Om du ønsker å rekapitulere 500 år av Gran Canarias nyere historie i løpet av et par tre timer, vel.. så er dette stedet for deg, men før vi tar turen til gamlebyen kan det være nyttig å vite litt mer om hvordan byen oppsto og grunnlaget for dens vekst og velstand slik vi kjenner den i dag.

INGENIO oppsto tidlig på 1500-tallet og fikk sitt navn etter stedets den gang viktigste næringskilde; Dyrking av sukkerrør og produksjonen av sukker. Navnets opprinnelige betydning var knyttet til plantasjens sukkermølle. Før den tid het området “La Vega de Aguatona” og var en del av den vakre Guayadeque-dalen. På den tiden var det ett av de viktigste områdene på øya hvor aboriginerne, den opprinnelige urbefolkningen, hadde sine bosettinger. Et område som strakk seg fra fjellene på øyas topp og helt ned til kysten mellom kommunene Ingenio og Aguimes.

Av Rune Lie Johansen
[email protected]

Født og oppvokst i Oslo, men nå bosatt i Arguineguín på Gran Canaria siden sommeren 2009 sammen med sin kone multikunstneren Tara Djume. Her har han tid og anledning til å dyrke sin interesse for fotografering/skriblerier parallelt med å utforske Gran Canarias historie og nåtid så fort anledning  byr seg. Hans pensjonisttilværelse gir rom for det.

Etter spanjolenes endelige erobring av Gran Canaria i 1483 ble det igangsatt to prosjekter som var starten på, og etter hvert selve motoren i hele regionens økonomiske utvikling i århundrene som fulgte.  Først og fremst med etableringen av et vannverk og utbyggingen av kanalsystemer (diker) for distribusjon av vann til regionens jordbruksområder etter hvert som disse vokste frem, men selvfølgelig også til bostedsområdene til en hurtig økende befolkning. ”Heredamientos” er fellesnavnet på disse kanalene, og vannverket har fortsatt et ansvar for og som formål å administrere og distribuere vannet som hentes fra områdene lenger opp i Guayadeque-dalen. I år 1529 forelå dekretet som sørget for at nødvendige reguleringer og riktig bruk av kanalene ble iverksatt, og den ansvarlige for å følge opp dette var den såkalte Alcalde de Aguas (Ordføreren for vann). I løpet av de siste århundrene har samme person også bekledd vervet som byens ordfører eller president, så det bør ikke herske noen tvil om vannets betydning og innflytelse både for byens og regionens utvikling. Det var opprinnelig fire ”heredamientos” i Ingeno, men i dag er kun to av disse fortsatt i drift da vannkildene for de to andre dessverre har tørket ut.

Fra 1876 flyttet vannverket ”Heredamientos Acequia Real de Aguatona” sitt hovedkontor til en av de severdige, eldre bygningene i det som i dag kalles for gamlebyen. Her befinner seg også ”Klokkehuset” Casa del Reloj og ”Forsamlingshuset” Casa de Juntas. I dag er bygningen kun et interessant minnesmerke over en tid som er forbi, men inneholder både et kontor med arkivet over vannverkets 500 år gamle historie, samt en to meter høy pendelbasert gulvklokke, som på folkemunne ble kalt “papá reloj de la Heredad”. Skulle du ha vannet ditt til avtalt tid, vel.. så måtte du følge tiden som ”papá reloj” viste, og da måtte du innom der for å ”synke” uret. Det til tross for at den viste ca en times avvik fra den faktiske tiden. Brukte du din egen klokke, selv om den viste riktig tid, risikerte du da å ikke få den avtalte vannforsyningen. Det var mye makt i vann den gangen. Til og med tiden styrte de.

Bygningen som nå huser arkivet til ”Heredamientos Acequia Real de Aguatona” og ”Papa Reloj”

Sukkermølla i Valle Real de Aguatona

Sukkerrørene har sin opprinnelse i Sørøst-Asia. Araberne introduserte det i Europa og til den iberiske halvøya hvor klimaet egnet seg. Etter sine erobringer av henholdsvis Madeira og Kanariøyene, sørget portugiserne og spanjolene for at produksjonen av sukker også kunne foregå der.

Fruktbar jord med rikelig tilgang på vann, et varmt og stabilt vær samt en høyde under 500 meter var nødvendig om sukkerrørsavlingene skulle utvikle seg som ønsket. Alle disse kravene kunne Ingenio oppfylle. Ikke minst takket være kanalene som brakte vann til avlingene.

Den første sukkerrørsplantasjen var på eiendommen til en portugiser med navnet Alonso de Matos de Arribas. Han hadde arvet marken av sin far Juan de Matos, som da var rådgiver for biskopen Juan de Frías, og hadde fått landområdet som gave og ”takk for hjelpen” for sin deltagelse i erobringen av Gran Canaria. Dette var en vanlig skikk på den iberiske halvøya under middelalderen i Conquistadorenes tidsalder. Rundt denne plantasjen vokste den første bosettingen fram, og området het den gang ”Valle Real de Aguatona”. Plantasjen, fabrikkbygninger, sukkermøllen og boliger vokste fram i perioden 1518 til 1523. Beboerne var i hovedsak slaver som jobbet på fabrikkområdet med produksjonen eller pakking av sukkeret, eller på markene med avlingene som trengte tilsyn, vanning og selvfølgelig høsting når det var tid for det. I tillegg var området bosatt med folk som sørget for transport av de ferdige produktene til Gando bukten. Herfra ble sukkeret skipet videre til blant annet Flanderen i Europa. På en murvegg i Calle Nueva i gamlebyen finnes det et interessant mosaikkmaleri som illustrerer hvordan denne transporten foregikk.

Eksport av sukker til Flanderen på 1500-tallet. Gando-bukten.

Alle spor etter byens første bosetting i tilknytning plantasjen er i dag borte. Både fabrikkbygningene og boligene forsvant gradvis i løpet av siste del av det 15.de og begynnelsen av 16-hundretallet. Noen spor etter denne epoken er det imidlertid fortsatt mulig å finne. For eksempel fra mølleindustrien, som var en annen teknologi og kunnskap spanjolene introduserte på øya. Disse er riktignok fra litt senere på 1600-tallet, men hadde samme utforming og funksjon; Avlaste oss mennesker og dyr fra et tungt og tidkrevende arbeid, siden møllene nå ble drevet av vannkraft.

Hydrauliske møller ble brukt for å male sukkerrør, hvetemel og Gofio. Sistnevnte er mel laget av brente maiskorn og dessuten en typisk kanarisk, kulinarisk godbit som er verdt å prøve.

I Ingenio var det opprinnelig tolv møller i drift, som alle ble bygget i ulike perioder, i løpet av de siste fem århundrene. Den første i år 1523, mens en av de siste så sent som i 1873. Seks av disse befinner seg i en sørgelig status som ruiner mens to andre har forsvunnet for godt. Herunder sukkermøllen som ga byen dens navn. Den forsvant, som tidligere nevnt, allerede på slutten av 15. hundretallet sammen med de øvrige bygningene hvor sukkerproduksjonen foregikk. Tre har imidlertid blitt restaurert som en følge av at de er kommunal eiendom, mens en fjerde er kun delvis bevart og restaurert. Disse befinner seg innenfor et lite område, noe som også forteller hvor viktig mølleindustrien må ha vært for byens utvikling. I dag har de selvfølgelig ingen praktiske funksjoner å fylle, men de står nå der som sjarmerende minnesmerker over en svunnet tid og er blant de stedene turister besøker på sin vandring gjennom gamlebyen.

Alle møllene var av typen ”Skvettmølle”, som i Norge er best kjent under betegnelsen bekkekvern, hvor altså vannet var den drivende kraften for at møllene kunne utføre sine oppgaver.

Nuestra Señora de La Candelaria kirken

Iglesia de Nuestra Señora de La Candelaria

Befinner seg på en Plaza hvor Ingenios historiske gamleby begynner. Byggingen startet i 1901 på restene av det forrige kapellet med samme navn, og sto ferdig i 1908. En særegenhet ved interiøret er altertavlen av høyalteret som er utformet i sengotisk stil med tre nisjer. Figuren av Nuestra Señora de La Candelaria er laget av polykrom tre av en ukjent kunstner og datert fra år 1797, mens maleriene av menighetens beskyttere, San José og San Blas, er tilskrevet Luján Pérez. Langs veggene er det en serie med 14 malerier fra 1900-tallet som danner et ”Via Crucis”, og dermed symboliserer Jesus vei til Golgata. Noen av kirkeklokkene kommer fra det gamle tårnet i Ingenio, som både ble bygget og donert av innbyggere fra Cuba.

En annen, og kanskje litt merkeligere særegenhet, er skulpturene med griser som befinner seg på kirketrappen. Bortsett fra å vekke nysgjerrighet blant turistene, har det sin naturlige forklaring i den betydningen griserøkterne har hatt for byen. Det var og er et viktig levebrød for mange familier og innbyggerne er fortsatt kjent for og omtalt som grisebøndene, helt tilbake fra den tiden hvor de reiste rundt i omegnen og solgte griser på markedene.   

Calle Nueva

Calle Nueva

Litt til høyre, på den andre siden av gaten for kirkens framside, ligger dagens moderne kommunehus. Tar du første gate til venstre for dette, begynner Calle Nueva, som vil føre deg nedover og videre inn i den vakre gamlebyen.

Som navnet indikerer er ikke ”Nygata” veldig gammel. Den ble bygget i 1885 og var siste del av strekningen fra byen Telde til Ingenio, som altså den gang endte hvor man i dag finner kirken. I nedre del av denne gaten holdt det gamle rådhuset til, men huser i dag et lite museum, keramikkverksted og auditorium i tilknytning til de ulike former for kunsthåndverkstradisjoner som utøves på øyene. En annen interessant detalj man kan se på veien ned mot Parque Nestor Alamo er den flotte steinmosaikken i gata. Noe man kan se flere steder i gamlebyen og ikke bare i gatene, men mange steder også på deler av husenes utvendige fasader. En annen ting, som det også er lett å få øye på, er Kanariøyenes høyeste palme som rager mer enn 40 meter til værs fra sin

Parque Néstor Álamo

Befinner seg i hjertet av det området byen opprinnelig vokste ut fra. Her kan man ta seg en pust i bakken på en benk eller finne litt sjelero om det skulle føles nødvendig. Noen bygninger av eldre dato er for tiden under restaurering, og i en av disse finnes noen rester av drivverket til en av de 4 møllene som er nevnt tidligere. Fra parken er det adkomst via trapper opp til de andre møllehusene og ”klokkehuset” som ligger på oversiden mot kirkeplassen.

PACO

Parque Néstor Álamo

I samme område befinner også den gamle presteboligens to bygninger seg, Casa del Cura og Casa del Fraile. De er svært forskjellige i stil og vakre på hver sin måte, men synliggjør også hvordan ulike epokers byggestil på en fin måte kan leve side om side.

Med det som sluttord settes også punktum for denne artikkelens minivandring gjennom Ingenios 500 år lange historie. Kun en brøkdel av de mange spennende historier, som kunne vært fortalt, er blitt formidlet videre. Det samme med fotografier av alle minnesmerkene over fortiden og den flotte arkitekturen fra forskjellige epoker med alle sine fascinerende og særpregede detaljer. Men om denne lille smakebiten har gitt deg appetitt på mer, så ligger jo alt til rette for det. Det eneste du trenger å gjøre er å planlegge for et besøk.

Smuget med Panadería Amaro

Eller man kan fortsette vandringen i motsatt retning. Her finnes blant annet øyas eldste bakeri, som er mer enn 260 år gammelt, hvor det fortsatt brukes vedfyring når de lager sine ”pan de puño”. Et brød på størrelse med en knyttneve, derav navnet, og som dessuten er kjent langt utenfor Ingenio bys egne grenser.
I tillegg er det altså lokalisert inn til høyre ved enden av dette vakre smuget

Slik kommer du deg dit:

Enten du kommer fra nord eller sør via motorveien GC-1, tar du avkjøring nr 18 og følger så GC-191 i retning mot Carrizal, Ingenio og Aguimes. Ta til høyre i rundkjøringen som viser at GC-189 tar deg i retning Ingenio og Aguimes. Ta mot venstre ved neste rundkjøring og fortsett deretter oppover til neste rundkjøring. Her tar du til høyre opp Avenida de los Artesanos og fortsetter deretter videre oppover inntil du passerer en Shell-stasjon på høyre hånd. Hold deg i høyre fil og bare følg veien inntil den ender i en kryssende hovedvei hvor det kun er mulig å ta til venstre eller fortsette videre rett fram. Kjør rett fram og du er straks i den nedre delen av Ingenios gamleby.

Casa del Cura

Turistkontoret – Guider

Kontaktinformasjon til turistkontoret

Calle Ramon y Cajal No 1.  Tlf: 928 783 799

Epost: [email protected]

Engelskspråklig guide

Guiden heter Pino og kan kontaktes for avtaler på epost [email protected]