Hotel Oasis bør bli husket som en av de aller viktigste hotellbedriftene i Spania. Det var den tiden da Alberto Isasi drev en velstående virksomhet eid av Grevefamilien, der han fungerte som deres høyre hånd og en meget betrodd mann. Hotellet ble grunnlagt i 1968 da det ikke en gang fantes en standardisert vei som forente turistdestinasjonen Maspalomas og Las Palmas. Alberto Isasi satt ved roret fra etableringen til 1980, en glansperiode i hotellets historie. I løpet av den tiden er det nesten ikke til å tro på antallet personligheter, filmstjerner og politiske begivenheter som fant sted på dette hotellet.
Av Bente Storsveen Åkervall
Mail: [email protected]
Et bilde fra 70-tallet på parkeringen framfor Hotel Oasis. Her kan man skimte Fyrtårnet i Maspalomas i bakgrunnen.
Isasi begynte i jobben knappe 30 år gammel. På den tiden hadde han ansvaret for det nå nedlagte Hotel Gran Canaria, da han ble kontaktet av Greven av Vega Grande, Alejandro del Casillo for å ta seg av dette fem stjernes hotellet ved sanddynene i Maspalomas. Hotellet ble bygget med familiens egne midler foruten et tilskudd på 9 000 euro fra turistdepartementet. Dørene åpnet den 14 desember 1968. ”Den virkelige bragden var at jeg klarte å omgi meg med det beste teamet av profesjonelle som det gikk å oppdrive på den tiden”, skulle Isasi si noen år senere.
Hotellet hadde i sin første fase 150 rom og ble senere utvidet med ytterligere 120 flere. En historisk milepæl var besøket av det første mannskapet som satte foten på månen bestående av Aldrin, Armstrong og Collins, kort tid etter at bragden fant sted. Astronautene ankom øya omgitt av enorme forventninger og sikkerhetstiltak og reserverte 40 rom, noe som satte den organisatoriske kapasiteten til de ansvarlige for etableringen på prøve.
Kvinner i aftenkjoler og menn i smoking kom ned for å ta en aperitiff midt i en luksuriøs dekorasjon. I sin storhetstid ble hotellet et fellesskap som samlet 350 ansatte og 700 kunder.
Til venstre; Resepsjonen på Hotel Oasis på slutten av 60-tallet. Nedan; Resepsjonen på Hotel Oasis slik den ser ut i dag.
Den virkelige promotøren og initiativtakeren av dette turistimperiet var Greven av Vega Grande (tomatgreven), Alejandro del Castillo y Bravo de Laguna.
Det var slett ikke uvanlig selv på den tiden at hotellet tiltrakk seg uærlige mennesker med skumle hensikter. En bankboks ble sprengt ved et tilfelle, og tyven ble aldri identifisert. For å forhindre tyveri ble etter hvert en privatdetektiv ansatt som het Tomàs Aneyros. Ved en anledning rapporterte en engelsk gjest om et angivelig tyveri av en fire karats diamant fra rommet sitt. På oppdrag av Isasi oppdaget detektiven at edelstenen var sydd inn i foret på engelskmannen frakk. Direktør Isasi valgte å beholde edelstenen i flere dager, før han returnerte den til engelskmannen, som ble avslørt som bedrager. Hotellveggene har også vært vitne til mange mindre ulykker og noen få dødsfall, men til dags dato har ingen rømt fra hotellregningen om vi får tro det vi hører.
I1962 som det ble bygget en spesiell, modernistisk og sirkulær restaurant i San Agustín, som ble kalt “La Rotonda”. Dessverre ble den revet allerede i 1998. Under selve grunnmuren, før byggeprosessen startet, ble det lagt ned en boks, slik det er tradisjon for her på Kanariøyene. Boksen var fylt med “minner” fra den gangens tidsbilde; som for eksempel en dagsavis! Faktum er at denne “minneboksen” forsvant og ble aldri funnet igjen. I den boksen lå bekreftelsen på den enorme urbanisasjonen som 60 år senere har tiltrukket seg millioner av turister fra alle verdens hjørner og radikalt har endret naturen, kulturen, skikker, og byplanlegging. Den har rett og slett endret folks liv, både for de som bor her, og for de som kommer hit på besøk.
Veien til Fyrtårnet i Maspalomas slik det så ut på 60-tallet.
I denne sirkulære restauranten ble det for snart seksti år siden feiret starten på Maspalomas som turistdestinasjon. Det enorme reisemålet anses mange ganger av kanarierne selv som en uhyrlighet og ikke minst et angrep på miljøet. Men sannheten er også at i løpet av denne tiden har den skapt mengder med arbeidsplasser og økt livskvaliteten til de fleste innfødte. Utlendingene elsker Maspalomas, og selv under Franco-regimet ble Maspalomas sammen med Marbella og Ibiza ansett som et fristed for alle tilreisende.
Det første skrittet i utviklingen av Gran Canaria som en turistdestinasjon ble gjort i 1961 da det ble utlyst en internasjonal idé-konkurranse av grevefamilien (tomatgreven) de Castilla, og formidlet gjennom den internasjonale arkitekt unionen. Hele 140 arkitektgrupper deltok, hvorav 80 fikk presentere sine forslag. Til slutt var det det franske laget Societé pour I’Étude Technique d’Amena agement Okaubs (SETAP) som vant.
Prosjektet inneholdt knapt noen bygninger og urbane sentrum, hvilket tilsier at realiteten har overgått planene en
god gang. I vinnerprosjektet ble 15 000 turistsenger satt som et tak. Blant de andre forslagene som ikke ble godtatt, var blant annet en gruppe japanske arkitekter som ønsket å bygge utover havet, mens en annen gruppe arkitekter ønsket å bygge i Maspalomas ørkenen.
Den første utbyggingen på sørsiden av Gran Canaria skule begynne i San Agustín. Her slo en koloni med svensker seg ned, de såkalte første pionerne. Herav byggherre Kviborg og SAF (Svenske Arbeidsgiver foreningen) som kjøpte tomter av ”tomatgreven” og gikk i gang med private prosjekt. Svenskene var også først ute med charterfly til Gran Canaria. I San Agustín ble en av de første urbanisasjonene bygget, som passende nok fikk navnet; ”Nueva Suecia” (det nye Sverige).
Det første hotellet som ble bygget lå også i San Agustín. En gruppe kanariske forretningsmenn konstruerte Hotel Folias, som den dag i dag er i drift. Kort tid etter ble ”Los Caracoles”, ”Costas Canaria”, ”Rocamar”, ”Las Margaritas, ”Botànico”, ”Tamides” og ”Olivia Beach” bygget . Alle med sine lysskilt som fikk nettene til å skinne, og trakk til seg tusenvis av turister fra hele Europa.
De første turistene som kom til Maspalomas, forflyttet seg bare sørover fra Las Palmas. De ønsket å tilbringe en dag på stranden i deilig klima og langt unna storbyens mas. Men utflukten tok sin lille stund, da veiene kun var for krøtterstier å regne.
Det første kjøpesenteret som ble bygget var Kashba, ikke så langt fra San Fernando der de innfødte bodde. I likhet med Hotel Oasis var det ett av prosjektene der Greven og hans familie var direkte involvert. For å stadfeste den noe diskrete, men likevel reelle støtten Franco-regjeringen gav til utviklingen av Maspalomas som turistdestinasjon, minner Greven om at daværende turistminister Manuel Fraga besøkte Maspalomas flere ganger under den gryende utviklingen. Manuel Fraga deltok blant annet på innvielsen av cowboy landsbyen Sioux-City. Den statelige støtten var imidlertid mer symbolsk enn noe annet i følge Greven. Under byggingen av Oasis-hotellet mottok de visstnok kun et tilskudd på 9000 euro. Markedsprisen var på den tiden 6 euro per kvadratmeter, og bare 40 år senere overgikk den 2 000 euro.
Hvis det var vanskelig å komme seg til Maspalomas, var det heller ikke lett å finne et anstendig sted å bo. Til å begynne med fans det verken vann eller strøm. Et eget motor aggregat ble tilkoblet for å forsyne den første restauranten ”La Rotonda” og de første bungalowanleggene med strøm. For å kunne supplere med tilstrekkelig vannforsyning ble Elmasa startet. Selskapet er eid av Greven og er fortsatt i drift.
En annen av pionerne var kanariske Antonio Santana, som definerte seg selv som ”turistkunstner”. Han har alltid vært stolt av sitt klengenavn; ”Grise Antonio”, som selvfølgelig kom av at han gjennom mange år var vertskap for den berømte ”Grisefesten”, som alle charterturister på 60-, 70-, og 80-tallet husker godt. Ikke minst figurerer han i den kjente, svenske spillefilmen; ”Sällskapsresan”. Etter at han selv gikk i pensjon har han stadig figurert i pressen og i åpne diskusjonsforum der han skarpt kritiserer det han kaller ”utnyttelse av turistene” og ferieformen ”Timesharing”.
Alberto Isasi var den første direktøren på Hotel Oasis, som ble bygget i 1968 ved siden av det emblematiske fyrtårnet i Maspalomas. Det var det andre fem stjernes hotellet på øya etter Hotel Santa Catalina i Las Palmas. I årevis var Hotel Oasis vertskap for en lang rekke kjendiser som kom til øya. Blant andre de tre amerikanske astronautene Neil Amstrong, Buzz Aldrin og Michael Collins. Eller Eurovisionslager Festivalens vinner Sandie Shaw, den spanske smørsangeren Julio Iglesias og The Platters, samt mange, mange flere. Hotellet hadde også besøk av en lang rekker Franco- ministere og daværende Prins Juan Carlos og hans Sofia med sine tre barn. På Hotel Oasis ble fordelingen av det spanske Sahara forhandlet i hemmelighet mellom minister Fernando Maria Castiella og hans motpart fra Mauritania. Som rådmann deltok hotelldirektør Alberto Isasi også i det politiske livet i kommunen, noe som ikke gir ham så godt ettermæle. På spørsmål om saken, begrenset han seg til å svare at ”i noen år var det mye vennskap”.
Et annet stort problem var å finne kvalifisert personale til å jobbe på disse hotellene. I følge hotelldirektøren, José Nieto Reguera, begrenset utdannelsen seg til et hurtigkurs i folkeskikk, og deretter krysse fingrene for at det skulle gå godt. Det var derfor ikke uvanlig at det oppstod misforståelser. En rengjøringshjelp som fant et par sko satt utenfor hotelldøren, forstod ikke at de var satt der for å pusses. Hun trodde de skulle kastes, og tok de med hjem. Det ryktes også om at mange lokale ungjenter som fikk rengjøringsjobber, ble vettskremt da støvsugeren ble slått på første gang og løp gråtende og forskrekket hjem.
