Året var 1968 og eventyrlysten var stor. Trangen til å oppleve skulle gjøre seg utslag gjennom en båtreise til republikken Ekvatorial- Guinea. Det sentralafrikanske landet med grense mot Kamerun i nord, Gabon i øst og sør, og Guineabukta i vest virket forlokkende. Billetten var bestilt, og dessuten overraskende billig. For kun 360 svenske kroner hadde han fått kjøpt seg en tur og retur. Men da han skulle mønstre på i Vigo (nordvest Spania), fikk han likevel ikke gå ombord. Det hadde brutt ut revolusjon i Ekvatorial-Guinea. Mats Larsson haiket til Cádiz i syd, med et håp om at opptøyene hadde lagt seg, og at han fikk gå ombord når skipet la til havn der. Men nok engang ble han nektet ombordstigning. Neste forsøk ble havnen i Las Palmas, dit han hadde haiket med en annen båt. Men da han ble nektet på tredje forsøket, gav han opp.
Mats Larsson dro så til surf paradiset i fiskebyen Arguineguin og bygde seg en hytte på stranden. Den gang var området mellom sementfabrikken og det som i dag utgjør havnen, et fattig område for fiskere og deres familier. De fleste bodde i chabolas (skur) og skrøpelige hytter.
Med Arguineguin som utgangspunkt begynte han å vandre i fjellet mot La Caldera de Tirajana. Her fikk han øye på alle hus som kanarierne etterhvert etterlot seg, da de flyttet mot Sardina del Sur og Vecindario med familien, for å jobbe i den nye tomatindustrien der hele familier søkte sysselsetting.
Mats Larsson forstod snart at i det øyeblikket diktatoren Franco forlot det jordiske liv, vil disse forlatte husene bli til salgs for en overkommelig penge. – Og da slår jeg til, tenkte han.
Som sagt, så gjort. Huset i La Sorrueda skulle være en skrivestue, for Mats Larsson var ikke klar for å slå seg ned permanent på lenge ennå. Reisefeberen hadde ikke gitt seg.
Det ble blant annet et lengre opphold i Latin-Amerika, noe hans forfatterskap også bærer preg av. Karakteristisk for hans forfatterskap er det internasjonale overblikket, samt solidariteten med de fattige og undertrykte.
Mats Larsson debuterade 1974 med boken Den arabiska kniven. Sedan dess har han jobbat som författare på heltid. Han har företagit många resor utomlands, bland annat till Latinamerika där ett flertal av hans böcker utspelas. Gatubarnens villkor har han skildrat i Gatpojken och Gatans barn (båda från 1981), med flera böcker.
För boken Trollkarlen från Galdar (1984), tilldelades Mats Larsson Nils Holgersson-plaketten. Han har även erhållit andra priser och utmärkelser. Mats Larsson har även skrivit om valloner och svenskar i Smältdegeln och Järnporten. Larsson har förutom böcker skrivit seriemanus (Tumac) och medverkat som kurslärare på författarskolor för ungdomar..
Gatebarnas eksistensielle forhold har han skildret i “Gatpojken og “Gatans barn” fra 1981.
Under sine tilbakereiser til Stockholm og leiligheten der, traff han ved et tidspunkt sin fremtidige kone, og i 1973 kom hans første barn til verden. Den første i rekken av tre.
Før barna kom i skolepliktig alder tok Mats Larsson familien med ned til Gran Canaria, der de overvintret. I Sverige var han med i et forfatterforbund der han på et gitt tidspunkt fikk et betydelig økonomisk bidrag til Research og historieskrivning. Det ble blant annet et besøk til universitetet i La Laguna på Tenerife for å lese seg opp på kanariske historie. Men også i La Sorrueda finnes det masse spennende fortidsminner som bevitner historien til urinnvånerne.
Med spansk kunnskaper og en solid historisk bakgrunn gikk Mats Larsson i gang med sin ungdomsbok om den 12 år gamle gutten ved navn Bentagay. I 1984 lå den klar og trykket for salg. Den ble veldig godt mottatt og forfatteren kunne høste Nils Holgersson –plaketten og Litteraturframjandets undomsbokpris for ”Trollkarlen från Galdar”.
Når jeg i dag sitter med et litt slitt og skjørt eksemplar av boken, føler jeg umiddelbart en sorg over at den ikke lenger kan kjøpes i nærmeste bokhandel.
En fantastisk bok, var min første reaksjon da jeg hadde lest ”Trollkarlen från Galdar”. En spennende og historisk ungdomsroman om folkemord, imperialisme og erobringen av Gran Canaria. En interessant skildring av urbefolkningens livsløp, og en enkel forklaring til de bruddstykker av sagn og skrøner man har snappet opp gjennom årene på øya.
“Trollkarlen från Galdar” handler om Bentagay, som tilhører urbefolkningen på Gran Canaria, eller Tamaran som øya het den gangen. Han var bare tolv år gammel, da spanjolene i år 1482 bestemte seg for å erobre hele øya. Bentagay bor i en fjell landsby. De spanske erobrerne har inntatt kysten, men opp i fjellet har de ikke våget seg ennå. Men en dag da Bentagay gjeter familiens får og geiter hører han det varslende plystrespråket.
Likt en spydspiss trenger advarselen inn i kropp og sjel. Dette har folket hans fryktet helt siden de ble beseiret ved slaget i Guinguada. Raskt driver Bentagay buskapen hjemover. Alt er forberedt da han kommer hjem. Hans far står klar med spyd og palmeskjold. Han og krigerne har tenkt å stoppe inntrengerne. Bentagay blir vite til hvordan hans familie og venner avrettes, fornedres eller, som er tilfelle med Bentagay, selges på det spanske fastlandets slavemarked. Leseren får følge Bentagays liv fra slave til fri mann. Han blir en omtalt lege. Etter mange år kommer Bentagay tilbake til sin øy. Han får tilnavnet “Trollkaren fra Galdar” på grunn av sin skikkelighet, og han innser at det er her han hører hjemme.
FAKTA OM EROBRINGEN AV GRAN CANARIA
I juni 1478 seilte en flåte sørover mot Gran Canaria. Den ble ledet av Juan Rejon og en representant for kirken. De våget ikke gå i land ved Telde. Rejon landsatte hæren sin i en bukt nordøst på øya. De forskanset seg der etter at Rejon og kirkens mann hadde tatt området i besittelse på vegne av kronen i Castilla. De døpte stedet for El Real de Las Palmas. De innfødte hadde vært vant til å kaste europeerne på havet, men denne gangen begynte en langvarig og blodig krig som varte i fem år. I løpet av den tiden var «kongen» deres (guanarteme) blitt fanget, sendt til Castilla og kristnet innen han ble sendt tilbake som Fernando Guanarteme. Han fortalte om hvilken overmakt de innfødte står overfor og ba dem overgi seg til Pedro de Vera, den nye hærføreren fra Castilla som hadde ansvaret for erobringen etter uenighet mellom Rejon og kirken. Den siste rest av motstand opphørte 29. april 1483. Samtidig tok de to lederne for motstanden livene sine ved å kaste seg ut fra «festningen» deres, klippen Ansite.
Kilde: Wikipedia
