HOTELL VISITT TIL BESVÆR…..

Å få dra på storby-tur en trist november måned, eller en Syden-tur når kroppen behøver å tines, er et privilegium for mange. Kanskje har man jobbet mye overtid for å kunne toppe reisebudsjettet, spart både penger og ekstra feriedager for å samle flokken og dra på en etterlengtet tur. Noen har sågar måttet knele for både lærere, fotballtrenere og kommuneråd for å rive løs poden et par dager, slik at drømmen om en lang-weekend kan la seg gjøre i fellesskap. 

Å velge hotell gjør man gjerne ut fra noen fristende katalogbilder, eller bookingsider på nettet. Vi vet jo alle at det rekker å gå inn en gang for å smugtitte, så sitter du i saksa. Allerede neste ettermiddag dukker det opp fristende overnattingssteder i form av reklameinnslag både på din facebook side, og mellom akkurat de artiklene i nettavisa som du interesserer deg for. 

Rare greier, det der gitt! Skulle tro noen hadde krypt innenfor hjernebarken og registrert den tankevirksomheten som foregår der. Og hva er det som til slutt avgjør hvilket hotell du velger da? Ikke sjelden har pris en stor betydelse, men også beliggenhet. Viktig at det er gåavstand, så taksameteret på taxien ikke går seg altfor varm. Og så skal det være rent, et typisk kvinnelig utsagn! Gutta vil gjerne ha en hotellbar, der de kan sitte og vente på at “kvinnfolka” gjør seg klare, og unger vil ha alt, absolutt alt!  Snakker vi hotell i Syden, ja da ligger jo pool og havutsikt lang oppe på lista. Kanskje også SPA og velvære, golfbane og et par á la carte restauranter i umiddelbar nærhet. I alle fall for de som ligger på et høyere klassetrinn. Mange velger hotell etter anbefaling, noen etter status, de fleste etter lommeboka, men det som er helt sikkert, er at mange velger samme hotell om igjen, og om igjen. 

Forutsatt at de var fornøyde selvfølgelig!

Hva er det som umiddelbar gjør oss til et offer for selvutnevnte miljøforkjempere så fort vi setter våre ben inn i en hotellresepsjon? Uansett hva vi har betalt, etter hvilket kriterier eller med hvilke forutsetninger, så skal vi begynne med en omgående trening i miljøbevissthet. Den ser du ikke alltid komme. Det virker som om hotellbransjen vil gi sitt bidrag til bremsingen av den globale oppvarmingen, gjennom å filleriste samtlige hotellgjester. Overdådige hotellbygg med spenstig design, ikoniske overhellende glassfasader, lokale naturmaterialer, rulletrapper i inngangspartiet, visuelle effekter på veggene, italiensk marmor langs ytterveggene, skybar og resepsjonister med plastnegler på lengde med øyenvippene. Inntrykket er eksklusivt, og det har vi betalt full pris for. Likevel blir vi direkte oppfordret til å bruke trappene; bra for kroppen og bra for miljøet, står det vakkert på en plakat.  Rommene er utvilsomt lekre, men frisk luft er mangelvare. Vinduer er farlige om de åpnes, så air-condition står og surrer på svak motor under hele oppholdet, selv om det ikke tar bort følelsen av innstengt luft og snevet av klaustrofobi. 

Selv om du har installert solpaneler hjemme og donert halve månedslønnen din til veldedighet, så er det overhodet ingen bonuspoeng du kan dra med deg inn i denne tilværelsene som hotellgjest. Her begynner vi fra skrætsj, og som hotellgjest skal du nå oppdras i den miljøvennlige tro. På badet begynner elendigheten ganske omgående. Håndklærne er tynne og små, og hotellmanagementet lar oss forstå at kun miljøkriminelle slenger den våte blaska på gulvet etter en-gangs-bruk. Vil du ivareta den neste generasjonen dyr og mennesker, bør du henge opp håndklærne etter deg, minimalisere shampo og unødig såpe som rett og slett forurenser grunnvannet, og det med uante komplikasjoner. Men egentlig spiller det nesten ingen rolle, for du rekker knapt å bli bløt. Hotellet som fristet med sine lekre bad, store dusjer og velvære følelse, har nemlig installert sparedusjer. Det reduserer varmtvannsforbruket med 50% i følge opplæringsmanualen som er strødd rundt på hotellrommet og kamuflert gjennom en blomstrende bakgrunn og en ordformulering som får deg til å føle deg som en drittsekk om du ikke følger instruksene. Dette er en av de mest lønnsomme sparetiltakene hotellene kan iverksette leser jeg på google, men det står ikke i oppmuntringene fra hotellet. Der handler det kun om min samvittighet og muligheten til å redde miljøet. Samme det, velvære-følelsen er borte, og jeg hutrer meg skuffet ut av den lette strålen fra dusjen. Ikke fikk jeg skylt ordentlig ut sjampoen heller, men da har jeg i alle fall spart litt i håret til neste gang, tenker jeg, og føler meg som et bedre menneske.

Dopapiret er tynt og ubleket til fordel for regnskogen i Brasil som vi i vår del av verden forsøker å redde, mens Brasils egen president Jair Bolsonaro tar til orde for å ”utnytte de økonomiske verdiene i Amazonas”, hvilket innebærer å hugge ned flere trær en tidligere. Likevel tar han imot 180 millioner kroner fra G7-landene, i tilfelle rottefelle! På samme måte som pengene, kommer heller ikke dopapiret til å gjøre noen forskjell, tenker jeg, og forlater baderommet på det eksklusive hotellet for denne gang. 

Hotellfrokost er like viktig som beliggenheten på en storby-ferie, i alle fall for de som ikke bor-borte-i-jobben og hater store matsaler og mye folk. Vi andre gleder oss til å bytte ut striskjorta og havrelefsa med litt digg vi ellers aldri hadde tatt oss råd, eller tid til å rigge istand.

At det koster en kalori eller to får heller briste og bære, nå skal vi kose oss. Etter en sulten og nysgjerrig runde rundt i buffeten får jeg fort følelsen av å befinne meg midt i ett eller annet eksperiment. De små fargerike juiceglassene inneholdt visst rå ingefær, noe som gjør at ganen står i fyr flamme og tarmene slynger seg i fortvilelse. Tallerkenene er så små at man bare får plass til eggene uten bacon, og havregrøten er den beste måten å starte dagen på, sier damen foran meg i køen, og klæsjer en dæsj grå masse på tallerken. Hvem i all sin dager betaler en hel månedslønn for å ta seg en tur til storbyen på luksushotell, for å spise havregrøt?? Det er da jeg ser oppslaget, en ny plakat som varsler om neste stopp på hinderløpa; prosjekt for en ny, sunnere og mer bærekraftig frokost!

Jeg går slukøret og setter meg med en suppebolle organisk kaffe med brasilianske arabicabønner av merket Fairtrade som sikrer en god handel for bonden, selv om chili og ingefær har lammet smaksorganet.

Vel oppe på hotellrommet igjen, etter en travel tur for å ta både kultur, gastronomi og handel i nærmere ettersyn, finner jeg sengen ny-oppredt og fristende for en hvil før neste etappe av storbyferien begynner. Midt på sengen ligger en liten beskjed. Det viser seg å være en nytt ledd i rebusløpet, eller rettere sagt i vår ufrivillige voksenopplæring som vi kom helt uanmeldte til. I tillegg til en liten oppmuntring om kanskje å frasi meg den luksusen det er å komme til en ny-oppredd seng, kunne jeg kanskje isteden gjøre den lille anstrengelsen det tross alt er, å re opp  senga selv? Gevinsten har de vært greie å regnet ut for meg i rene kroner og øre. Disse pengene vil selvfølgelig bli sendt omgående til et afrikansk land, der deler av beløpet kan gi både mat og skolegang til et sårt trengende barn. 

Selvfølgelig kan jeg det, jeg rer jo opp senga hver dag hjemme, så rutinen har jeg jo inne. Dessuten ligger det jo i mitt DNA å hjelpe, så det er greit. Likevel kjenner jeg at jeg blir litt matt. Brodden av den euforiske gleden over å unne meg litt hverdagsluksus, betalt med ærlige og beskattede midler, er tatt bort! Tankene sirkulerer dessuten rundt det faktum at jeg faktisk også kunne tatt med meg et par store badehåndklær hjemmefra, som jeg dessuten kunne ha vasket selv når jeg kom hjem. Kjenner jeg på oppgitthet og ironi? Nåvel, hotellet har i alle fall lykkes med å gi meg følelsen av at jeg skylder verden noe.  Jeg skjønner bare ikke hvorfor jeg plutselig står i denne samfunnsgjelda, nå da jeg virkelig skulle kose meg. Hotellet har helt klart tatt det på sin kappe å forklare meg dette!

I hotellets flotte restaurant blir vi servert av en voksen dame, som på grunn av sin utenlandske opprinnelse ikke helt kan forklare hva de enkelte rettene består av. Men maten smaker godt og kvinnen er både blid og hyggelig. Men en eller annen har hengt et skilt på uniformskjorten hennes, som inneholder et budskap jeg ikke helt klarer å tolke. Det står at for min skyld går hun gjennomsnittlig 20 000 skritt om dagen?? Okay, det var da voldsomt. Restauranten som er lys og trivelig, er ikke spesielt stor, avstanden mellom bordene er det man kaller ”tett”, og svingdøra inn til kjøkkenet har jeg på min høyre side. Bestikket og kranvannet må vi dessuten hente selv. 

Den stakkars kvinnen kan ikke helt forklare hensikten med skiltet, og i rettferdighetens navn var det vel ikke heller hennes påfunn. Men hvem fant på det? Er det for at jeg om gjest skal føle at jeg kjeppjager de ansatte rundt på arbeidsplassen. Skal jeg gjøre noe? Skal jeg gi en klekkelig sum i driks som plaster på såret? Skal jeg hente maten selv, eller skulle jeg heller ha blitt hjemme, så hadde jeg spart både henne, og miljøet og ikke minst neste generasjon for en hel masse? Nå blir hennes steg mine miljøfotavtrykk..?

For hjemme hos meg selv har jeg kuttet ut kjøttet, jeg kildesorterer, reiser kollektivt, har investert i fornybare oppvarmingsløsninger, utnytter solenergi og varmegjenvinning, Jeg slår av LED- lyset når jeg forlater rommet,  henger klærne til tørk over hele huset så jeg slipper bruke tørketrommel. Men nå var det engang slik at jeg ønsket meg en weekend-luksus på hotell, noe jeg betalte i dyre dommer for.

Hvem er disse selvutnevnte hotell kongene som bruker et miljøalibi for å senke sine driftskostnader, og driver voksenopplæring av ufrivillige hotellgjester? Selv er de gode for mer penger enn hele Afrikas matbudsjett, flyr privatfly har store bilparker og arrangerer personalfester der de kommer seilende inn på line festet til taket, mens det ikke blir spart på konfekten. 

Gi meg som hotellgjest et helt annerledes valg. Frist meg med en hotellkjede der jeg kan bo billigere, kanskje rent av halve prisen fordi man har dratt ned på all luksus. Håndklærne er små og tynne, vannet og toalettpapirer knapt merkbart. Det inngår ikke rom-service og vask og frokosten består av det mest elementære. Interiør er sparsomt og enkelt og man har tatt hensyn til miljøet ved valg av byggematerialer og struktur.