spiller de på Buster Bar i Arguineguin.

Selv spiller han Jazz på terrassen ( TerraZZejaZZ) på lørdag ettermiddag, når hans landsmenn har gått mann av huse for å kose seg med et par store øl og litt norsk husmannskost som tilbys på bygget. Men musikalsk trives han best sammen med sine kanariske kamerater i Funky Burrito

Han har musisert med de aller fleste i Norge, men mistet bakkekontakten i tre uker etter å ha spilt med Eddie Bo i New Orleans.  Han falt også død om på NAV`s kontor under en episode av Atle Antonsens sosialkontoret. Med andre ord, må han også være skuespiller?

Vi rusler sammen nedover grustaket i Arguineguin og setter oss sammen over en  på “kulpen”, som det kalles på folkemunne. Mange vil kalle Bertil Jøreng en multikunstner, – det er opp til andre å vurdere, det er opp til betrakteren og lytteren konstaterer han. Selv kaller han seg en ”Kultur Lasaron”, da begrepet kunstner i følge ham selv skal henge veldig høyt.

        – Du vet, alle har noe de er gode til, om de bare får et spark i ræva.

Selv beskriver han seg som en seriøs kar, om enn veldig frittalende. Som forfatter er han i særdeleshet opptatt av språkformuleringer, og vil ha nyanser i det norske språket som han anser har blitt urovekkende forflata med åra. 

        – Jeg er stolt av det jeg driver med, og glad for at jeg får holde på med det jeg aller mest liker. Det har blitt seks bøker etterhvert og den syvende er under bearbeidelse.

Den siste boka brukte han 3 år på. En murstein av et bestillingsverk som er fylt til randen med morsomheter, jazz- musikk og lokalhistorie fra Horten. Den ble ferdig til jazzklubbens 75 års jubileum i 2013.

        -Hensikten var å gi et fargerikt, historisk overblikk over klubbens virke i vår kjære by. En ære for en musikkelskende bypatriot.

Bertil er en  fra kystbyen Horten i Vestfold, og kan ikke få understreket godt nok at han elsker sin fødeby. Sammen med hans store musikk interesse ble dette pakka inn i “ der Bertils egne erindringer om lokalhistorie og oppvekst gjør seg utslag i foreløpig fire bøker (den femte er på gang). I bok nummer 3 ble det vedlagt en dvd som viser livet i Horten fra 50-, 60-, og 70-tallet. Nøyaktig 73 minutter med film konvertert til widescreen fulgte boka. Der filmbiten er uten lyd har Bertil snakket inn egne kommentarer, etter omfattende research og mye jobb, konstaterer han. Men ikke desto mindre er han nå i gang med bok nummer fem i samme serie.

        – Litterært sett så herjer jeg en del med meg sjæl i bøkene. Nevner folk som har krysset min vei ved navn, men behandler dem med ærlig respekt, sier han.

Så kom romanen i 2009, et plott han hadde gått å tenkt på i mange år.  er en krim og  spenningsroman om jakten på Bent Eides familie og oppfinnelse som til slutt ender der hvor alt startet. Tungtvannet og Telemark blir også i denne boken tumleplass for dramatikk som får verdensfokus. Med dette beviser Bertil Jøreng at han behersker en helt nye side som “Kultur Lasaron”, et samfunns engasjement som forvandles til krim og spenning og godt selgende skjønnlitteratur med etterfølgende tilbud fra filmselskap.

Apropos film, har den kreative mannen med den skarpe pennen hatt en suksessfull, om en begrenset filmrolle i norsk TV-produksjon. Da Atle Antonsen ville ha ham med i sin serie om “Sosialkontoret”, var det vanskelig for Bertil å takke nei. Det endte med mer moro under innspillingen enn det som framgår på skjermen, i følge ham selv.

Klippet da Bertil dør på toalettet på NAV, og faller brutalt og intimt over skuespiller Ingar Helge Gimle kan sees gjentatte ganger på Youtuben om ønskelig.

        – Moro å ha opplevd, men det var ikke min greie!! Så da jeg ble oppringt neste gang hadde jeg vett på å takke nei, smiler Jøreng med lett skjult forsynthet.

Det er helt klart musikken som står høyest i kurs hos den gamle kødden, som han benevner seg sjæl.

        – Begynte tidlig å spille musikk. Alle på morssiden var musikere, og takket være henne ble jeg  inn i varme toner og spilleglede. Det ble piano som liten pode, og så videre i band fram til 70-tallet. Da ble det brått litt mer alvorlig. Samtidig var musikklivet så lystbetont, at jeg visste at dette var noe jeg aldri ville slutte med.

På 80- og 90- tallet underviste Bertil i videoproduksjon og radiojournalistikk på Horten Videregående, fikk sågar tilbud om fast ansettelse, men takka nei for å kunne spille på heltid.

        – Jeg har alltid vært en forbanna vrangpeis, sier han med dårlig tilslørt stolthet.

For å kombinere alle livsformer og drømmer ble han selvstendig næringsdrivende engang på 70-tallet. Som bygutt fra “The Electronic Coast” kan han ifølge seg selv håndtere og serve avansert elektronikk. Horten, Norges “Silicon Valley” er kjent for sin store konsentrasjon av elektronikkbedrifter.

Det var da kona Wenche fikk litt knirk i skjelettet, at de bestemte seg for å prøve ut “The Sunny coast” på Gran Canaria.

        -Trodde egentlig ikke at det var min greie, jeg som er en ihuga Horten gutt med sterke følelser til lokalmiljøet og ankra bånd til oppvekst og kamerater. Men det skulle vise seg at jeg trives utmerket, både med sted og folk selv om strand og solstoler ikke er helt min greie, presiserer han unnskyldende.

Han har samla et band med kanariske kamerater. De kaller seg Funky Burrito Brothers og spiller TerrazzeJazz i Arguineguin hver lørdag ettermiddag. De spiller også for lokalbefolkningen på Canteras stranda i Las Palmas, og beriker sitt eget liv vel så mye som andres. 

På ”After Market” klatrer han også opp på scenen på Buster hver tirsdag sammen med et par andre spellemenn av ukjent opphav. Og folket strømmer til.

       -Dessuten dukker jeg opp på lokalradioen (DNR – den norske radioen på tirsdager og
torsdager) her nede et par ganger i uka med kåserier fra 50- og 60-tallet og litt aktuelt snacks innimellom. Pratinga har en flåsete snert, krydra med mye humor, pakka inn i et respekt filter og med manus for å unngå å tråkke feil. Jeg provoserer bevisst uten å bli tabloide. Jeg lager et magasinprogram med nyheter, oppfølging av politiske og samfunnsaktuelle saker i form av intervjuer på gata. Som featurestoff skriver jeg egne kåserier, kronikker, og leser fra boka mi. Musikkprofilen er 50-60 tall. To timers prat, sylta ned på en minnepinne tar ei hel arbeidsuke, og det liker jeg. Har alltid hatt et nært forhold til radioen som jeg har drevet med i Horten siden midten av 80-tallet, og jeg liker å være sysselsatt.

        – Jeg ble aldri rik på penger, men føler meg sinnssykt glad og lykkelig.

Med kjæresten traff han blink da han helte ut et glass rødvin på de hvite buksene hennes, og måtte sette seg ned og roe ned gemyttet til ei irritert og forfengelig dame. Siden har de holdt sammen i tykt og tynt.

        – Wenche er en sterk kvinne som respekterer musikken min, har sitt eget liv, er tøff i trynet og det har appell, konstaterer Bertil.

Vår og sommer tilbringes i Horten, der arbeidsoppdraga står i kø. Huset, naturen og et faglig nettverk venter. Spillinger og digitalisering av smalfilm under vignetten ”Mimreflimmer”, politisk engasjement og freelance skriverier. Lokalavisa Gjengangeren og kåserier er snacks for en lokalpatriot.