av Bente D.
Følelsen av avmakt og frykt, blander seg med adrenalinet som pumpes ut i årene, og fortvilelsen overtar når du forstår at det må være sant. Håndveska er glemt, eller rettere sagt lagt igjen i ei stusselig handlevogn på en åpen parkeringsplass utenfor det store kjøpesenteret i Vecindario, der hundrevis av mennesker passerer i julestria.
– “HerreGud hva har jeg gjort”, klynker Bente. Lammelsen og nummenheten tar overhånd når det sakte men sikkert går opp for henne at “hele livet” hennes ligger i veska. Her er det bare å forsyne seg. Og feilen er helt og holdent min.
Som de fleste andre damer har hun ID-kort, sertifikat, bankkort, mobiltelefon og alt annet umistelig stappet ned i den lille håndveska. Nå må hun komme seg avgårde til en venninne som kan hjelpe. Tanken på alt hun har mistet gjør henne kvalm. Hun får lyst til å brekke seg og bare gråte, men forstår at nå må hun handle raskt. Minuttene teller!!! -”Nå må jeg ha hjelp”, tenker hun.
Mens hun setter seg i bilen, kjenner hun på skammen og håpløsheten over å være så uforsiktig og ansvarsløs. Er det alderen som gjør seg til kjenne? Da hun tok ut posene med matvarer hun hadde handlet, må hun altså ha lagt vesken igjen i handlevogna, satt seg inn i bilen og dratt avgårde uten å reflektere over verken mobil eller veske?
Heldigvis er venninnen Mette hjemme. Å få hjelp av noen, om ikke annet så for å sortere tankene, uten å bli fordømt er nå helt essensielt. Noen som er handlekraftig og som vet hva som må gjøres. Sammen kjører de tilbake til kjøpesenteret. Slenger bilen inn på en ledig parkeringsplass og løper mot rekken av tomme handlevogner som står tomme i lange rekker, lenket sammen til du løser de ut med en mynt. Selvfølgelig er de tomme, så godt som på noen slitne kassalapper eller brukte plasthansker fra fruktavdelingen. Ingen veske å se noen steder. Selvfølgelig. Hvem som helst kan ha tatt den veska
I informasjonen på kjøpesenteret har de ikke fått inn noen veske. Sikkerhetsvaktene undersøker med de ulike avdelingene på senteret. Men resultatet er det samme. Ingen veske !!! Hun føler at alle ser litt oppgitt på henne og tenker sikkert at hvem kan være så “” at man bare går fra ei håndveska i handlevogna???
Vel tilbake i Arguineguin begynner de tunge telefonsamtalene. Alt som kan sperres må umiddelbart sperres. Nå er det bare å håpe at ingen har rukket å tømme bankkontoen. Hjemme i Norge synes hun å høre oppgitte døtre som sier; – “Men mamma da…”Den natten sover hun ikke. Etterhvert som virkeligheten har gått opp for henne, viser det seg at passet også lå i vesken. Noen små personlige tilhørigheter som favoritt lebestiften, og de små bildene i lommeboka som har ligget der i årevis må hun bare forsøke å glemme. Men smerten av å ha mistet dem stikker kanskje aller lengst inn. Hvordan kunne hun være så dum??
De neste dagene blir ikke enklere. Det viser seg at å åpne en ny bankkonto som nordmann boende i utlandet byr på uante utfordringer. Det er godt hun er pensjonist. For skulle hun fortsatt ha jobbet som lærer fortsatt, ville hun rett og slett ikke hatt den tiden det tar å rydde opp i dette kaoset.
Hun har mistet lysten på å gå utenfor huset. Matlysten er det også dårlig med. Hun vet hun burde glede seg over venner og familie som hjelper til, men avmakten tar over.
Den avgjørende telefonsamtalen
Det er derfor smått utrolig da telefonen ringer fra et spansk nummer. En liten stund vurderer hun å ikke ta den. Men hun svarer til slutt. I den andre enden presenterer en spansk politimann seg, og sier han ringer fra politistasjonen i Maspalomas. De har fått levert inn en håndveske som inneholder diverse eiendeler med hennes navn på. Den samme politimannen har nemlig en bror, som også er politimann, om enn i et annet distrikt. Broren var ute og julehandlet med familien da han så at det lå en gjenglemt håndveske i en handlevogn i nabokommunen, Vecindario. Etter å ha tatt en titt i vesken forstod han at den måtte tilhøre en nordisk medborger. I og med at hans bror jobbet på politistasjonen i Maspalomas, tenkte han at nærmere vedkommende kunne han ikke komme. Han tok derfor egenhendig turen til Maspalomas og leveret vesken hos sin bror. Nå hadde broren utforsket litt mer på egenhånd og funnet fram til dette telefonnummeret!
– “Kunne det være hennes veske? Hadde hun mistet vesken sin?”
Hun stotret fram et “si”, ikke fordi hennes språkkunnskaper var dårlig. De fleste ville nok si at hun behersket språket flytende. Nei, det var rett og slett fordi hun manglet ord. Gledestårene kom først, så kom ordene. -”Takk, tusen takk jeg kommer med en gang!”
Sammen med venninnen Mette kjørte de avgårde. Det ble lite sagt på veien. Det var som en åpenbaring de ikke helt trodde på. Dette måtte de se med egne øyne for å tro det var sant. Men det var ikke falsk alarm. På politistasjonen i Maspalomas satt det en fornøyd og glad politimann som var beskjedent stolt over å kunne overrekke en gjenglemt dameveske, forlatt i en handlevogn på en parkeringsplass, til sin rettmessige eier, med alt innhold intakt.
Om de skulle ha en finnelønn, nei der gikk grensa, mente politibetjenten; Gleden var helt på politibrødrenes side, å levere tilbake en gjenglemt veske tilhørte embetes medfør.
De skulle bare ha visst………
Dette er en historie fra virkeligheten. Den er selvskrevet og selvopplevd, men ikke desto mindre gledelig. Det er alltid lett å mistro, kritisere og dra fram negative opplevelser til skrekk og advarsel for andre. Dette er en solskinnshistorie!! Ikke fordi leseren oppmuntrer folk til å legge igjen sine eiendeler, eller vandre rundt med alt en eier i en liten håndveske. Men fordi det er viktig å fremheve folk og hendelser som viser høy moral, yrkesstolthet og medmenneskelighet. Disse menneskene omgir vi oss med til daglig, uten helt å vite hvem de er, ……. før situasjoen krever det!
