På begynnelsen av 80 tallet kom den svenske spillefilmen “Sällskapsresan” som ble så populær, ikke minst fordi så mange kjente seg igjen i de ulike rollene. En pakketur til syden skulle ha et visst innehold, og denne komedien har uten tvil klart å plukke opp mye av det meste. Det gjør den derfor stadig like aktuell ! En av skuespillerne var kanariske Antonio Sarmiento Cruz. Dag & Natt har møtt ham i Tejeda der han i dag driver sin egen restaurant.
Antonio Sarmiento Cruz ble kjendis blant alle skandinaver etter sin rolle som resepsjonisten i spillefilmen “Sälskaps Resan” med Lasse Åberg og Jon Skolmen i hovedrollene.
Det var en situasjon han var godt kjent med, da han lenge hadde jobbet som resepsjonist i “det virkelige liv”, og det på skandinavernes reisemål nummer ett på Gran Canaria på den tiden, nemlig Sunwing Monte Rojo i San Agustin.
Antonio Sarmiento har blitt noen år eldre, men tiden har ikke slettet ut alle spor. Bak skjegget og det kledelige gråstenket kjenner man igjen mannen som beklaget overbooking da reiseselskapet fra “Sun Trip” kom inn i resepsjonen og dermed gjorde sitt til at Lasse Åberg og Jon Skolmen fikk dele rom under sin ferie på Gran Canaria.
Relasjonen til Sverige
Antonio snakker flytende svensk, ikke bare noen stakkars fraser han lærte seg for filminnspillingens skyld, nei han har faktisk to døtre som er halvt svenske. Hans relasjon til Sverige, gjorde ham i sin tid avhengig av snus, forteller han og ler.
Antonio er en ektefødt kanarier, som kom til verden i Tejede, den vakre fjellbyen midt i hjertet av Gran Canaria. Her bodde han de første åtte årene av sitt liv. Senere flyttet han med familien til Las Palmas.
Etter endt militærtjeneste som fallskjermsjeger, ble han og vennene besatt av en eventyrlyst og et behov for å oppdage verden utenfor øygruppen. Australia lokket veldig. Men det var en lang og kostbar reise.
Kameratgjengen hadde derimot hørt at den australske ambassaden i Stockholm betalte reisen fra Sverige til Australia og man kunne bidra med den type arbeidskraft som behøvdes i Australia på den tiden. Gutta dro derfor på tur til Stockholm for å søke lykken!
Året var 1968 og de fleste kameratene ble bare tre-fire måneder i Stockholm før de realiserte drømmen og dro videre til Austrialia. Men Antonio likte seg veldig godt i Sverige og ble isteden “pizzabagare” på en italiensk restaurang i Stockholm.
Reisen til Australia ble det ikke noe av, og oppholdet i Sverige ble forlenget til nesten 8 år ! I 1973 traff Antonio sin Karin og to år etter giftet de seg i Vallentuna Kyrka, nord for Stockholm. Som gifte flyttet de tilbake til Gran Canaria og San Agustin, der charterturismen nylig hadde fått fotfeste og nye arbeidsplasser dukket opp.
Antonio fikk jobb som resepsjonist på Sunwing hotellet Monte Rojo, der de fleste turistene var svenske. En solfylt dag i på slutten av 70-tallet dukker et svensk filmteam opp med regissør Lasse Åberg i spissen.k?
Lasse Åberg spilte selv den sjenerte og sympatiske Stig Helmer Olsson i filmen, han som ble Sveriges mest elskede turist – på sin aller første utenlandsreise !! Filmteamet behøvde en kanarier som kunne spille resepsjonist og hvem passet vel bedre enn Antonio Sarmiento Cruz som var ansatt i resepsjonen, en ekte kanarier som dessuten snakket svens
-Dessuten vil jeg minnes at vi fikk veldig bra betalt , sier Antonio og ler
– Mange av turistene som befant seg på hotellet ble brukt som statister. Jeg husker spesielt godt en mann fra nabobyen Casillo de Romeral som ofte kom til hotellet på Monte Rojo, for å danse med svenske jenter på kveldene. Nå ble han plutselig statist i en svensk spillefilm, ler Antonio.
Mannen Antonio refererer til er han som i filmen figurerer som ektemannen til kvinnen som sitter lengst inne i restauranten og strikker, mens hun med argusøyne passer på sin voksne sønn som er ute på “date” med en svensk kvinnelig turist.
-Han lever dessverre ikke i dag, kan Antonio fortelle. Den eneste profesjonelle skuespilleren blant spanjolene var nettopp denne svartkledde kvinnen/mammaen som ble fløyet inn fra Madrid for dette endemål. Ellers var vi en glad gjeng amatører!
Men Antonio vil presisere at det svenske filmteamet, og ikke minst Lasse Åberg behandlet alle med like stor respekt, og var ellers en enkel mann å ha med å gjøre.
Mange har gjennom årenes løp lurt på hvilket hotell filmen ble innspilt. Antonio kan fortelle at scenene fra resepsjonen ble innspilt på Monte Rojo og Hotel Buenos Aires i Playa del Ingles. Hotel Tamaragua ble også brukt, spesielt den scenen da Antonio som resepsjonist må være med opp på hotellrommet for å forklare begrepet “havutsikt”. Med hjelp av et lite speil, forklarer resepsjonisten at det er mulig å skimte havet i bakgrunnen. Som i de fleste filmer skjedde ikke innspillingen på ett og samme sted, selv om seerne får det inntrykket når de ser filmen !
Vi undrer om han fikk stjernestatus etter at filmen ble en landeplage både i Sverige og Norge? Antonio avviser dette på det sterkeste.
– Jeg fortsatte mitt liv som vanlig. I og med at filmen ikke ble vist i Spania var det jo kun skandinaviske gjester som kjente meg igjen. Og visst, i jobbsammenheng kom det alltid en og annen turist som nikket gjenkjennende eller ville slå av en prat. I filmen har jeg en scene der en av gjestene ikke får ta med seg sitt spanske kvinnefølge opp på rommet. Men jeg åpner for muligheten til forhandling om han betaler meg 500 pesetas. Dette var kommentarer jeg ofte fikk høre. Folk som for moro skyld tilbød meg 500 pesetas for å forhandle seg til ulike saker !
Livet tar en tragisk vending
Men bare ett år etter filminnspillingen forandrer Antonios liv seg drastisk. Brått blir han enkemann og sitter igjen med 2 døtre på 5 år og den andre bare 5 måneder.
– Livet ble et kaos og det tok lang tid før saker og ting falt nogenlunde på plass, forteller han. På den tiden var det nesten utenkelig at en enkemann skulle klare å oppdra og forsørge to mindrårige døtre. Jeg fikk råd om å bortadoptere jentene, men det falt meg aldri inn, det var jo mine jenter, og de betydde alt for meg.
En førtidspensjonert svensk dame ble Antonios redning den første tiden, hun stilte opp og hjalp han med jentene. Men tiden gikk og de ble større. Antonio som ikke kunne se seg råd til å ha jentene på privatskole, synes ikke det offentlige tilbudet i San Fernando/Maspalomas var tilfredstillende og valget ble derfor enkelt å ta. I 1988 flyttet han tilbake til sin fødeby Tejede. Det var da 6 år siden han ble enkemann og under hele den tiden hadde han jobbet i resepsjonen på Monte Rojo. Det skulle han fortsette med. Veien til og fra jobben ble lang og kronglete, men den gleden jentene opplevde i nærmiljøet i Tejeda, med skolen rett over gaten og venner og slektninger rundt omkring oppveiet for alt annet. Etter 18 år som enkemann traff Antonio sin nye kone, og sammen med henne fikk han sin tredje datter i 2003.
Sunwing Monte Rojo – et avsluttet kapittel
I 1992 ble Sunwing Monte Rojo nedlagt og personalen fikk slutte. Det vil si at ca. 50 % ble tilbudt jobb på Sunwing Arguineguin. Men da passet det Antonio på å forkorte kjøreveien til jobben. Han fikk ut noen kroner fra hussalg og startet en lang husbyggings etappe i Tejeda.
– Det finns ikke en sten eller planke her som jeg ikke selv har lagt, sier Antonio . Husbyggingen tok veldig lang tid, men da huset stod klart, så man at det var skandinavisk inspirert og bygget i tre. Antonio bor selv i annen etasje mens underetasjen er restaurant. Navnet “La Perdiz” som betyr Rapphøne er ingen tilfeldighet. I dalgangene rundt Tejeda finns det godt om Rapphøns. Restauranten som åpnet sine dører i 2002 er fortsatt godt besøkt av de mange som kommer opp til Tejeda for å nyte den særdeles vakre fjellbyen, eller for å ha Tejeda som utgangspunkt for sine vandringer i fjellet. Vil man nyte mandelblomstringen er Tejeda det perfekte stedet å besøke.
