|
| |
Carl-Otto Schander
og kjærligheten til havet |
|
| |
| Vi møter Carl-Otto Schander i forkant av hans kunstutstilling som har vernissage på Hotel Carolina den 14. februar i San Agustin. Samme dag som han fyller 80 år, og som på toppen av alt faller på “alle hjerters dag”. Det blir nesten i meste laget for Carl-Otto som ikke liker for mye oppmerksomhet rundt sin egen person. |
 |
|
 |
| |
- Jeg er egentlig ikke så sosial. Jeg blir nok heller betraktet som en litt utenforstående person, sier han og ser litt avvaktende på meg.
Carl-Otto påstår selv å ha vært litt av en rebell. En bråkemaker som var kjent for å komme med sterke meningsyrtringer. Han betrakter seg selv som et følelsesmenneske, men liker ikke uttrykket kunstnerlig.
- Det høres så pretensiøst ut, sier han gravalvorlig.
Men mannen som dro til sjøs allerede som 17 åring, og tapte sitt hjerte til havet og sjøfarten, har helt klart sterke kunstnerlige evner. Kombinasjonen av kjærligheten for alt levende liv i havet og rebellens opprør mot urettferdighet og skjødesløshet gir seg utslag i vakre bilder som utvilsomt har et sterkt budskap. Han har selv mønstret av i protest da han som del av mannskapet fikk beskjed av tankbåtrederiet han jobbet for, å spole de tankene rene som tidligere hadde vært fylt med tykkolje og nå skulle fylles med flybensin. Dette fikk de beskjed om å gjøre rett utenfor kysten av Gøteborg. Da takket Carl-Otto for seg!
- Det skjer mye unødvendig skjødesløsthet, sier han stille.
Selv om alderen har slipt han av i kantene rent verbalt, får han gjennom sin kunst ennå uttrykt den frustrasjon han mange ganger kjenner at er menneskets overgrep på naturen.
Han har valgt å kalle sin utstilling for “Resor”, der inntrykk fra hans mange reiser i bl.a. Kina, Nepal og Tibet har fått plass på lerretet. Han viser oss et utvalg i både olje, akvarell og tusj. Men også den magre isbjørnen som sakte men sikkert blir fratatt sitt næringsunderlag etterhvert som polarisene smelter. Et globalt problem som ingen evner å stanse.
Likeledes er han ikke spesielt fornøyd med nordmennenes hvaljakt, som han kaller “svinaktig”. Japanerne driver rovfiske og går under den samme betegnelsen. Sympatien dukker opp når han prater om delfiner, hvaler og skilpadder. Disse arme vesner som festes til “spøkelsesnett” i havet. Dvs. gamle forlatte fiskenett som ikke forgår under havflaten, men som istedet er en dødsfelle for det sarte livet i havet. Enorme skilpadder som ligger surret sammen i gamle plastposer og annen søppel. Det er slikt som opptar Carl-Otto Schander.
|
|
- Det som skjer med havet er veldig, veldig viktig for meg, sier han bekymret.
Carl-Otto Schander er ikke bare tiltrukket av livet i havet, men også til de skuter og mange fartyg som trafikerer havflaten, og det livet som mange har gitt og daglig gir i form av et krevende arbeid på havet, langt borte fra nære og kjære.
Hans trang til meddelsomhet har også ført til boken “Deep Water Days” som kom ut i 2010. En sann fortelling om en slektning som rømmer hjemmefra allerede som 11 åring, og hans lengsel etter å dra til sjøs. Et liv som beskrives slik det var; blodslit, menneskelig maktmisbruk, sykdomsepedemier, frost, farer før han en dag blir amerikans medborger og løytnad i US Navy. Boken er selvfølgelig rikelig illustrert av Carl-Otto selv.
Det har også blitt en lærebok i navigasjon og en del artikler i den sjøfartspopulære pressen og for seilskuteforeninger.
Selv har Carl-Otto tilbrakt mange år av sitt liv til sjøs, før han mønstet av og ble biologi- og kjemi lærer fram til 1972, da han gikk lei av undervisning. Kanskje hadde han hatt et håp om å påvirke kommende genersjoner til å ivareta moder jord på en miljøvennlig måte. Gjennom sitt eget firma ble han så rådgiver i naturvernspørsmål, og jobbet med 300 svenske naturreservat og 10 nasjonalparker.
Seileskuta har han alltid med seg i hjertet, og så lenge han kan huske tilbake har han tegnet seileskuter i alle størrelser og benevnelser. Han ble tross alt født 1932 i Häverö i Roslagen ovenfor Stockholm som barnebarn til en seilskutekaptein.
I dag er Carl-Otto og hans hustru Gunhild bosatt i Borås ved Sveriges vestkyst, der han har sitt svenske hjem og atelje. Han har også hatt atelje på Hamburgerön i Bohuslän og på Tory Island på Irland, der han tilfeldigvis fant en “liten stuga” fra middelalderen. Det vil si at på vinterhalvåret bor de i sitt hus i Playa del Hombre, der Carl-Otto har utsikt over havet og nest inntil oversikt over skipstrafikken i Las Palmas havn. |
|
|
|
|
|
| |
|
|
 |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
