10 år tidligere
Den 20 år gamle Monica Silverborn fra Gøteborg hadde blitt hodestups forelsket i den 19 år eldre eventyreren Bertil Harding. På kort tid hadde de giftet seg, og fått en liten datter. Men Bertil Harding hadde ingen tanke om å slå seg til ro som familiefar. Han hadde «oppdaget» Kanariøyene ved en tilfeldighet, latt seg begeistre og var nå i full gang med å transportere de første svenske charterturistene til Gran Canaria. Harding som selv var stridspilot fikk chartret et konvertert engelsk militærfly, en Curtis Commander til å frakte solhungrige og eventyrlystne svensker ned til paradisøya utenfor Afrikas nordvestlige kyst, ca. 1500 km fra det spanske fastlandet. Hans unge hustru Monica fikk bli med som airguide og hele Sveriges Lille-Babs stilte opp som god venn og ambassadør på ferden.
Flyet, en DC-3 som tilhørte det svenske selskapet Transair, med plass til 56 passasjerer brukte 14 timer fra Stockholm til Las Palmas, via gamle Bulltofta flyplass i Malmø, Bordeaux i Frankrike, Lisboa i Portugal og Tanger i Marokko før det landet på Gando flyplass. Året var 1957, det var først juledag og det som skulle bli århundrets charterboom hadde startet. Kanarireiser som snart skulle bli Hardings Resebyrå var et faktum, og begynnelsen på den flybårne folkevandringen i Europa hadde sett dagens lys.
Hardings Resebyrå
Paret Harding slår seg ned i Las Palmas, og Hardings Resebyrå åpner opp dørene på Gran Canaria. Aktiviteten foregår i Las Palmas på vinterstid og på Mallorca sommertid. Monica er også med ombord på flyvningene, til den grad at datteren Eva Lena senere skal ha sagt at hun bokstavelig talt vokste opp på et flygplan. I 1963 blir sønnen Jan født. Bertil Harding vet ikke da at han skal bli en av charterbransjens store legender. Men egentlig er det hans unge kone Monica som styrer butikken. Harding er alltid på jakt etter nye eventyr og realisering av nye visjoner.
Hardings reisebyrå går bra, det formelig ramler ned svensker i Las Palmas, mange unge kvinner fra velstående familier, med eksotisk blondt utseende, blåøyde og halvnakne (bikini) i kanariernes øyne. Det fører til frustrasjon hos den spanske foreldregenerasjonen som er hardt holdne under katolikkens argusøyne, og Francos diktatur. Men de skaper nysgjerrighet og attrå hos den yngre, mannlige generasjonen kanariere. På tross av moralske sperrer og en utbredt skepsis ble mange, svenske kvinner blivende, og mange giftet seg senere inn i kanariske familier.
Hodestups forelsket på Mallorca
Fru Harding, som ofte fikk organisere både forretninger og hjemmet alene, befinner seg på Mallorca sommeren 1964, fullt opptatt med ankommende chartertrafikk fra Sverige. På samme øya befinner seg den fire år yngre, ny ankommende guiden Tage Birkelund. Han har tidligere jobbet på Amerikalinjen mellom Stockholm og New York. Nå har han gått et guidekurs på Mallorca og skal begynne sitt arbeid for reisearrangøren Hardings Resebyrå. Men det første han gjør er å forelske seg hodestups i sjefens kone! Følelsene er gjensidig, det oppstår søt musikk og forlovelsen kunngjøres samme år i den vakre fjellandsbyen Valledemosa på Mallorca.
Den unge Tage Birkelund får tilbud om stillingen som plassjef for Tjæreborg, som skulle vise seg å bli den turoperatøren som etter hvert skulle utkonkurrere Hardings Resebyrå. I 1962 ble flyselskapet Sterling Airways etablert av tjæreborgpresten Eilif Krogager, og konstellasjonen skulle etter hvert bli den største reisearrangøren i Skandinavia.
I 1964 går Hardings reisebyrå konkurs, ikke minst på grunn av nye konkurrenter som Tjæreborg. Men Bertil Harding hadde allerede flyttet sin altoppslukende interesse over på seilbåten s/y Amphitrite som han kjøpte for 60 000 svenske kroner, og som han beskrev som «sin livs kjærlighet». Skjønnheten skulle totalrenoveres på et skipsverft i Skagen, for godkjenning av charterseilinger med amerikanske turister i Karibia. Dessverre endte alt i en økonomisk katastrofe, da det danske verftet gikk konkurs og Harding helt uskyldig måtte bøte med Harding Resebyrå, ifølge ham selv. Bertil Harding havnet senere i Gambia ved en feiltagelse, men også der skulle han starte en ikke ubetydelig turistvirksomhet.
Pelle vokser opp i Las Palmas
Tage Birkelund derimot ble plassjef for Tjæreborg bare 25 år gammel, tok over store deler av den skandinaviske turismen. Dessuten giftet han seg like godt med sin tidligere sjefs hustru, hjemme i Gränna i Sverige, år 1966. Sammen slo de seg ned i Las Palmas på Gran Canaria.
Ni måneder etter, i 1967 kom lille Pelle til verden på Santa Catalina sykehuset i Las Palmas. Han var en skikkelig «sladdbarn» med to eldre søsken som han ikke forstod at var halvsøsken før langt senere. Oppveksten i Las Palmas opplevde han som problemfri og med en stor følelse av frihet. Helt fra han var veldig liten kunne han bevege seg fritt rundt i byen sammen med sine venner. Den kjente Fernando Guanarteme gaten var som et uunngåelig trekkplaster fylt med mauritanier og fulle svensker, og var det alltid et spennende skue.
– Santa Catalina parken var «the hub» på den tiden, og var en smeltedigel for lokale, turister, glade sjømenn og byorginaler. Spesielt husker jeg Lolita Pluma, som skremte livet av oss barn. Hennes eksentriske utseende og utradisjonelle oppførsel gjorde oss redde. Senere forstod jeg naturligvis at hun var en stakkars sjel som livet ikke hadde behandlet så vel, og som ikke gjorde mer harme enn å selge tyggegummi.
Hjemme hadde vi en kanarisk kokkerske som het Pino, og som med sin strenghet sørget for at alle rutiner ble overhold. Mine foreldre ville at vi skulle samles til felles middag kl. 19, noe som var hellig. Ellers var det meste tillatt.
Mitt blonde utseende avslørte meg naturligvis, det var ikke til å komme fra; jeg var utlending. Derimot var mitt svenske språk dårlig utviklet, og jeg ble identifisert med noe jeg ikke kunne forsvare. Derfor utviklet jeg et «liksom språk» etter hvert, der jeg mikset spansk og svensk til noe uforståelig for utenforstående, sier Pelle og ler.
Datteren til kokka vår, Paca ble min «nanny», og jeg var så alvorlig forelsket i henne, at jeg til dags dato ikke har kommet over at hun forlot meg for en voksen mann, giftet seg og fikk egne barn, ler Pelle og rister på hodet.
Flyttet til San Agustin
I 1973 flyttet de ned til sørsiden av Gran Canaria, nærmere bestemt til bungalow 670 på Rocas Rojas. Pappa Tage Birkelund hadde fått jobb som direktør på samme anlegning, og alle 5 familiemedlemmene som hadde 4 forskjellige etternavn, valgte et felles; nemlig Birkelund. Mamma Monica fikk jobb som økonomisjef på Rocas Rojas, og begge foreldrene var opptatt både direkte- og indirekte med turismen som ekspanderte i rekordfart på sørsiden av Gran Canaria på begynnelsen av 70-tallet. Pelle koste seg med den samme friheten i San Agustin, som han hadde gjort i Las Palmas, men savnet veldig sine kompiser. Etter å ha fått øye på en mørkhudet ung jente som han synes var usedvanlig vakker, gikk han hjem til sine foreldre og spurte om han ikke kunne få en «svart søster». Det fikk han naturligvis aldri, men ønsket forfulgte han hele livet, forteller han lattermild.
– Derimot fikk jeg en Cocker spaniel som ble en sjelefrende, og som hjalp da ensomheten tok overhånd. Det var en amerikansk mann som jobbet NASA-stasjonen i Maspalomas, og som bodde på Rocas Rojas på den tiden, som skaffet til veie hunden, minnes Pelle.
Han forteller om et stilig Rocas Rojas, med pianobar og en «chic» restaurant. Pelle ble godt kjent med alle som jobbet der på den tiden, alt fra den unge telefonisten «Africa», til samtlige i rengjøringspersonalet som forbarmet seg over den lysluggede maskoten.
– Oppe i fjellene sprang man gjerne uten sko, og drakk melk rett fra geitene som beitet rundt små kanariske samfunn i dalgangene. Vi spiste kaktusfruktene (tunos) uten å få en eneste torn i munnen, og kunne løpe helt opp til cowboy landsbyen «Sioux City» i Aguila, og irritere de som jobbet der til man ble kastet ut. Andre ganger lekte man på Playa de las Burras, men stakk gjerne av til sanddynene og fyrtårnet på raske føtter, fram og tilbake, minnes Pelle.
Etter bare et par år innså foreldrene at barna hadde et bedre liv i Las Palmas og flyttet tilbake til Ciudad Jardin (trägårdsstaden) der det kryllet av barn i gatene på den tiden. I samme område lå også den svenske skolen, der Pelle begynte. Deres hus var en stor villa i «Funkis stil», som ellers var en stilart som startet i Las Palmas allerede på 30-tallet forteller Pelle. Pappa Tage Birkelund fortsatte å pendle fra Las Palmas til San Agustin fram til 1981.
Pelle var 8 år da han kom tilbake til Las Palmas. Skolen i Las Palmas var heller ikke fritatt for mobbing, og uttrykket «köttbulle-barn», var et negativ ladet ord for de som gikk for «lut og kaldt vann». Men Pelle mener at det aldri var hans tilfelle, det var heller omvendt. For mer enn en gang hadde både han og søskena svenske barn med seg hjem som ikke hadde fått et skikkelig måltid på år og dag.
Svenske skolen i Las Palmas har han likevel gode minner fra, og har fortsatt kontakt med en del klassekamerater gjennom en Facebook-gruppe. Derimot mener han at de er flere som er opprørte over at man lærte seg så lite om Kanariøyene og Spania.
”-Gert Åberg var rektor på den svenska skolan i många år. Han var även vår spanska lärare. Han kunde absolut inte uttala spanska R…. han var nämligen Skåning. Vi som kunde spanska fnittrade vilt, när han skulle lära oss skillnaden på pero y perro gapskrattade vi så vi nästan ramla av stolarna…”
Sammen med sin venninne Madde, datter til en svensk sykepleierske, dro de hver tirsdag til Santa Catalina parken, for da kom det svenske ungdomsmagasinet «VeckoRevyn» ut som de smugleste i aviskiosken. Det omhandlet siste mote, skjønnhet, sladder, horoskop og relasjoner.
– Gubben som hadde kiosken ville ikke vite av oss, fordi vi bare tyvleste uten å betale. Men var hans kone på jobb, så lot hun oss lese så lenge vi ville, og gav oss til og med noen gratis fløtekarameller, minnes Pelle.
Santa Catalina parken var som en stor tumle- plass for oss ungene, sammen med Triana gaten, varehuset El Corte Ingles og Playa Chica, forteller Pelle. Om sommeren dro familien til Sverige, i alle fall sørget foreldrene for at barna fikk være en del av sommerferien både hos mormor i Gøteborg, eller også hos farmor og på deres landsted i Stockholms skjærgård
– Jeg elsket sommeren i Sverige, og jeg elsket mine gummistøvler som jeg aldri forstod hvorfor jeg ikke kunne ta med meg til Gran Canaria, sier Pelle.
Familien flytter tilbake til Sverige for godt
Pelle Birkelund var 14 år da familien valgte å flytte tilbake til Sverige for godt. Pappa Tage hadde fått jobb på Atlas kontoret på Sveavägen i Stockholm, og mamma begynte i jobben som økonomiansvarlig for det svenske rehabiliterings senteret «Svenska Re», også i Stockholm.
– Det var selvfølgelig spennende med en storby som Stockholm. Bare det å ta seg rundt med «tunnelbana», var en åpenbaring for meg. Men det var også mye som var skremmende, tross alt var jeg oppvokst i en «solskinns boble» på Gran Canaria, og kjente bare til det sommerlige Sverige.
Pelle gikk inn i en vinterdepresjon. Mørket gjorde at han bare sov. Dette var en side av Sverige han ikke hadde opplevd før. Selvfølgelig ble han også i Sverige en slags «utlending» slik han hadde vært på Gran Canaria. Svenskene er ikke nådige i sin bedømmelse; og plutselig var «skattsmitar-unge», var nå en ny merkelapp.
– Jeg hadde dessuten to gymnastikk lærere som kalte meg for «spanjacken» fordi jeg ikke kunne stå på skøyter og spille hockey. Det var IKKE kul!
Men Pelle tok årene fatt. Han var interessert i å komme seg vekk, og han var interessert i modellyrket, mote, styling og teater. Men først ville han gå gymnasiet på Kungsholmen, og så ble det.
– Ved siden av skolen jobbet jeg som utenlands telefonist i mange år. Jeg tjente gode penger, jobbet når det passet meg og stortrivdes.
Tiden var inne for å forlate Sverige
Men så var tiden moden for å forlate de kalde vinterne i Sverige, og den monotone tilværelsen. Han kom inn på «The Lee Strasberg Theatre & Film Institute» og flyttet til New York. Samtidig begynte han på en utdannelse i terapeutisk massasje ved «Swedish Institute» som er et «college of Health Sciences», og som umiddelbart gav han sysselsetting. Teaterutdannelsen har tatt han rundt på mange scener, også i Oslo. Mens jobben som massasjeterapeut har tatt han inn i mange hjem og intime kjendis sirkler i både New York, Miami og Los Angles.
I dag har Peller Birkelund 30 års erfaring som massasje terapeut. Som utdannet ved det prestisjetunge «Swedish Institute» fikk han jobb på noen av New Yorks mest eksklusive hoteller og SPA-anlegg. Kontaktnettet ble etter hvert så stort at han kunne starte for seg selv, og velge sine klienter med omhu. Mange celebriteter står på hans repertoar, og mye av hans praksis skjer i private, eksklusive hjem verden over.
Pelles terapeutiske behandlinger skreddersys til den enkelt kundes behov. Kjendiser han har behandlet er ingen ringere enn Jennifer Lopez, Eva Mendes, Milla Jovovich, Martin Sheen and Dolph Lundgren, for å nevne noen.
Med kledelig beskjedenhet forteller Pelle at det var han som «oppdaget» selveste Gunilla Persson, som i dag er en kjent svensk-amerikansk TV-personlighet, kanskje mest kjent som «svenska Hollywoodfruar». På hennes hjemmeside kan vi lese følgende;
“I will tell you the story of how I got onto the New York wives show —- it was through my MASSAGE therapist for many years – Pelle Birkelund…. THANK YOU – Pelle, love you!”.
Pelle har kontinuerlig fordypet sine kunnskaper i medisinsk massasje ved å ta kurs med mestere fra Hawaiian Lomi Lomi og Thai massasje i Chiang Mai. Han har jobbet pro bono med å undervise i massasje i Oaxaca, Mexico. Han gir teaterleksjoner, eller også undervisning i «preformance», for de som skal fremføre ulike budskap ute blant publikum. Han leker gjerne med interiør, styling og tar på seg casting oppdrag.
Back to the roots
Vi møter Pelle Birkelund i Las Palmas der alt startet. Hit kom han tilbake til for 2-3 år siden etter at moren døde hjemme i Sverige. Egentlig var han på vei til Singapore for å innrede et par leiligheter. Men så kom den globale pandemien, og livet skviset seg imellom. Nå har han i en periode gjort casting til reklamefilmer for Gran Canarias mektige hotellkjede Lopezan, og for den nordiske reisearrangøren Ving på Gran Canaria.
– All form av konst är viktig för mig, och i Las Palmas har jag hittat en mycket levande och rik ”art community”. Det händer alltid någonting! Inte precis vad Skandinaver tror om Las Palmas. Moderna museet i Vegueta är i världsklass, utställningen nu med bla Zac Ove’ är bland det bästa jag sett på år! Foundation Martin Chirino på La Isleta är helt fantastisk, likaså Teatro Cuyas uppsättningar, och självklart utbudet i konserthuset Alfredo Kraus, vid Canteras.
– Etter at mamma Monica gikk bort, og pappa Tage gikk ut av tiden allerede i 2017 var det viktig å «roe ned» i Las Palmas før planene for ferden videre i livet ble lagt. Mamma og pappa hold sammen hele livet ut, men de flyttet aldri tilbake til Gran Canaria. Derimot ble det mange ferieturer tilbake til øya gjennom årene. Min drøm om å få mamma med ned til Canteras stranden en siste gang, for å drikke et glass tørr hvitvin og spise fritert blekksprut som hun elsket, men det ble derfor ikke noe av.
– Å reise ligger jo i mine gener. Å planlegge reiser er selve målet i mitt liv. Jeg har derfor besøkt over 60 ulike land, og kan peke ut Mexico og Brasil som mine klare favoritter, begge land som jeg kjenner godt. Men jeg har også uforglemmelige minner fra en haiketur gjennom Sahara, filminnspilling på Cuba, og for ikke å snakke om de ulike shower jeg har underholdt med i småbyer i Guatemala og Kambodsja etter sosiale sammenkomster med lokalbefolkningen.
I skrivende stund har Pelle reist videre. Han befinner seg i New York og nyter av det han beskriver som et gudommelig høstvær i «The Big Apple», mens han dedikert jobber med et «fundraising»-prosjekt til inntekt for undervisning i alle kunstformer, – fra dans, teater, musikk og billedkunst for barn i utsatte områder.
-Som alltid i New York må jeg også dedikere tid og behandling til sine faste kunder, mens jeg selv tar noen teaterleksjoner. Videre går reisen til Los Angeles en «snabbis» før jeg vender nesen mot Bangkok i to måneder. Så kommer jeg «hjem» igjen, et begrep som fordeles mellom Las Palmas og Sverige, slik det alltid har vært for meg, sier Pelle.