Det råder ingen tvil om at det kanariske folkeslaget er kjent for å ta livet med knusende ro, ingen virker å ha det spesielt travelt. Alt som kan utsettes til i morgen, skyver man fremfor seg, og planlegging er en strategisk formel som ikke passer inn i deres kultur. Å avtale et møte foran morgendagen kan derfor by på de største utfordringer. Man unngår gjerne å oppgi et konkret klokkeslett, men avtaler i stedet å sees ”la primera hora de la tarde” (første timen på ettermiddagen), eller ”la ultima hora de la mañana” (den siste timen på formiddagen), hvilket overlater til hver og en når denne tiden måtte innfinne seg. Det gir dem en slags slingringsmonn, og en slags flytende agenda innfor det som skal komme. Det er ikke fordi de i utgangspunktet ikke har tenkt å møte opp, men det gir dem en mulighet til ikke å binde seg til avtaler, i tilfelle noe annet dukker opp.
Dette handler om kultur og levesett, en innstilling som ikke tar nordeuropeernes punktlighet på spesielt stort alvor, kanskje heller ikke livet i seg selv. Fordelen kan være en mer avslappet innstilling til uviktige ting, et genuint håp om at alt ordner seg til det beste uansett, og ikke minst store luker i den daglige agendaen som gir rom for spontane samtaler, og lange kaffepauser uten å tenke på konsekvensene. Dette frembringer sikkert mindre stress, og man trekker på skuldrene av andre som hisser seg opp over småting.
The post Hvorfor skal man ha det stå travelt i døden, når livet ellers leves med den største ro appeared first on Redaktørens Blogg.
