Natividad Astudillo har i sin biografi den sjeldne opplevelsen av å høre hva de sier om deg når du er død; bare at hun klokka tre om ettermiddagen den 13. september 1974 nesten var i live da hun hørte en kvinne si: «Hun er død, hun er ødelagt». Hun hadde ikke helt mistet livet og heller ikke sansene, selv om det skulle ta dager før hun våknet. Hun var slått bevisstløs av sjokkbølgen og granatsplintene som knuste kjevebeinet og perforerte kroppen hennes, og hun kunne høre, men ikke snakke eller åpne øynene.
-Jeg forsto ikke hva kvinnen, som var akuttsykepleier, mente med denne diagnosen. «Jeg kjente ingenting, jeg visste ikke hva som hadde skjedd med meg, minnes hun i dag.
Eksplosjonen av mellom 10 og 14 kilo plastisk sprengstoff med en heftig garnering av 1000 spiker midt i en full matsal forårsaket en plutselig orkan av flammer, en million fragmenter av stål, porselen, tre, glass og menneskebein som spredte seg i alle retninger, og tonnevis av vrakrester som falt ned overalt.
Det er snart 50 år siden den forferdelige kafeteriaen Rolando i Calle Correo i Madrid. Natividad var på ”El Tobogán”, en bar som ligger vegg i vegg med der eksplosjonen og granatsplintene gikk av. Med tanke på hva som skjedde der, kan hun prise seg lykkelig: Hun overlevde ETAs første massedrap. Det rettsmedisinske resultatet av angrepet var 13 døde mennesker, og mer enn 70 skadde. Det kriminelle antallet var tre kjente gjerningsmenn og null domfellelser. Faktisk forble forbrytelsen uoppklart i 44 år, og ble gjenstand for en mengde bløffer og konspirasjonsteorier.
Ingen anger
Et halvt århundre senere er Bernard Oyarzábal og Maritxu Cristóbal, de to unge ETA-medlemmene som sprengte bomben i Rolando-kafeteriaen, blitt to eldre innbyggere i den fransk-baskiske byen Bayonne som aldri har bedt om tilgivelse for sine synder. De har ikke blitt stilt for noen domstol, ettersom Frankrike har nektet å utlevere dem. Deres døde og levende ofre ligger spredt gjennom Madrid, Cordoba, Burgos, Malaga, A Coruña, Villablino, Rivas, Tres Cantos, Badajoz….på det spanske fastlandet.
Hvem var Eva
Forest Alle etterforskninger av forbrytelsen – politimessige, rettslige og historiografiske – peker mot en hovedperson; Forfatteren Eva Forest, partneren til den Madrid-baserte Abertzale-dramatikeren Alfonso Sastre hadde satt opp et logistisk støttenettverk for ETA i Madrid. En karismatisk kvinne som gjorde seg respektert på den ekstreme venstresiden, ved å vise frem sin stamtavle som datter av en anarkist fra Barcelona som døde i borgerkrigen.
Eva Forest, som etter hvert skulle bli senator for Herri Batasuna, en fremtredende anti-torturaktivist, mente at Rolando-kafeteriaen ville være et godt mål for å slå et slag mot franquismen. På grunn av sin nærhet til klokkebygningen Puerta del Sol, som den gang var både hjem, kontor og fangehull for diktaturets fryktede generaldirektorat for sikkerhet – og i dag hovedkvarter for presidentskapet i Madrid kommune – trodde Eva Forest, og med henne den militære grenen av ETA, at kuppet ville drepe mange av politimennene som spiste og drakk kaffe der hver dag. Som Forest sa til en nær venn; «undertrykkelsens folk»!
Grusomheten i angrepet splittet ETA-medlemmene, men den interne splittelsen forhindret ikke gjengen fra å begå en ny massakre 13 år senere, i Hipercor i Barcelona.
Eva Forest døde i 2007 uten offentlig beklagelse for de hensynsløse drapene. Det gikk fortsatt elleve år før ETA, i sin siste internpublikasjon (Zutabe) i 2018, tok et oppgjør med angrepet. Hun var en svært intelligent kvinne, men ekstremt fanatisk, som forsøkte å erstatte Francos diktatur med et kommunistisk diktatur, som Cuba eller Vietnam,» skildrer Fernández Soldevilla i samtale med avisen EL PERIÓDICO. Det representerte det verste av dogmatisme og uforsonlighet. Hun var en egocentriker som trodde at hun var forutbestemt til berømmelse og storhet, og som så på mennesker som rene instrumenter for sine planer. Hun var fascinert av vold, og hun sørget for at andre utøvde den.
Intrahistorie og smerte
Bomben drepte Ramón Barrals far og mor, unge galiciske konditorer som var på ferie i Madrid. De hadde nettopp startet et bakeri i sin hjemby med noen oppsparte midler og skulle gjøre en reise til hovedstaden for å kompensere for bryllupsreisen de aldri hadde hatt. Den 13. september satt de ved et bord i Rolando-konditoriet. Det var ikke uvanlig, forklarer Natividad. Den første varehuset El Corte Inglés i Spania hadde åpnet i området, og det kom mange folk fra utlandet for å handle … og så drakk de kaffe på barene i området». Ramón Barrals besteforeldre på morssiden, hadde emigrert til Storbritannia. Nå måtte ta seg av ham, som var tre år gammel på den tiden, og en bror som fortsatt var baby. Det betydde dessuten måtte sparere: Mormoren ble boende barnas hjemby, A Coruña, mens morfaren fortsatte å jobbe alene i England.
ETA – Euskadi Ta Askatasuna (som betyr Baskerland og frihet) var en baskisk venstreradikal nasjonalistisk separatistgruppe, som fra grunn- leggelsen i 1959 drev væpnet kamp for å oppnå uavhengighet for sju baskiske provinser i Spania og Frankrike.
Fra 1968 til 2006 utførte ETA over 700 terroraksjoner som, ifølge tall fra Den spanske stiftelsen for terrorofre, tok mer enn 800 liv. ETA var oppført på listen over terroristgrupper i blant annet Spania, Frankrike, EU og USA. I 2011 erklærte ETA permanent våpenhvile. Organisasjonen hadde erklært våpenhvile gjentatte ganger også før dette (1989, 1996, 1998 og 2006), men brøt den hver gang.
2. mai 2018 ble det offentliggjort et brev datert 16. april der ETA kunn-gjorde at organisasjonen var oppløst.
Alle etterforskninger av forbrytelsen – politimessige, rettslige og historiografiske – peker mot en hovedperson; Forfatteren Eva Forest. Her sammen med sin mann Alfonso Sastre og sin datter, etter å ha sluppet ut fra fengselet.
Denne ødelagte familiens lidelser, uten pensjon, uten kompensasjon og uten noen som helst hjelp, føyer seg inn i et hav av smertefulle historier om terrorismens ofre. Alt ble gjort på en elendig måte,» klager Ramón i dag. År uten en oppklaring fordi noen foretrakk å la det ligge». Versjonen om at angrepet var en del av kampen mot franquismen «var bra for dem som ga amnesti, og også for dem som nøt godt av det», sier han. Eva Forest var blant dem som fikk amnesti før hun ble dømt.
En bløff
To mekanismer bidro til at bløffen kunne holde seg flytende i flere tiår: Antirepressiv solidaritet med de arresterte, logikken om at min fiendes fiende er min venn, og romantiseringen av terroristene, som ble sett på som anti-Franco-krigere, noe ETA-medlemmene aldri var. De begikk 95 prosent av drapene sine etter Francos død.
Eva Forest var blant de andre som forfalsket historien. Hun forsøkte å implisere kommunistpartiet (PCE) i forbrytelsen slik at politiet skulle gå den veien, noe som skapte stor forvirring, ettersom det ble hevdet i pressen at kommunister og ETA-medlemmer hadde samarbeidet, førte til arrestasjon av uskyldige mennesker, lot gjerningsmennene til massakren slippe unna.
Løgnen og den påfølgende glemselen og forsømmelsen har betydd en ny lidelse for ofrene. Av 83 ofre har bare 11 fått erstatning fra staten
Og at selv om ETA ikke lenger eksisterer, finnes det fortsatt de som mener at det patriotiske målet rettferdiggjorde de blodige midlene.
De som sto bak bombeangrepet, visste at de ville ta med seg alle slags mennesker. Politimannen Marceliano Gutiérrez kunne ha vært en av dem, men hans tid var ennå ikke kommet. Han klatret ut av vinduet, dynket i blodet til servitøren som serverte ham, med sprengte trommehinner og klatret opp i ruinene som en zombie. Femti år senere har Marceliano Gutiérrez ikke mye å si når han blir påmint om at attentatmennene bor i Bayonne og aldri har bedt om tilgivelse.
– Ærlig talt vet jeg ikke hva jeg ville sagt til dem, svarer han sliten, – kanskje hvorfor. Hvorfor gjorde dere til herrer over våre liv? Ingen eier en annens liv. Ingen.
Natividad Astudillo som overlevde
terroraksjoen.
Kilde: ELPERIODICO.COM, Periodico ABC
