Da Einar Weider forlot Nittedal etter 19 år for å bli sjømannsprest og daglig leder ved Sjømannskirken på Gran Canaria, var det med et ønske om nye perspektiver. Nå vender han tilbake til Norge – av samme grunn.
I løpet av året på Gran Canaria har han satt tydelige spor ved Sjømannskirken, vakkert beliggende ved klippene i Arguineguín. Den lille sjømannskirken tar imot flere besøkende i løpet av ett år enn alle de andre sjømannskirkene i verden tilsammen, og overgår besøkstallene til de fleste tradisjonelle menigheter i Norge.
Før flyttingen til Gran Canaria hadde Weider vært sentral i utviklingen av kirkelivet i Nittedal. Han hadde et særlig ansvar for oppbyggingen av Rotnes kirke og menighetsarbeidet rundt den. Gjennom nesten to tiår engasjerte han seg i aktiviteter for barn, ungdom, voksne og eldre, og avskjeden med både kirken og lokalsamfunnet var derfor preget av stolthet og vemod.
Likevel har han aldri vært redd for nye utfordringer. Møtet med mennesker og muligheten til å bygge relasjoner er noe av det han setter aller høyest.
Året på Gran Canaria beskriver han som både innholdsrikt og meningsfullt. Som sjømannsprest har han hatt en rolle som strekker seg langt utover tradisjonelle prestetjenester. I tillegg til gudstjenester, dåp, vielser og andre kirkelige handlinger, har han vært samtalepartner og støttespiller for mennesker i ulike livssituasjoner.
– Når man befinner seg på Gran Canaria, er man gjerne på ferie eller i hvert fall litt ute av den vanlige hverdagen hjemme i Norge. Det kan gi rom for refleksjon og større nærhet i relasjoner. Ofte kommer overskuddet tilbake, man er tettere på, opplever mer ro og med det følger opplevelsen av økt livskvalitet, bedre helse og mer energi. Det er fint å få være en del av det, sier han ettertenksom.
Samtidig møter han mennesker i krevende livssituasjoner.
– Noen ganger får man komme svært tett på mennesker når livet er som vanskeligst. Det oppleves både meningsfullt og anerkjennende å kunne bringe litt lys inn i et ellers stumt mørke. Her er vi både sjelesørgere, sosialarbeidere og praktiske tilretteleggere. Det er givende, men også krevende. Erfaringen min fra arbeid i kriseteam hjemme i Norge har vært svært nyttig her, sier Weider.
Han peker på at rollen ved Sjømannskirken skiller seg fra prestetjenesten i Norge. Der finnes det ofte flere offentlige instanser å samarbeide med innen helse- og sosialtjenester. På Gran Canaria må kirken ofte fylle flere funksjoner samtidig.
Ved Sjømannskirken kommer menneskemøtene tett. På travle dager som tirsdager kan så mange som 1000 mennesker være innom kirken, og i møte med mennesker kommer vi inn på alle sider av livet, og alt som folk har med seg; både det som er veldig fint og veldig morsomt, til det som er veldig tøft og det som er hverdagslig rett og slett.
– Her møter vi hele spekteret av livet. Det første har jeg vært litt opptatt av fordi vi i kirken ofte blir forbundet med mye «trøste og bære», at vi tar oss av all elendigheten. Vi blir ofte relatert til sorg og kriser, men minst like mye handler arbeidet om glede, begeistring, fellesskap og livsbejaende holdninger, understreker han.
Samtidig opplever han at kirken tidvis får henvendelser som ligger utenfor det han mener er kirkens kjerneoppgaver. Det kan være praktiske ting som må løses for den enkelte, men som ligger langt utenfor det omsorgsarbeidet kirken skal favne.
– Men det kanskje må bli sånn når man representerer en norsk institusjon i en liten koloni i et annet land, der folk ikke riktig forstår hvor de skal henvende seg. Samtidig er det også noe fint med det, fordi det sier litt om tilliten til kirkens rolle, likefremt er det utfordrende; for hvor skal vi sette sunne grenser for å frigjøre tid til det som vi er best rustet til å bidra med, spør seg Weider.
Weider understreker at kirken skal være der når livet raser sammen, men mener enklere praktiske utfordringer ofte kan løses gjennom venner, naboer eller andre nettverk.
– Kirken må ikke forveksles med en «vaktmestertjeneste», sier han og ler.
En annen utfordring er å balansere ønsket om å hjelpe med behovet for å ikke bidra til å opprettholde uheldige situasjoner.
En annen utfordring kan også være at kirken i sin iver etter å hjelpe, kan være med på å underbygge «gråsoner». Nordmenn som ikke følger systemer og regler og derfor faller utenfor oppfølging fra helseinstitusjoner og lignende, havner gjerne på sjømannskirken. Dermed kan kirken ufrivillig være med på å befeste noe som man egentlig ikke ønsker.
– Vi må være forsiktige med å underbygge en utvikling som vi egentlig ikke ønsker. Vi må være bevisste på ikke å bidra til løsninger som undergraver lover og regler. Likevel er det vår skyldighet å ta vare på mennesker, uansett hvor dumt de har stilt seg. Vi skal møte alle mennesker med respekt og omsorg, uansett hvilke valg de har tatt. Også når de har tatt de gale valgene. Så igjen handler det om en hårfin balanse vi hele tiden må være oss bevisst og ta stilling til, presiserer Weider.
Det sjømannsprest og daglig leder Einar Weider kanskje vil huske best fra året på Gran Canaria, er nærheten til menneskene.
– Her skjer mye her og nå. Folk er tett på hverandre, og man blir en del av hverandres liv på en annen måte enn hjemme i Norge. Det er mye folk rundt seg hele tiden, og det gjør jobben både spennende og givende, sier Weider med et smil.
Men til tross for den høye trivselen og de gode, nære relasjonene til ansatte, samarbeidspartnere og besøkende på Sjømannskirken i Arguineguín vender nå Einar Weider nesen hjemover til Norge etter sommeren. Det handler kanskje også først og fremst om relasjoner. Han ønsker å ta en større del i sine unge voksne barns liv, han ønsker å pleie forholdet til sine nærmeste med fysisk nærhet og tilstedeværelse, og han gleder seg til å ta fatt på nye arbeidsmessige utfordringer.
– Året på Gran Canaria har gitt meg så mye å ta med meg videre, og ikke minst har jeg fått et nytt perspektiv på livet, sier Einar Weider som for anledningen besøker San Agustin.
